Espegrend, en tidlig morgen i mai. Det er helt stille ved sjøen. Med ett kommer noen frokostmette forskere til syne ved Marinbiologisk stasjon. Mens sjøfuglene så vidt har begynt å gaule, fyller den ene forskeren etter den andre kaien med sine fargesprakende regattadrakter.
Dette er ikke snakk om et vanlig lystseilas, men om første dag i felt for forskningsprosjektet Sopran. I løpet av én måned deltar forskere fra UiB og Uni Research i et internasjonalt team som studerer effekten av forsuringen ved å simulere fremtidens hav.
Siden den industrielle revolusjon har halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene blitt tatt opp i havet. Opptaket har ført til en målbar reduksjon i havets pH, en såkalt havforsuring.
– Så lenge vi slipper ut karbondioksid i atmosfæren, blir havet surere. Vi forsøker å finne ut av hva dette betyr for biologien og økosystemet i havet, sier professor i Ulf Riebesell ved IFM Geomar ved Universitetet i Kiel, som leder prosjektet.
Alge påvirker klima
Grunnen til at forskerne befinner seg på Espegrend nå er at algenEmiliania huxleyi som regel blomstrer på denne tiden av året. Algen er ikke mer enn 5 mikrometer, men finnes til gjengjeld i enorme mengder. Det er denne algen som får sjøen til å se turkis ut. Fargen oppstår som følge av lysspredning fra algens kalkskall.
Algen er en nøkkelart i klimasammenheng. Grunnen er at algenes kalkskall fungerer som ballast og gjør at de synker. Dette betyr at karbon, tatt opp gjennom fotosyntesen, transporteres ned i havdypet. Dette er en prosess som er en del av den såkalte biologiske pumpen. Forskerne antar at kalkdannelsen, og dermed ballasteffekten, svekkes av økende grad av havforsuring.
– Hvis den biologiske pumpen hadde sluttet å virke i dag, ville CO2-mengden i atmosfæren ha fordoblet seg i løpet av et par hundre år. Dette sier noe om hvor effektiv den er og hvor mye karbon den drar ned i dypet, sier Riebesell.
Artikkelen fortsetter under billedkarusellen.
(Alle foto: Kim E. Andreassen)
Mesokosmos
Ti minutter senere suser teamet ute på Raunefjorden. Ni oransje plastinstallasjoner som ligner flytende månefartøyer kommer til syne.
Ute i fjorden har forskerne satt opp ni enorme plastsekker, såkalte mesokosmos. Hver av disse inneholder 75 kubikkmeter innestengt sjøvann fra fjorden. Sekkene er tilført ulike CO2-konsentrasjoner for å simulere forventet forsuringsgrad hvert 20 år frem til slutten av neste århundre.
For å måle den viktige algenes ballasteffekt har forskerne designet mesokosmos-installasjoner som består av en ramme som holder på plass 25 meter lange poser. På bunnen av disse er det satt opp sedimentfeller som fanger alt materiale som synker ned til bunnen.
– Vi har utført flere laboriatorietester for å måle ballasteffekten til algene nøyaktig. Dette er første gang vi tester dette designet i felt, sier Riebesell.
Ved den flytende forskningsstasjonen senker forskerne spesiallagde glassbeholdere ned i mesokosmos og heiser opp sjøvann med en bestemt karbonkonsentrasjon. Vannet tappes over i mindre flasker til laboratorietesting på land. Stadig kommer det båter som har vært på de andre stasjonene og leverer vannprøver med ulik surhetsgrad.
Teller alger
Livet i mesokosmos består også av andre organsimer enn den viktige algen. Forskergruppene fra Bergen er blant annet involvert i målinger av ulike kjemisk parametre samt telling av alger, bakterier og virus.
– Ved hjelp av et avansert apparat i laboratoriet på Marineholmen, et såkalt Flow Cytometer, teller vi alger, bakterier og virus en for en. På denne måten danner vi oss et bilde av hvilke organismer som finnes i hvert mesokosmos og hvordan forholdet mellom dem endrer seg over tid, ettersom vannet blir surere, sier forsker Aud Larsen ved Uni Research.
I tillegg måler forskerne mengden av ulike stoffer i organismene. De mest interessante i denne sammenhengen er karbon, nitrogen, fosfor, kalsium og jern.
– Vi ønsker å se om forholdet mellom de ulike stoffene i mikroorganismene forandrer seg dersom CO2-mengden i havet endres. Dersom dette er tilfelle vil det i tillegg til å virke inn på den før omtalte biologiske pumpen, kunne ha konsekvenser for organismene lenger oppe i næringskjeden, sier Larsen.
