Opphold i tysk konsentrasjonsleir og førstegradskontakt med europeiske filosofistjerner har preget Tranøys tenkning. Han har vært drevet av et ønske om å være til nytte, og har alltid vært opptatt av samfunnsrelevant etikk.
Venn med Wittgenstein
Øverst på kjøkkenveggen hjemme hos Tranøy henger et fotografi av de store filosofene Georg Henrik von Wright og Ludvig Wittgenstein, mens de drikker te i hagen i Cambridge. Bildet har Tranøy har tatt selv, forteller han når vi besøker ham hjemme i leiligheten hans i Bærum.
– De var flotte personligheter som inspirerte meg. Faglig var det først og fremst von Wrights deontiske logikk og Wittgensteins etikk i Tractatus Logico-Philosophicus som ble viktig for meg, forteller Tranøy til magasinet Hubro.
Under sitt doktorgradsopphold i Cambridge utviklet Tranøy en normativ etikk inspirert av Wittgensteins utsagn om at etikken ikke er i verden, men en forutsetning for den. Størst påvirkning hadde likevel von Wrights deontiske logikk, som gikk ut på å se de logiske sammenhengene i de etiske begrepene plikt, forbud og tillatelse slik de forekom i hverdagsspråket. Tranøys bidrag var et forsøk på å synliggjøre vitenskapenes normative grunnlag. Dette var kontroversielt i hans logisk-positiviske samtid. Den logiske positivismen mente at normativitet hørte følelseslivet til og ikke måtte blandes sammen med vitenskap, logikk og rene faktabeskrivelser av verden. Men som Tranøy viser, må vitenskapelig praksis, som annen praksis, legitimere sin virksomhet med referanse til normer og verdier.
Det åpne sinn
Tranøy har lenge vært opptatt av det han kaller allmennmoralen som basis for teoretisk og anvendt etikk. Men teorien om allmennmoralen ble først systematisk utviklet i hans siste bok Det åpne sinn fra 1998. Siden allmennmoralen er konstitutiv for all menneskelig virksomhet, er det ikke tilstrekkelig at forskningsgrupper kun følger interne, kognitive retningslinjer. Det må tas høyde for samfunnets øvrige normer for å få i stand en god forskningspolitikk. Fordi, som Mattias Kaiser påpeker i «Knut Erik Tranøy – nestor i norsk forskningsetikk», det er ingen automatikk i at etterlevelse av interne regler vil medføre etterlevelse av de eksterne. Tranøys tenkning muliggjør en forskningsetisk debatt mellom vitenskapene og resten av samfunnet, hvor flere faggrupper kan komme med innspill.
«Skal man bare nevne ett navn av betydning for utviklingen av forskningsetikken og interessen for den i Norge, må det være Knut Erik Tranøy» sier Mattias Kaiser samme sted.
Et eksempel på Tranøys tidlige interesse for anvendt forskningsetikk utover sitt eget fag er at han oppsøkte det medisinske miljøet på sekstitallet, like etter at han kom til Universitetet i Bergen. Han var med dette den første fra filosofimiljøet i Norge som interesserte seg for medisinsk etikk.
– Medisinerne i Bergen den gangen var enten religiøse og hadde sin religiøse etikk, eller så sa de at de hadde sin egen etikk, og at det var ingen utenfra som behøvde å lære dem noe, sier Tranøy.
Mobbet av marxist-bevegelsen
Da Tranøy kom til Universitetet i Bergen høsten 1959, begynte han så og si på bar bakke i arbeidet med å bygge opp Filosofisk institutt.
– Arild Haaland representerte det som var av filosofi på Universitetet i Bergen da jeg kom. Han underviste i filosofihistorie til forberedende prøver. Studentantallet passerte tusen samme året som jeg kom, og antallet vokste veldig i denne perioden. Derfor hastet det å få på plass instituttet.
På denne tiden kunne en instituttstyrer legge sterke føringer. Som analytisk filosof med interesse for kontinental filosofihistorie, lot Tranøy både den analytiske og den kontinentale filosofien utvikle seg i Bergen utover 60-tallet. Dette var ingen selvfølge. Analytisk tenkning preget filosofien i Norden på denne første tiden i instituttets historie.
Men solen skinte ikke alltid i Bergen. I et intellektuelt selvportrett i Samtiden i 2001, «Forsøk på å leve livet baklengs», skisserer Tranøy et vannskille i hans tid ved Filosofisk institutt i Bergen. Da han kom hjem fra et gjesteprofessorat i USA våren 1969, hadde marxist-bevegelsen satt sitt preg på instituttet. Tranøy skriver at han i denne perioden opplevde mobbing, trakassering, og blokkerte forelesninger. Han ble av radikale studenter beskyldt for å være en konservativ fiende av ex. phil. Men unnskyldninger fra tidligere studenter som han har fått i ettertid, har betydd mye for ham. Nå virker det som han har lagt konflikten bak seg, og virker litt brydd når perioden nevnes.
– Jeg vil helst ikke snakke mer om det. Men for å tegne et bilde av hvordan det var, kan jeg fortelle at studentene for eksempel ville avsette Arild Haaland. Fordi han underviste i Aristoteles, som av bevegelsen ble ansett som reaksjonær. Men frem til denne perioden hadde vi det veldig hyggelig i Bergen, med et veldig godt miljø.
Pugget gammelnorsk på cellen
Knut Erik Tranøy har stort sett vært opptatt av filosofi med relevans for praktiske og moralske dilemma som mennesker står overfor i samtiden. Han begynte å studere humaniora ut fra troen på at bedre personlig kontakt over geografiske, språklige og kulturelle grenser ville være veien til fred. Han var også preget av en oppvekst i et hjem med lærerforeldre som diskuterte politikk og fredssak over kjøkkenbordet.
– Mine foreldre var sterkt politisk engasjerte, og lot flere jødiske flyktninger få midlertidig husly hos oss etter at Hitler kom til makten i 1933.
Studiene på universitetet ble avbrutt da Tranøy ble arrestert.
– Jeg ble først arrestert sommeren 1943 av det norske statspolitiet, og satt på enecelle på Bredtvedt i to måneder. Under oppholdet ble jeg ikke mishandlet nevneverdig. Det som holdt meg oppe var nok at jeg skulle opp til eksamen i gammelnorsk og fikk lov til å lese pensum. Jeg tror det var mange andre som synes å sitte på enecelle var fælt. Noen fanger fikk ikke lov til å gjøre noen ting. Senere, i november 1943, ble jeg sendt til konsentrasjonsleir, og satt for det meste i Buchenwald sammen med andre norske studenter. Dette har nok også preget mine akademiske valg, sier Tranøy.
650 norske studenter ble sendt til Tyskland, og Universitetet i Oslo forble stengt resten av krigen. Okkupasjonsmakten fryktet at universitetet var tilholdssted for illegal motstandsvirksomhet. Selv hadde Tranøy hjulpet norske jøder i dekning da forfølgelsene begynte.
Etter krigen pendlet han mellom filosofi og utenrikstjeneste. Men han bestemte seg til slutt for å ta doktorgrad ved University of Cambridge.
– Grunnen til at jeg valgte filosofi fremfor en karriere i utenrikstjeneste var fordi jeg fant ut at det var selve etikken som først og fremst interesserte meg. Jeg henvendte meg til professor C. D. Broad, som ble min veileder og han ordnet det slik at jeg kunne bo i huset til professor von Wright.
Den finske filosofen von Wright var håndplukket til å overta Ludwig Wittgensteins stilling ved Cambridge. Tranøys møte med finnen førte til et livsvarig vennskap, og til faglig inspirasjon. I 1949 flyttet også Wittgenstein inn hos von Wright, og han tok Tranøy med på sine mange spaserturer. Tranøys fordel var at han på den tiden var ukjent med Wittgensteins filosofi. Wittgenstein hadde nemlig et problematisk forhold til sine etter hvert svært mange tilhengere.
– Det var ikke alle Wittgenstein likte, men heldigvis likte
han meg.
Ingen dogmatiker
Jon Hellesnes, professor emeritus ved Universitetet i Tromsø, var den første som tok grunnfag i filosofi i Bergen. Han hadde Tranøy som veileder senere i studiene. Sammen ga de ut boken Filosofi i vår tid på Pax forlag i 1968, som solgte i tusenvis. Hellesnes trekker frem Tranøys åpenhet som noe helt spesielt.
– Tranøy var ingen dogmatiker, noe som var viktig i den første tiden på Filosofisk institutt. Det var en ensidig analytisk filosofi som preget filosofien i Norden på denne tiden. Tranøy var opptatt av både analytisk filosofi og middelalderfilosofi. Han gjorde det legitimt å drive med andre typer filosofi som eksistensialisme og fenomenologi, noe som ikke var tatt for gitt den gangen.
I følge professor emeritus Gunnar Skirbekk ved Universitetet i Bergen har Tranøy to særtrekk som filosof.
– Det ene er et etisk alvor som kan spores tilbake til opplevelser under den annen verdenskrig. Samtidig har Tranøy en sober filosofisk stil, idet han søker klarhet i uklare begreper. Han er en analytiker med respekt for distinksjoner og nyanser.
– Tranøy er en filosof med respekt for både analytisk filosofi og kontinental filosofi, og dette var viktig i årene etter krigen. Han var flink til å komme i dialog med kollegaer i andre fag, i en tid da universitetet var under utbygging og da det var viktig for alle parter at filosofene kunne komme i faglig dialog med folk i andre fag, avslutter Skirbekk.
Ridderen
Tranøy mener selv at han vært forut for sin tid med sine teoretiske interesser og følte ofte at han ikke fikk gehør. Det at han heller aldri hadde studert filosofi i Norge er en av grunnene til at han har sett på seg selv som en ensom ulv i det filosofiske Norge. Men hans tidlige interesse for medisinsk etikk fikk et uventet stort gjennomslag.
I 1986 ble han for eksempel den første foreleser i medisinsk etikk ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, og fikk en nøkkelrolle i planleggingen av Seksjon for medisinsk etikk som startet i 1989. Han ble også en viktig inspirasjonskilde for de nasjonale forskningsetiske komiteer som ble opprettet året etter.
I 2002 ble Tranøy utnevnt til ridder av 1. klasse for sitt arbeid med medisinsk etikk. Når han blir spurt om hvordan han opplevde utnevnelsen svarer han:
– Ufortjent.
I det han følger meg ut av sitt hjem, viser han meg et eksemplar av Universitetet i Bergens historie.
– Da jeg ble tilsendt denne boken oppdaget jeg at var oppført med feil fødselsår. Jeg hadde satt pris på hvis de hadde rettet fødselsåret mitt fra 1923 til 1918, sier han med glimt i øyet.
KILDER:
Kaiser Mattias: «Knut Erik Tranøy – nestor i norsk forskningsetikk» i K. W. Ruyter (red.) Forskningsetikk – Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn.
Tranøy, K. E: «Forsøk på å leve livet baklengs», i Samtiden nr. 4 2001.
