– Det ligger i vårt samfunnsoppdrag å forske, undervise og formidle. Ofte blir formidlingsdelen nedprioritert siden den ikke har meritterende betydning. For å løfte formidlingsaktivitetene ved UiA, innførte vi derfor en slik stimuleringsordning, forteller kommunikasjonsdirektør Paal Pedersen til Universitetsavisa.
Kunstnerisk formidling
I NTNUs innspill til den kommende stortingsmeldinga om humaniora, skriver de dette om formidling:
«Mange humanister formidler kunnskap som er etterspurt i samfunnet, også innenfor fagområder der økonomiske insentiver mangler. Vi mener det bør innføres insentiver for enkelte typer formidling».
Derfor mener NTNU at Kunnskapsdepartementet bør se på «…insentivordningen og vurdere om enkelte typer formidling bør gi uttelling i form av poeng med tilhørende økonomisk uttelling for institusjonene.»
Nå understreker HF-dekan Anne Kristine Børresen overfor UA at det er kunstnerisk formidling de har i tankene i innspillet til departementet.
Ett formidlingspoeng per kronikk
Universitetet i Agder, derimot, deler ut formidlingspoeng for et mangfold av aktiviteter: populærvitenskapelige artikler, leserinnlegg, kronikker, intervju, foredrag, leksikon og oversettelsesarbeid – for å nevne noen.
Potten er årlig på 3-4 millioner og universitetet tar pengene fra sitt eget budsjett. I 2014 var potten på 3,07 poeng, og verdien av ett formidlingspoeng var på kroner 1 630,-.
Skriver en UiA-forsker en kronikk i Aftenposten, utløser dette ett formidlingspoeng. Pengene tilfaller fakultetet, som igjen fordeler dem ut til instituttene. I likhet med penger for publiseringspoeng, tilfaller ikke pengene kronikkforfatteren direkte.
Ordningen med formidlingspoeng blir revidert hvert tredje år. Og verden forandrer seg. I starten var ikke blogg noe stort tema, mens nå er det en relevant formidlingskanal for mange forskere.
Diskusjon om kriterier
Pedersen forteller at fordeling av poeng må være en skjønnsmessig vurdering, men at det stadig vekk dukker opp spørsmål å ta stilling til: Selv om en forsker så vidt er sitert i et intervju, så kan han ha brukt mye tid på forberedelser likevel. En kronikk som blir publisert i landets fem regionaviser, skal den telle som en kronikk eller fem?
De vitenskapelig ansatte bidrar særlig med formidling ved å skrive tidsskriftsartikler og antologier. Kronikker til avisene er det også mye av.
– Vårt inntrykk er at ordningen fungerer positivt selv om det alltid vil være lett å kritisere ordninger hvor skjønn må være en sentral del av vurderingen. Vi ser at ordningen betyr mer i enkelte fagmiljø enn i andre. Å jobbe med formidling får stadig større betydning i UH-sektoren. Kunnskapsbasert formidling er viktig, både for vår egen legitimitet, men også for å ha en kunnskapsbasert samfunnsdebatt, sier Pedersen.
– Verdsetter formidling
Hans Hodne er instituttleder ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Fakultet for humaniora og pedagogikk. Han forteller at formidlingspengene går inn i instituttets ordinære driftsmidler.
– Jeg synes det er en god ordning. Den er nok ikke en avgjørende faktor for at de vitenskapelig ansatte driver med forskningsformidling, men signaleffekten er viktig: UiA viser at de verdsetter og legger vekt på formidling, sier han.
– Ingen gulrot for meg
UA ringer mer eller mindre på slump til Elling Tufte Bere for å høre hva en vitenskapelig ansatt mener om ordningen. Selv skriver professoren ved Institutt for folkehelse, idrett og ernæring en kronikk årlig omtrent, men kan ikke si at han har lagt merke til denne premieringsmetoden og opplever den ikke som noen gulrot.
– Men jeg ser poenget. Dette handler om å anerkjenne formidling og vise at også formidling er viktig, sier han til UA.
Ingen nasjonal ordning
Universitets- og høgskolerådet har tidligere sett på om det bør innføres et nasjonalt belønningssystem for formidling og nedsatte to formidlingsutvalg.
I 2005 og 2006 utarbeidet disse utvalgene to rapporter på oppdrag fra det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet (“Sammen om kunnskap 1” og “Sammen om kunnskap 2”). Ett av forslagene fra formidlingsutvalg 2, var en indikator for publikasjoner i form av bøker, læremidler og faglige ressurser, artikler i fagtidsskrift, aviskronikker og innsiktsartikler.
Men forslagene fra utvalgene ble ikke fulgt opp i praksis.
