Beatriz Diaz Pauli er forsker i evolusjonær økologi. Sammen med Mikko Heino, professor i fiskeribiologi, har hun gjort en studie om hva som skjer når vi skal dele ressurser som alle vil ha en bit av, men som ingen har ansvaret for.
Studien «Ecological and evolutionary effects of harvesting: lessons from the candy-fish experiment» er nå publisert i ICES Journal of Marine Science.
Fiskene formerer seg
Diaz Pauli og Heino (bildet) satte ut 11 skåler med små fiskestammer med jordbær og lakrissmak. Skålene var plassert på Fiskeridirektoratet, på Havforskningsinstituttet og på ulike steder på UiB. Alle i gruppen fikk beskjed om at de kunne spise av
fiskene i skålen. Fiskestammen ville vokse litt hver dag. Hvis de forsynte seg på en måte som var bærekraftig, ville de ha godteri tilgjengelig i lang tid.
Hvor grådige eller hvor beskjedne man må være for at balansen ikke skulle bli ødelagt, sa forskerne ingenting om. For slik er det i naturen.
– Når vi starter å høste av en populasjon, vet vi ikke hvor mange vi kan ta ut før vi høster på en måte som ikke er bærekraftig, sier Heino.
Deretter begynte eksperimentet.
Reddet av aksjonister
Fem av gruppene hadde med sin bakgrunn i marin forskning mye kunnskap om fiskeribiologi. Hypotesen var at disse raskere ville forstå hvordan de kunne spise godteri på bærekraftig vis.
Dette skulle ikke slå til: Ingen av gruppene skulle utmerke seg som flinkere enn andre til å ivareta den skjøre bestanden av røde og svarte fisk.
Stammene minket raskt.
Noen av skålene fikk aktive vernere, som forsøkte å hindre de andre i å spise for mange.
Et sted var fiskepopulasjonen plassert like ved en resepsjonist. Hun ble en slags fiskeriforvalter, som holdt oppsyn med skåla, og slo ned dersom noen forsynte seg flere ganger. Et annet sted var bestanden virkelig truet. Noen aktivister flyttet skåla, og ga fiskene midlertidig freding på en hylle.
– Noen tok ansvar, og la et håndkle over skåla slik at bestanden skulle få vokse seg større, forteller Diaz Pauli.
Grådighet og fremmed rase
Et tredje sted var godterifiskene utsatt for noe som i naturen nærmest ville kvalifisert til miljøkriminalitet.
– Alle fiskene, med skål og det hele, forsvant på en dag, sier Heino og ler.
Et fjerde sted ble hele fiskestimen raskt oppspist. Til Heino og Diaz Paulis overraskelse ble den erstattet med en ny og fremmed stamme, innkjøpt fra kiosk.
– Vi hadde faktisk trodd at de ville klare å ta bedre vare på fiskene, sier Diaz Pauli.
Analysen av dataene viste at 74 prosent av deltagerne tok ikke hensyn til hva som var en bærekraftig fiskespising.
– Men vi vet ikke hvorfor det gikk såpass dårlig. Brydde de seg ikke? Eller prøvde de ikke? De lyktes i hvert fall ikke med å spise på en måte som ville vært bærekraftig, sier Diaz Pauli.
«Allmenningens tragedie»
På fire ulike steder tok en leder det uoffisielle ansvaret for bestanden, og forsøkte å kontrollere forsøk på overfiske.
– Vi var overrasket over hvordan den sosiale interaksjonen rundt fiskeskålene fungerte, og over at noen trådte fram som ledere som passet på at de andre ikke spiste for mye.
– Dette er en illustrasjon av fenomenet allmenningens tragedie, sier Heino.
Uttrykket «allmenningens tragedie» ble innført av den amerikanske økologen Garrett Hardin i 1968, og skildrer overutnyttingen som kan skje med ressurser som brukes av alle, men som ingen har ansvaret for.
For folket, av folket
I artikkelen hevder Diaz Pauli og Heino at å drive fiskeriforvaltning også handler om å forvalte mennesker. I første omgang fiskere, men også en større gruppe interessenter må involveres for at bærekraften i økosystemet skal sikres.
Problemet oppstår når ingen har kontrollen med høstingen av ressursene. I en slik situasjon blir ikke en altruistisk handlemåte belønnet, men straffen for å handle egoistisk blir delt av alle.
– Eksperimentet viser at hvis vi skal unngå tragedien, må vi ha noen regler. Og vi må ha noen til å kontrollere at reglene opprettholdes. Vi så også at reglene er mest effektive når de blir laget av menneskene som skal følge dem. Mindre effektive er reglene når de blir tredd nedover folk, sier han.
