Fattigdomsforskere feirer ti års jubileum med Unesco-oppdrag
«You can not speak of reduction of poverty. We do not speak of reduction of torture. We don’t say: By 2015 we want torture not to last longer than an hour» har vise-generaldirektør i Unesco, Pierre Sané uttalt. Nå lanserer han et strategidokument for en effektiv bekjempelse av fattigdom og har bedt CROP-nettverket om hjelp. 5. juni kommer han til Bergen.
Comparative Research programme On Poverty (CROP) har i ti år arrangert konferanser, workshops og prosjekter for å styrke fattigdomsforskningen, særlig i Sør. Pierre Sané var tilstede under CROPs konferanse om fattigdom og vann i Sør-Afrika i fjor, og ble svært imponert. Like etter tok han kontakt med nettverkets vitenskapelige leder, professor Else Øyen ved Senter for internasjonal fattigdomsforskning.
– Pierre Sané var tidligere generalsekretær i Amnesty International, og da han gikk inn som leder av Unescos avdeling for samfunnsfag og humaniora, var det med særlig fokus på fattigdomsproblematikk sett i lys av brudd på menneskerettigheter. Nå har han bedt oss om å organisere en høring rundt et nytt strategidokument som skal ligge til grunn for Unescos virksomhet og som vil innebære at fattigdomsforskningen styrkes, sier Øyen.
Fattigdomsforskere samles i Bergen
5.- og 6. juni skal CROP-forskere fra hele verden samles i Bergen for å analysere dokumentet og gi sine anbefalinger for hvordan strategien kan styrkes og gjennomføres.
– Det finnes mange nasjonale, regionale og internasjonale planer for hvordan fattigdomsproblemer i Sør skal og bør reduseres. Felles for dem alle er at de er et uttrykk for visjoner om hva man skal oppnå på lenger sikt. Slike dokumenter er viktige fordi de setter fattigdomsproblemet på dagsordenen, men samtidig kan de også virke tilslørende fordi de ofte er urealistiske og vage. Pierre Sané ønsker å utvikle konkrete strategier og redskaper som kan føre til at målene blir oppfylt, sier Øyen som tror at CROP har fått ansvaret for høringen blant annet fordi nettverket blir betraktet som uavhengig, noe som er helt nødvendig i denne sammenhengen.
– Fattigdomsproblemet er svært kontroversielt. I dag er det to milliarder fattige mennesker i verden, og skal disse gis akseptable levevilkår i tråd med menneskerettighetene, betyr det en stor omveltning for oss ikke-fattige. Omfordeling innebærer at goder taes fra noen, også der hvor ressursene kommer fra eksterne kilder eller økonomisk vekst. Folk må ut av fattigdommen gjennom bedre utdanning, bedre helse, arbeid innen den formelle økonomi, adgang til politiske avgjørelser og adgang til offentlige institusjoner. Det er urealistisk at vi får til en omfordeling av godene dersom vi ikke utvikler et nytt perspektiv som ikke bare omfatter fattigdomsreduksjon, men som også inkluderer fattigdomsproduksjon, mener Øyen.
Omfattende fattigdomsproduksjon
Selv om de fleste land har skrevet under på Mennskerettighetskonvensjonen, er det sterke motkrefter som ikke har interesse av at fattigdommen reduseres. Mange av dem bryter menneskerettighetene og bidrar direkte til en omfattende fattigdomsproduksjon.
– For å forstå fattigdom trenger vi analysemodeller som inkorporerer disse motkreftene. Vi må identifisere dem og kartlegge deres interesser, sier Øyen.
Denne jobben er ofte vanskelig. Hvis man for eksempel tar utgangspunkt i en gruvedrift i vest-Afrika, der arbeiderne har forferdelig forhold: Hvem skal holdes ansvarlig? Er det formannen? Er det styret som sitter på avstand eller er det aksjonærene som presser på for å få større økonomisk utbytte?
– Fattigdomsproduksjonen er imidlertid gjerne usynlig og det meste står faktisk ikke-fattige som du og jeg for. De fleste bruker offentlige ressurser slik det passer dem best. Det er ikke vondt ment, men ofte gjør disse mekanismene at de fattige får det verre. Tenk for eksempel på fordeling av vannressurser. Hver dag dør 35.000 barn av underernæring og sykdommer, og disse skyldes i stor grad mangel på rent vann. Vannet kanaliseres til hjertet av de store byene og de ikke-fattiges bebyggelse, fordi det er de som kan betale for det. Hvorfor skulle man legge ut vannledninger til slumområdene rundt byen når det ikke er økonomisk rasjonelt?
Det er mange som taler for at alle brudd på menneskerettigheter burde straffeforfølges. Else Øyen har ikke gjort seg opp en endelig mening om dette.
– Men en ting er sikkert. Hadde det ikke vært noen brudd på menneskerettighetene, hadde vi heller ikke hatt noe fattigdomsproblem.