Forsker Hilde Nielssen og professor Sigrid Lien ved Institutt for linvistiske, litterære og estetiske studier (LLE) mottok Samlaget fagbokpris torsdag kveld. Prisen på 100.000 kroner fikk de for deres bokidé om museumsutstillinger.
– Vi fikk prisen fordi prosjektet vårt presenterer en nytt perspektiv på museumsutstillinger, sier Sigrid Lien.
Museumsutstillingene har lenge vært betraktet som en objektiv framvisning av ”verden slik den er”. Men i boken vil forfatterne vise hvordan utstillingene kan forstås som fortellinger eller konstruksjoner.
– Litteraturen som finnes om norsk om museumsutstillinger er stort sett institusjonshistorie. Vi velger i stedet å rette oppmerksomhet mot utstillingen som fortellingsform, forteller Lien.
Kolonial museumskultur
De to UiB-forskerne har studert hvordan norske museer forvalter den koloniale arven som viser seg i museets materiale og strukturer.
De norske museumssamlingene inngår i en internasjonal museumskultur preget av den koloniale tidsalder, samtidig som de også var del av det nasjonale prosjektet. Samspillet mellom koloniale og nasjonale prosesser har vært et tema i internasjonal forskning på feltet, men er lite reflektert over i Norge, ifølge Lien.
– Selv om Norge ikke var en kolonimakt i streng forstand, ble heller ikke vi uberørt av de kulturelle strømningene som fulgte med den koloniale æra. I et slikt perspektiv finner vi også i norske museer spor etter den koloniale arven. Vi er interessert i å se hvilke valg museene foretar gjennom sine utstillingsfortellinger, sier hun.
Museenes valg
I boken som kommer vil forfatterne gi en innføring i teoretiske og metodiske grunnlagsproblemer knyttet til kulturhistoriske museumsutstillinger. De vil stille spørsmål om hvilke fortellinger som blir fortalt, hvordan de blir fortalt og hva det ties om.
Noen av de sentrale spørsmålene i prosjektet er:
* Selve glansperioden til norsk skipsfart falt sammen med høykolonialismen. Norsk skipsfart blomstret på grunn av den koloniale handelen. Men blir denne historien fortelt i museene?
* Hvordan skal man presenterer fremmende kulturer i museet? Hvordan kan man unngå at etnografiske utstillinger fungerer eksotifiserende?
* I motsetning til land som England og Frankrike, har nasjonal folkekultur fått en sentral plass i de store museene i Norge. Disse skriver seg fra en tid da Norge var en ung nasjon på leting etter identitet. Hvordan blir den nasjonale fortellingen formidlet i museet?
* Nordmenn var godt representert blant de europeiske gruppene som fortrengte lokalbefolkningen i Midtvesten i USA. Dette er den glemte kolonihistorien. Hvordan forteller musene historiene om norsk utvandring i vår egen tid?
* Mens samene lenge hadde vært representert i montrene i etnografiske utstillinger i Sør-Norge, var etableringen av de samiske museene i Finnmark et ledd i kampen for å ta sin egen historie tilbake. Reproduserer de stereotypier om samisk kultur og identitet? Eller forteller de sin historie på en annen måte som reflekterer en samisk oppfatning av virkeligheten?
