Dette innlegget er et svar til Helge Dahles innlegg 15.mars 2013.
Visedaken Helge Dahle har tydeligvis lest kronikken i BT til prorektorkandidat Vigdis Broch-Due med litt spesielle briller på. La oss minne om at konteksten var ett litt større blikk på universitetenes spesielle rolle i samfunnet, og hvor viktig bred adgang til høyere utdanning finansiert av felleskapet har vært for sosial mobilitet og bygging av velferdssamfunnet og det sekulære demokratiet. Hovedpoenget var at den såkalte “New Public Management”-filosofien, som prøver å omorganisere universitetene etter lesten av private bedrifter, på sikt truer vår mulighet til å produsere kunnskap av høy kvalitet og kreativitet. Det stod ingen ting om at vi ikke ønsker å samarbeide med bedrifter der det er relevant, ei heller at vi ikke ønsker å trekke til oss ekstern forskningsfinansiering. Det ville jo ha vært absurd. Vi er nettopp ikke et eliteuniversitet etter Ivy Leaque-lesten som forvalter egne fond og stor kapital, og som dermed er uavhengig av offentlige forordninger, bidrag og byråkratiske krav. Vår norske grunnbevilgning over statsbudsjettet er ikke tilstrekkelig til å finansiere all den gode forskningen vi driver med på tvers av fakultet og fagmiljø her ved UiB. La oss derfor slå fast først som sist: Vi er helt avhengig av at våre flinke forskere trekker inn eksterne midler.
Hvert år henter faktisk UiBs vitenskapelige ansatte inn betydelige midler (i 2012 var dette over 760 millioner kr). En stor andel av våre forskere er helt avhengige av slike eksterne midler, spesielt de som driver på med dyr eksperimentell forskning. Et godt eksempel på dette er fra mitt eget fagområde, seismologi. Gjennom tett samarbeid i mange tiår har vi drevet verdifull grunnforskning som har vært like verdifull for næringslivet og samfunnet som helhet. En viktig erfaring herfra er at et tredelt samarbeid mellom akademia, næringsliv og myndighetsorganer gir muligheter for en bærekraftig og langsiktig utvikling av forskning balansert på hverandres ulike behov. Vi har også en klar strategi på hvordan vi kan øke innhentningen av forskningsmidler ved å være mer proaktiv som rektorat ovenfor kunnskapsdepartementet, NFR, EU, og andre samfunnsaktører, inkludert næringslivet. Vi ønsker å påvirke profilen av forskningsprogram og øke potten til såkalt frie midler. I samarbeid med andre norske universiteter ønsker vi også å jobbe systematisk for å øke grunnbevilgningene til universitetene. Med andre ord: Vi som rektorat ønsker mer og bedre samarbeid med eksterne aktører. Og vi tror den beste strategien er å ta hvert prosjekt for seg. Dette er en for viktig diskusjon til at den kan reduseres til ”for eller mot privat næringsliv.”
Men: det er viktig å ha noen prinsipper i møte med det private. Samarbeid med industri- og næringslivsaktørene må bygges på fellesforståelse av behovet for langsiktighet i grunnforskningen. Dette handler rett og slett om at Universitetet må legge sin egen langsiktige strategi for forskningen. Hvis vi ukritisk går inn i alle typer samarbeid med private ender vi opp med å gjøre jobben som egentlig hører hjemme i FoU-avdelingene til de respektive selskapene. Universitetet skal definitivt utdanne folk til disse jobbene, men det er ikke vår oppgave å realisere private selskapers strategi for offentlige midler.
Det Broch-Due fremhevet i sin kronikk var at modellen for finansieringen av forskerutdanningen også i fremtiden måtte dekkes av felleskapet, dvs. over statsbudsjettet. Det betyr selvfølgelig ikke at UiB skal la være å gjøre bruk av såkalte ”nærings”-Ph.D fra NFR, ei heller eller den tilsvarende ordning for de nye såkalte ”offentlige” Ph.D.-ene. Poenget er at slike særordninger bare gjelder små lommer i vår mangfoldige virksomhet. Forskeropplæringen av norsk modell er kostbar fordi vi ønsker å sikre våre stipendiater en lønn de kan leve av. Dette er viktig for rekrutteringen av unge talenter. Det er naivt å forvente at næringslivet skal ha interesse av å bære kostandene av Ph.D-utdanningen over hele bredden av fagmiljø, inkludert humaniora, samfunnsfag og Juss.
Man kan spørre seg om det har gått både dekan og visedekan på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet hus forbi at USA har en helt annen finansieringsmodell av universitetene enn Norge. I USA må studentene selv dekke kostnadene. De blir altså ikke betalt for å ta en Ph.D, men må betale for en Ph.D, og i dyre dommer. Ja de beste universitetene kan gi stipendier til de utvalgte, ofte donert av rike familier og bedrifter. Men nedslagsfeltet vi snakker om er promiller av studentmassen, og selv på de høyest rangerte universitetene tørker den private finansieringen av Ph.D ut for tiden. De 50 beste colleger/universiteter i USA utdanner bare 3 % av studentmassen. Realiteten er at de fleste amerikanske studenter må ta til takke med høyere utdanning av en lavere kvalitet enn det som tilbys i det norske og europeiske systemet. Det er selvfølgelig mye faglig inspirasjon og hente fra Ivy League, men som modell for den norske forskerutdanningen og sosial mobilitet så duger de ikke. Her kan de faktisk ha noe å hente fra den norske og nordiske modellen. Team Olsen må for øvrig selv få lov å svare for hvordan de ønsker å utvikle forskningen ved UiB.