– Bertolt Brecht bygde dramatikken sin på den dramatikken han så i rettssalen. Det er mye rett i teateret, sier litteraturprofessor Arild Linneberg.
– Faktisk kan en si at det teatrale er det viktigste med en rettssak. Det å gjenfortelle hva som har skjedd, sette språk på det, og dramatisere gjenfortellingen i retten, det er selve hovedhensikten med en rettsprosess, sier Linneberg, og legger til at dette vel var det viktigste med Anders Behring Breivik-saken.
Forrige uke kom boken «Justismordets retorikk», som Linneberg har skrevet sammen med Johan Dragvoll og Bjørn C. Ekeland, begge forskere. Hva var det egentlig som gikk galt i kjente saker der Per Liland, Fritz Moen, Fredrik Fasting Torgersen og Arne Treholt ble dømt? Og hvorfor ble fetteren dømt for å ha drept Birgitte Tengs og en stemor dømt for å ha drept en 3-åring?
– Dersom man skal kunne felle en god dom må man ta hensyn til fleksibiliteten, at det fortelles mange ulike fortellinger i retten, ikke bare en. Man må ta hensyn til det som ikke passer. På mange måter blir en rettssak som et kunstverk – det er motsigelsesfullt. Det blir en oppgave å finne meningen, sier Linneberg.
– Vi litteraturvitere må forholde oss til det flertydige, legger han til.
Dødens dal
I boken beskriver de tre forskerne hvordan drapstidspunktet ble endret i Liland-saken, hvordan Fritz Moen var vanskelig å forstå og selv oppga at han ikke skjønte dommen, hvordan domstalen i Birgitte Tengs-saken er skrevet som en uholdbar fortelling, og hvordan det å bruke begrepet «stemor» om kvinnen som ble dømt for å ha drept 3-åringen er et retorisk grep i seg selv.
– Det er et litterært nærvær i rettssalen. Det handler om en fortelling og om det teatrale, og kostymeringen og dramaturgien er med på å bygge opp under dette. I tillegg har man to parter som er satt opp mot hverandre. Det er et dramatiserende grep, sier Dragvoll.
– I rettsaker ser man også en veldig opprulling, som hos Ibsen, sier Ekeland.
– Ibsens retrospektive teknikk og Ibsens dramatikk er basert på den forensiske retoriske sjangeren, på rettstalen, sier Dragvoll.
– Den retrospektive talen i Vågå-saken viser at det er minst to helt ulike oppfatninger av saken. Vi sier ikke at det er lett å dømme – for det er vanskelig – men vi ser på hvordan retten dømmer, supplerer Linneberg.
Han viser til filosofen Jacques Derrida, som sa at en avgjørelse må taes i tomrommet mellom de motstridende fortellingene.
– Derrida kaller det den dekonstruktive ur-situasjonen. Jeg kaller det dødens dal, sier Linneberg.
– Dommerne dikter i dødens dal, så å si.
Førende fordommer
Forskerne skriver om såkalte 0-dokumenter, det er notater, tips, brev, arbeidsoppgaver og saksdokumenter som blir ansett uten betydning for saken, som forsvinner, om en fotokonfrontasjon der den antatte gjerningsmannen ble stilt i midten, med nummerskiltet festet et annet sted enn de andre, og om bevis som blir forfalsket. Flere av de som ble dømt ble i retten beskrevet som outsidere, og trekkene som peker i den retningen blir trukket frem, ofte som en uberettiget mistenkeliggjøring av tiltalte.
– Dette viser hvor førende fordommer kan være. Det som ikke passer blir undertrykt, sier Dragvoll.
– Rettsvesenet har gode kjøreregler, som at tvilen skal komme tiltalte til gode. Når bevismaterialet kan tolkes på motstridende måter, for og mot den tiltalte, skulle fortolkningen gå i tiltaltes favær. Men disse sakene viser at retten går mot sine egne prinsipp – de tar ikke høyde for tvilen.
I følge de tre forskerne er det sju årsaker til justismord: forhåndsdømming, feil fortolkning av tegn, mangel på tolkning av tegn, falske og/eller fiktive fortellinger, falske vitnemål, falske tilståelser, falske dommer og falsk sakkyndighet.
– Vi ser at forhåndsdømming i media kan føre til justismord, sier Ekeland.
De tre forskerne er enige om at den viktigste årsaken til justismord er falske fortellinger, oppdiktede fortellinger og fiksjoner – altså diktning. Det er hovedemnet for boken.
To ble frikjent
– Når man leser om disse sakene i dag, er det lett å se at det har skjedd ting som ikke burde skjedd. Burde ikke noen, for eksempel media, stilt spørsmål?
– Det finnes samtidige, kritiske røster, sier Ekeland.
– Men man ser også en voldsom tro på autoriteter. Folk tenker ikke at en politimann kan lyve. Men løgn er komplisert – og det er ikke sikkert at løgnen er bevisst.
– I flere av sakene ser vi at media dikter videre på påtalemyndighetens historie. Her skiller Vågå-saken seg ut, sier Linneberg.
Han sier at påtalemyndighetene lakk til media i Treholt-saken, mens forsvaret fikk munnkurv. I senere saker er det vanlig at partene, i hovedsak via advokat, uttaler seg før eller under rettssaken. Det blir forhåndsprosedyrer i media.
– Det kan skape en ubalanse, sier Ekeland.
Journalist Tore Sandberg jobbet med flere av sakene på 1970-tallet. Han var ikke blant de mest kritiske da, men ble det senere. Det er sett på som hans fortjeneste at både Liland-saken og Moen-saken kom opp til ny behandling og at Liland ble frikjent. Moen ble frikjent for et av de to drapene har var dømt for.
– Det er Sandberg sin fortjeneste at gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet, sier Linneberg.
Han er likevel kritisk til selve kommisjonen, og mener at den ikke er uavhengig nok.
– Frifinnelsene i disse sakene har ikke fått noe å si. Rettsvesenet holder altfor ofte fast ved at dommen er korrekt.
Bjørn C. Ekeland, Arild Linneberg og Johan Dragvoll forsker på justismord og på retorikken i retten. Foto: Hilde Kristin Strand
– Retorisk sett irrelevant
Noen av sakene forskerne har sett nærmere på, er erkjente justismord. Andre av sakene er det ikke.
– Vi sier ingen ting om skyld eller ikke skyld, men vi peker på at dommen er tvilsom. I sakene der Liland og Moen ble dømt, ser vi på hva som gikk galt.
– Sakene handler om mennesker i alle ledd av prosessen og i alle rollene i retten. Retorisk sett er det på mange måter irrelevant hva som faktisk skjedde i virkeligheten – men disse menneskene er dømt på en måte og på et grunnlag som er uforsvarlig, sier Ekeland.
Han mener at jurister bør bli utdannet også i hermeneutikk og retorikk. I andre land er det vanlig at de som studerer juss også studerer for eksempel filosofi eller litteraturvitenskap.
Bokens idé går helt tilbake til 1997 og seminaret «Litteratur og rett fra Bibelen til Kafka». Fra 2009 til 2013 ledet Linneberg det Forskningsråd-støttede prosjektet «Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske eller fiktive fortellinger i retten».
– Etter hvert har vi fått et stort internasjonalt nettverk med litteraturvitere og jurister fra åtte europeiske land og fra USA. Blant dem er en dommer i Haag-domstolen, sier Linneberg.
Har sett på Orderud og Baneheia
Som kjent kom Linneberg til finalen i siste søknadsrunde om å bli Senter for fremragende forskning. Nå har han fått opprettet et senter i mindre målestokk, og der er Ekeland og Dragvoll ansatt som forskere. Det skal også ansettes en ph.d og en postdok. Litteraturprofessor Erling Aadland slutter seg til dem høsten 2013, og våren 2014 kommer en gjesteprofessor fra Birkbeck School of Law i London.
Boken ble lansert under Litteraturfestivalen på Lillehammer forrige uke. Men sakene i boken er bare noen av dem forskerne har sett nærmere på.
– Vi har sett på Orderud-saken, lommemannsaken, Baneheia, og på barnevernssaker og privatrettslige saker. Mange har tatt kontakt med oss – også jurister – og bedt oss om se på saker der de mener noe har gått galt, sier Linneberg.
Under litteraturfestivalen snakket han for fulle hus.
– Men en del jurister, gjerne de som er i dommerposisjoner, er avvisende til forskningen vår. Mange jurister i inn- og utland synes imidlertid betydningen av fortellinger i retten, særlig justismord, samt rettens teatralitet, er viktig, sier Linneberg.
I det internasjonale forskernettverket deres er det omtrent halvt om halvt med jurister og humanister.
Boken er skrevet i et språk som gjør at de fleste kan lese den.
– Slike saker angår andre enn forskere – så da bør andre også kunne lese det, mener Ekeland.