Følger UiB med stolthet og bekymring
– Jeg ser på Universitetet i Bergen som jeg ser på mine egne barn, med stolthet iblandet bekymring. Institusjonen er både robust og sårbar på samme tid, sier UiBs rektor gjennom mer enn seks år, Kirsti Koch Christensen.
Hun er tilbake i sin gamle leilighet på Frogner. Den hun reiste fra i 1988 da hun ble førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Hun som av mange er blitt beskrevet som institusjonens mor, har forlatt Bergen, UiB og det vante livet med stramme tidsplaner og komplekse sakskart. Nå kan hun fordype seg i artikler innen syntaktisk teori, tilbringe tid med barn, barnebarn og sine nitti år gamle foreldre i Bærum - eller hun kan isolere seg i fjellheimen eller forsyne seg av Frankrikes gleder med god samvittighet.
Da Kirsti Koch Christensen ble gjenvalgt i 2001 lovet hun å drive utstrakt motstrømsvirksomhet. Hun ville kjempe for at UiB fikk beholde sitt særpreg i et samfunn preget av markedstenkning. Samtidig var det viktig for henne å jobbe med de sterke status-quo kreftene som også preget universitet.
Christensen har arbeidet hardt.
Stolt av reformarbeid og engasjement
– Jeg er mest stolt av måten fagmiljøene har håndtert arbeidet med Kvalitetsreformen. Der har jeg blitt skikkelig imponert. Jeg vil også gi ære til Sverre Spildo for at reformen ble så pass bra finansiert. Han var arkitekten bak et lett forståelig overslag over hva dette ville koste, og tallmaterialet var helt avgjørende i kampen om midler, sier Christensen.
Hun mener at reformen utvilsomt har styrket undervisningen på de åpne fagene, ikke minst på grunn av økte lærerkrefter. Samtidig er hun på lik linje med mange andre fagfolk, bekymret for at den omfattende omleggingen skal gå utover forskningen.
– Her må vi ha et årvåkent blikk slik at balansen opprettholdes, sier hun.
Det andre som Christensen er spesielt stolt av, er det store engasjementet som ansatte og studenter ved UiB viste da den nye loven om universitet og høgskoler ble lagt frem. Hun peker på de viktige rollene som både Jan Fridthjof Bernt og Sigmund Grønmo spilte i debatten rundt den såkalte Ryssdal-innstillingen, men vil først og fremst vise til universitetsdirektør Kåre Rommetveits innsats i saken.
– Han så med en gang muligheten for å snu Stortinget slik at universitetene fikk valgfrihet når det gjelder om en skal ansette eller velge rektor, sier Christensen og legger til at hun bare én gang har ringt Studvest for å klage på en sak, og det var da redaktøren påsto at ledelsen ved UiB ikke hadde engasjert seg i arbeidet mot Ryssdal-innstillingen.
– De så oss ikke med fakkel på Karl Johan for da brukte vi tiden inne på Stortinget. Dette var en helt grunnleggende sak som måtte angripes fra mange fronter.
Gode støttespillere og Ibsen-roller
UiBs tidligere rektor er snar med å rose administrasjonen på universitetet og understreker at samarbeidet på Muséplass har vært eksepsjonelt godt.
– Hver morgen drakk vi kaffe sammen, og den nære kontakten har vært helt avgjørende for å holde hverandre oppdatert. Det har også gjort jobben min svært trivelig, sier Christensen, som aldri har følt at hun har vært i klemme mellom administrasjonen og de vitenskapelige ansatte.
–Jeg har bare én gang blitt beskyldt for å beskytte administrasjonen, men den påstanden mener jeg var uriktig. Den administrative ledelsen er også til en hver tid opptatt av det faglige, sier Christensen.
– Men har du noen ganger tenkt over at du er blant veldig få kvinner på Muséplass?
– Jeg har jo hatt Bente, avbryter Christensen, og roser sin sekretær, Bente Milch, for å være en fantastisk støttespiller både i det daglige og i mer vanskelige saker.
Det verste som følger med rektorvirke er nemlig de vanskelige personalsakene, mener hun. Man får innblikk i en del triste personlige skjebner og det er ikke alltid enkelt å legge slike ting fra seg.
– En lærer selvfølgelig fort at det hele tiden dukker opp nye utfordringer man må forholde seg til. Men jeg har klart å verne om noen dokumentfrie aftener - og jeg har i grunnen ikke hatt med meg mer arbeid hjem som rektor enn da jeg ”bare” var professor, sier hun og forteller om litterære klubber og reiser med gode venner.
Spesielt liker hun de kveldene som er satt av til opplesing av skuespill. Vertskapet deler ut roller, og det beste av alt er Ibsen, selv om det er noen av hans kvinner hun ikke vil identifisere seg med.
– Du har jo reist veldig mye både som rektor og som leder i Universitets- og høyskolerådet. Hadde det vært vanskelig å kombinere dette med familie?
– Nei, det går jo begge veier. Friheten er på mange måter en fordel, men samtidig hadde det jo vært kjekt at noen hadde hatt middagen klar når jeg kom hjem.
Har stor tiltro til det nye rektoratet
Kirsti Koch Christensen vil bli husket som myndig rektor med naturlig autoritet, men også for å være flink til å lytte. Hun har blant annet innført jevnlige frokostmøter med studentrepresentanter og lunsjmøter med dekanene.
– Nær kontakt med fakultetene er en forutsetning. Muséplass 1 er et viktig sted, men det er ikke der tingene skjer. Hvis jeg skulle gjort noe annerledes så var det å ha enda mer kontakt med dekanene, sier Christensen og legger til at et godt råd til det nye rektoratet er å arrangere flere studieturer med dem.
– Møtene vi hadde med dekanene i Roma i vår var uvurderlige. Ikke bare for å styrke forholdet mellom rektoratet og fagmiljøene, men også for å bedre kontakten mellom fakultetene.
Ellers har hun ingen formaninger til Sigmund Grønmo og hans team. Hun er overbevist om at de vet hva de går til og at de vil gjøre en god jobb.
– UiB er en robust organisasjon, men vi er hele tiden avhengige av gode rammebetingelser og mange støttespillere.
I dag fredag 19. august er hun tilbake igjen for en kort stund - det skal være kjedeoverekkelse i Grieghallen og avduking av Christensensen portrett som skal henge på styrerommet på Muséplass. Der vil hun som eneste kvinne pynte opp i den etterhvert lange rekken av rektormalerier.