Den hvite magnoliaen i Jørgensens hage sto i der da han kjøpte huset. Hver juni bærer det blomster. (Foto: Ida W. Bergstrøm)
Utenfor professor Per M. Jørgensens kjøkkenvindu i Kirkeveien står det et magnoliatre. Det er en magnolia sieboldii, en junimagnolia av den koreanske tempeltypen. Det blomstrer ikke på bar kvist, men har grønne blader og hvite blomster med dyprosa støvbærere. Ved kjøkkenbordet, med utsikt til dette treet, har han drukket kaffe siden han kjøpte huset for over 30 år siden.
– Jeg har omgått dette treet til daglig, sier Per M. Jørgensen, og viser fram de eggformede knoppene.
– Magnoliatrær kan bli over 100 år. Denne kommer til å overleve meg, sier Jørgensen.
– En kosebok
I mars ga han ut boken «Under magnoliaen. Planteminner».
– Det skulle først og fremst være en kosebok. Jeg ville at leserne skulle se hvordan jeg har hygget meg i min karriere. Jeg har opplevd mye, og jeg har truffet mange hyggelige mennesker som jeg har lært mye av og hatt svært interessante diskusjoner med. Folk som er interesserte i planter er som regel trivelige mennesker.
Kameliaskandalen
Gjennom et langt yrkesliv som professor i botanisk systematikk ved UiB er ikke junimagnoliaen det eneste treet han har pleid tett omgang med. Rhododendron og moser på Arboretet, ungarsk blåveis og apeskrekk i Muséhagen. De har alle vært under Jørgensens oppsikt.
Man kan ikke tilgi noen som setter store metallstenger rett på kameliaer
– Kamelia er den blomsten jeg har slitt mest med. Jeg har tatt livet av mange kameliaer i min karriere. De to eneste kameliaene jeg fikk til, ble ødelagte da Universitetsmuseet skulle renoveres. Tror du ikke de satte et stillas midt oppe i kameliabedet! Jeg trodde jeg så feil, men nei. Jeg ble så sint at jeg ringte direkte til rektor Sigmund Grønmo og skjelte ham ut. Det var en skandale!
Da Grønmo fikk høre dette, spurte han Jørgensen om han ikke kunne tilgi dem som hadde gjort det.
– Det kunne jeg slett ikke. Man kan ikke tilgi noen som setter store metallstenger rett på kameliaer, sier Jørgensen.
Melderne som få forstår
– Hvilke planter står hjertet ditt nærmest?
– Rhododendron – for de er både vakre og botanisk spennende. Men ellers er jo også liljer og roser fine. De bærer også symboler på vår tilknytning til de religiøse symbolene. Og til kjærlighet og vennskap.
Liljene og rosene har fått sitt eget kapittel i boken. Det har også de små, og mer unnselige vekstene fått.
– Jeg må si – moser og lav har en mye mer spennende karakter. De er mer interessante. Jeg håper folk også vil se hvor flotte meldere er. De er så rare. Og så dårlig forstått, sier Jørgensen.
Fikk underkjent herbariet
– Det er en utfordring å finne ut hvordan plantenes slektskap henger sammen. Plantene har en innviklet systematikk. Hvordan skille A fra B, og hvorledes er deres slektskap? Denne utfordringen har jeg likt.
Som sjetteklassing på Kampen skole i Stavanger leverte han inn en liten tujamose i herbariet sitt. Det kunne læreren ikke godkjenne. Det var jo ikke en plante. «Men den er jo grønn!» argumenterte Jørgensen. Det hjalp ikke. Siden har han fortsatt å være begeistret over de små sporeplantene.
Entusiasmen over alt fra moser til storblomstrede pelargonier har han gjort sitt for å spre til landets hager. I 1991 tok han over som redaktør at det populærvitenskapelige tidsskriftet «Naturen», et tidsskrift som tidligere hadde vært ledet av en av Norges mest profilerte botanikere, Knut Fægri, som var hans lærer. I 1996 mottok Jørgensen og Fægri en pris på 100 000 kroner for arbeidet med «Naturen». Fra juryens uttalelse heter det at av «Naturen»s redaktører har spesielt Knut Fægri og Per Magnus Jørgensen «i sjelden grad maktet å forene streng vitenskapelighet med tankens begeistring, med temaenes aktualitet og deres sosiale og kulturelle betydning i dag».
– Jeg pleier å sammenligne meg selv med Donald Duck. Han var altmuligmann på margarinfabrikken. Jeg har vært altmuligmann i botanikk ved UiB.
Bygde Japanhagen
Siden 1982 har Jørgensen også brukt halve arbeidstiden i Arboretet på Milde. Her har han fått anlagt Japanhagen, der begeistringen for moser har kunnet få fritt spillerom. I 1999 snakket han om mosehagen på NRK. Like etter kom telefonen fra den japanske kulturattacheen. Om Jørgensen kunne tenke seg å utvikle mosehagen til et fullverdig japansk anlegg?
Det kunne Jørgensen, men den assisterende universitetsdirektøren var skeptisk. Han måtte love å ikke gjøre dette flere ganger.
Gjennom en stor donasjon fra det japanske EXPO-fondet, midler fra Trond Mohn og fra universitetet, ble Japanhagen, med pagoder, rennende vann og en japansk paviljong av sedertre skapt. – Den fineste japanske hagen utenom Japan, sa landets ambassadør da han åpnet hagen i 2008.
Han har tidligere skrevet bøkene «Rhododendron i Det norske arboret på Milde» og «Botanikkens historie i Norge», samt arbeidet med historiske hageplanter. Men egentlig er det lav som er hans spesialfelt. I boken «Under magnolien» skriver han at han har vært høy på lav siden midten av 1960-tallet. Før sommeren inviterte Universitetsmuseet i Bergen til lichenologisk seminar til ære for Jørgensen og hans arbeid for UiBs hager.
Vil ikke savne komiteene
Første august i år ble Jørgensen pensjonist. Han tror ikke overgangen kommer til å bli stor.
– Jeg tror ikke dette vil utgjøre en voldsom forandring i livet mitt. Jeg har alltid likt å arbeide med planter. Det skal jeg fortsette med. Jeg gleder meg også til å skrive flere bøker, og jeg skal blant annet arbeide med en ny rododendron-bok. Men komitee-arbeidet som har fulgt med stillingene på UiB, har vært slitsomt. Det skal det bli godt å slippe.
– Du får også mer tid til jobbe i hagen?
– Det er faktisk min kone som steller hagen. Som en av hennes lærere sa: Man skal ikke ha en større hage enn det ens kone kan klare av. Jeg har hatt mer enn nok med universitetets hager, sier Jørgensen.
