Han kommer sjøveien. Edvard Hviding bor i sentrum og har hytte og båtplass på Hjellestad. Ikke langt unna, men likevel langt nok til at det føles som et annet sted.
Med familie opprinnelig fra Kvitsøy i Rogaland, og der forfedrene alltid hadde sjøen som arbeidsplass, er det kanskje ikke rart at det er nettopp havet som har opptatt Hviding lenge.
Han er professor i sosialantropologi. Men denne våren har han i hovedsak vært noe annet. Du har kanskje sett han, sammen med fargerike dansere og sangere.
– Jeg har sagt til sjefene mine at i «professor» og «producer» er i alle fall de første bokstavene like, humrer Hviding.
– Men det er viktig å få med at jeg ikke har gjort dette alene.
Feltarbeid til pengene tok slutt
«Dette» er forestillingen «Moana: the Rising of the Sea». Under Festspillene i Bergen (FiB) ble forestillingen vist to ganger. Deretter gikk turen til Skottland, til København, og sist: Til Brussel og EU-parlamentet. Men hvordan får en norsk professor til et samarbeid som ender med en slik forestilling?
Det hele begynte i 1986. Edvard Hviding, da en 26 år gammel hovedfagsstudent, er opptatt av forholdet mellom mennesker og hav. Gjennom brevskriving fikk han et tips om at han burde se nærmere på Salomonøyene i Stillehavet.
– Mange av innbyggerne på Salomonøyene ser på sjøen som sitt land. De er saltvannsfolk, forteller Hviding.
Han var på Salomonøyene i tjue måneder.
– Det var ingen begrensninger den gangen. Jeg var der så lenge pengene rakk. Det ble et langt feltarbeid, og da jeg kom hjem, gjorde jeg ferdig hovedfaget temmelig raskt. Deretter gikk det heller ikke lang tid før jeg fikk doktorgradsstipend, sier professoren.
Han har hatt Salomonøyene som base for forskningen sin i snart tretti år. Men i Stillehavet tenker innbyggerne regionalt. Det har gitt Hviding kontakter i flere land, og også på Hawaii. Der har den gamle gitaristen også lært å spille ukulele.
Møtte Paulsen og Nilsen
Pippi Langstrømpes pappa er ikke lenger «negerkonge», han er «sydhavskonge». Men like fullt bygger karakteren på en høyst reell svensk sjømann som slo seg ned på en stillehavsøy. Han var ikke den eneste som gjorde det.
– Ser man på den norske historien i seilskutetiden, finnes det en hel del historier om norske sjøfolk som, delvis frivillig, lot seg akterutseile i Stillehavet. Da jeg første gang kom til Salomonøyene traff jeg øyboere med etternavn som Paulsen, Andersen og Nielsen, forteller Hviding.
Salomonøyene består av over 900 øyer. Kun en liten del av den yrkesaktive befolkningen er formelt sysselsatt, og over 80 prosent av befolkningen bor i landsbyer uten moderne infrastruktur.
– Det er få steder med så stor del subsistensliv som her. Folk lever av jordbruk og fiske, de eier sine egne land- og sjøområder, sier Hviding.
Utdanningsmulighetene er ikke så store. På Fiji ligger University of the South Pacific, som også har campuser i 11 andre øystater. Men utdanning er for de få, og de fleste unge bosetter seg der de kommer fra. Flere av landene har svake nasjonaløkonomier, og tømmer og fisk er ettertraktet av internasjonale selskaper.
Havet har alltid vært der.
– Stillehavsfolkene er verdens beste sjøfarere. De seilte ut fra Asia, fant øyer og bosatte seg der for flere tusen år siden. De ankom til slutt Hawaii i år 700 og New Zealand i år 1100, mens folk i Europa fremdeles trodde at jorden var flat, sier Hviding.
Syklon i juli
Men noe skjer i Stillehavet. Havet har gitt menneskene på øyene alt de trenger. Nå er havet i ferd med å bli en fiende.
«For en øyboer omsluttet av det dype, vakre og farlige havet er det en nådeløs tanke at ens hjemsted en dag skal forsvinne. Men dette er faktisk i ferd med å skje i dagens Oseania. Stadig flere øyboere blir nødt til å kontemplere en snarlig undergang, og hele øysamfunn begynner å reflektere over hva fremtiden vil bringe dem som folkeslag, som kultur, som nasjon». Dette skriver Vilsoni Hereniko, produsent og manusforfatter av «Moana: the Rising of the Sea».
– En syklon har akkurat nå rammet Salomonøyene. Det er noe som aldri har skjedd i juli før, forteller Hviding.
Han forteller videre om passatvindene som kommer regelmessig fra sør-øst, med sykliske reverseringer fra nordvest. Dette er øyfolket vant til.
– Men nå kommer nordvestsesongen med millioner av tonn av oppvarmet sjøvann og oversvømmer de lave øyene i det sentrale Stillehavet .
Filmvisning for rektor
Forestillingen «Moana: the Rising of the Sea» er et kunstnerisk uttrykk for et eksistensielt brudd for dem som bor på øyene i Stillehavet, og som føler effektene av global oppvarming på kroppen.
Utgangspunktet er European Consortium for Pacific Studies – ECOPAS. Edvard Hviding er prosjektleder, og forskerne kommer fra Frankrike, Nederland og Skottland i tillegg til UiB – og fra Papua New Guinea og Fiji. Hvordan påvirker klimaendringene mennesker og samfunn på stillehavsøyene? Det er utgangspunktet for forskerne, og målet er beskrevet slik: «Understanding changes of climate and environment for better policy and appropriate and social diversity that over many generations have enabled Pacific Islanders to develop their distinct way of life».
Ved University of the South Pacific finnes blant annet Oceania Centre for Arts, Culture and Pacific Studies. Senteret har residente artister; dansere og sangere som er rekruttert gjennom tøffe opptaksprøver, med krav om at de skal beherske både dans og sang fra de ulike Stillehavsøyene.
Ideen kom i desember 2012, mens det var snø i Bergen. ECOPAS er finansiert gjennom EUs 7. rammeprogram, og det er blant annet krav til en formidlingsdel.
– Vi visste at vi satt på gull. Hva om vi brukte en del av midlene fra EU-prosjektet til en dramaforestilling om klimaendringenes konsekvenser, forteller Hviding.
Året etter var den første versjonen av «Moana» klar. Den ble vist på Fiji, og den ble filmet. Filmen ble vist ulike steder, blant annet internt på UiB. Rektoratet var blant dem som fikk se den.
– I sin visdom tenkte de at dette kunne være en ny og interessant idé for samarbeid med Festspillene i Bergen, gjennom at det er UiB som har betalt reise og opphold for sangerne og danserne og for øvrig sørget for drift av arrangementene i samarbeid med Festspillene, forteller Hviding.
Krokodiller og kannibaler
Så kom de altså. 29 kunstnere fra Stillehavet, regissør, koreograf, dirigent og produksjonsapparat – og 280 kilo kostymer. Hele forestillingen ble vist i Grieghallen og på Os, og ensemblet hadde en egen sekvens under Festspillenes åpningsseremoni. Koret Pasifika Voices hadde også en kirkekonsert, og artistene var i aksjon på Bryggen, Fløien og andre steder i byrommet.
– Det var mye logistikk. Jeg hadde med meg en gruppe studenter og stipendiater, som blant annet jobbet backstage som påkledere. Min dyktige vitenskapelige assistent Nora Haukali, som har sin forskningserfaring fra Fiji, tok jobben som logistikkansvarlig for den videre europaturnéen i regi av ECOPAS. Festspillene gjorde også en formidabel jobb både personlig og teknisk, og ga artistene «mine» opplevelsen av å være del av et system i verdensklasse, sier Hviding.
Et søk i mediebasen retriever på Edvard Hviding viser at han har fått spørsmål om å uttale seg om ulike saker. Han har fortalt hva turister bør ha på seg på ferie, han har kommentert påstander om kannibalisme og han har uttrykt frustrasjon over fredningen av krokodiller, som utgjør en reell fare for innbyggerne på flere av øyene i Stillehavet. Men nå har noe endret seg. Besøket i Bergen under FiB har kommunisert klimautfordringene Stillehavsøyene nå står overfor. Samme dag som FiB-premieren av «Moana» arrangerte Hviding sammen med Bjerknessenteret et symposium ved UiB. Deretter var det en stor internasjonal stillehavskonferanse i Brussel i slutten av juni.
– Stillehavet har vært en kilde til fortellinger om kannibalisme, og jeg pleier å si at jeg blir intervjuet av media når det er sykloner eller statskupp. Men nå fikk vi mest mediedekning av alle FiBs artister, selv om Hilde Sandvik i BT avfeide oss som «ein dash soulsong frå Fiji-øyene – tilsett bastskjørt», sier Hviding og humrer.
Ensemblet av dansere og sangere fra Fiji kaller seg selv både kunstnere og klimakrigere. Hviding hadde en av dem med i NRK Hordaland etter åpningsseremonien.
– Katalina Fotofili, som har vært danser og koreograf ved Oceania Dance Theatre i 14 år, ga en emosjonell, personlig og konsis tale om klimasaken på direkten. Og i EU-parlamentet spilte de som om det gjald livet, sier Hviding.
Fotofili ble også intervjuet av Hviding for FiB. Hun sier i Festpillmagasinet: «Vi bringer med oss både en kjærlighetserklæring og en advarsel. Klimaendringene har ført til store ødeleggelser der vi kommer fra, og snart vil dere også bli sterkere berørt. Vi er alle i samme båt, og vi kan hjelpe hverandre».
Vil gi noe tilbake
Det har blitt mye arbeid for Hviding denne våren.
– Hvorfor gjør du dette?
– Stillehavsfolkene har gitt meg mine karrieremuligheter og gitt meg mulighet til å bli professor. Dette var en mulighet til å gi bittelitt tilbake, og til å gi dem «taletid» på nye innflytelsesrike arenaer.
– Det handler om å ta menneskene på stillehavøyene så alvorlig som de skal bli tatt, og om muligheten til å ha politisk innflytelse i den viktigste saken for dem, sier Hviding.
– Skal du tilbake på nye feltstudier?
– Det skal jeg sikkert. Konen min er også antropolog, og vi har vært i på feltarbeid sammen. Men vi tok ikke med barna før de var store. Da barna var små, hadde jeg ikke så lyst til å reise fra dem, så jeg var ikke i felten mer enn et par-tre uker. Det er mye malaria og ymse andre sykdommer på Salomonøyene, så det er ikke så greit å ha med små barn dit.
Sønnen var 12 og datteren 16 da de var med til Salomonøyene, Fiji og Cookøyene i 2012. Hviding forteller om en spennende tur.
– Barna opplevde at det var nye familier som tok imot oss overalt vi reiste. Stillehavsfolkene er flinke til å etablere sosiale relasjoner, og de mener det virkelig når de inviterer noen hjem. Jeg har noen av mine beste venner i denne regionen, sier Hviding.
Faren forteller at tenåringene valgte å bli hjemme den fredagskvelden i juni foreldrene arrangerte stillehavsfest for de tilreisende artistene, med femti mennesker, sang og dans.
Ferie hos SV
Men nå er det ferie. I hvert fall litt.
– Jeg skal nok være der oppe litt også, sier Hviding og peker mot SV-bygget.
Det er en del å ordne etter måneden på veien med Fiji-ensemblet.
– Jeg har jo vært antropolog hele denne perioden også, så jeg har litt å skrive om det som nå har hendt.
