Det sier Leo Kant, årets vinner av Forsker Grand Prix. De første dagene etter seieren har stort sett gått med til å svare på gratulasjoner og på spørsmål fra media. Til helgen skal han til Tromsø, for å være med i den nasjonale finalen.
– Jeg har ikke fått øvd noe mer. Men jeg har tenkt å gjøre akkurat det samme i den nasjonale finalen, sier Kant.
– Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ta så mye tid å svare på mediehenvendelser, oppdatere Facebook og å drive markedsføring. Men det har vært veldig kjekt!
Kant er psykolog, knyttet til Institutt for samfunnspsykologi, og forsker på årsakene til destruktiv lederatferd. I sitt fire minutters bidrag i konkurransen brukte han mytteriet på Bounty som innledning for å forklare destruktiv lederatferd.
Debatt i BT
Samme dag som Forsker Grand Prix ble arrangert, hadde en av fjorårets deltakere, nå kommentator i BT, en kommentar på trykk. Frøy Gudbrandsen skrev at hun fikk en motvillig, klein følelse under arrangementet, og kaller arrangementet Forsker-Idol. «Mange av de ypperste, skarpeste, viktigste forskerne er håpløst dårlige til å formidle til allmennheten. Det må de få lov til å være. Det er tross alt viktigere at forskere forsker enn at de gjør ablegøyer på scenen», skrev Gudbrandsen.
I BT tirsdag svarte Ann-Kristin Molde, som vant Forsker Grand Prix for to år siden. Hun mener Gudbrandsens fremstilling er tendensiøs.
«Alle som sto på scenen, var dyktige forskere med sterkt engasjement for egen forskning og med integritet nok til å ikke gå på bekostning av egne verdier. Konseptet viste seg å gi rom for et mangfold av ulike formidlingsuttrykk. Dette har jeg også merket meg på nytt og på nytt når jeg senere har sett andre Forsker Grand Prix-presentasjoner», skriver Molde. Innlegget kan du også lese her.
Lang artikkel – kort foredrag
– Arbeidet med presentasjonen er i bunn og grunn det samme som alle stipendiater gjør. Hele prosessen er full av spørsmål og tvil, men når man så skal skrive artikler, gjør man det samme som i Forsker Grand Prix: Man må gjøre noen avgrensninger. Og et sammendrag på 150 ord – hvordan er det annerledes enn et fire minutters innlegg, spør Kant.
Et par dager før han stod på scenen i Grieghallen fikk han publisert en artikkel i et annerkjent tidsskrift. Den er 17.500 ord – 20 tettpakkede sider – det er langt innenfor psykologi.
– For meg ble det jo litt ekstremt i begge retninger. I løpet av få dager har jeg formidlet i både den korteste og den lengste formen som kan tenkes, sier Kant.
Leo Kant gikk til topps under Forsker Grand Prix. I tillegg til å være stipendiat ved Institutt for samfunnspsykologi, jobber han hos Falck Nutec. Der er han vant til formidlingssituasjonen. Foto: Dag Hellesund
– Er en jippo
Om selve konkurransen sier Kant smilende at han ikke hadde planlagt å vinne.
– Men jeg trodde jeg skulle ha gode sjanser til å få vist seksminuttersforedraget mitt. Det er fire av ti som får det – det er ganske mange, sier Kant.
– Noen kaller dette en jippo?
– Det er jo en jippo! Men man kan ikke lage en kortversjon uten å ha substansen i bunn, sier Kant.
Han fortsetter:
– Det burde være for tydelig for alle at dette ikke er tung forskning, men at man må ha gjort tung forskning for å kunne holde et slikt foredrag. Denne typen konkurranse er kanskje ikke for alle, og det må være greit. Men det må være lov å stille opp for dem som ønsker det.
Gudbrandsen peker i sin kommentar på at hun som doktorgradskandidat ikke fikk opplæring i formidling. Kant ønsker seg også mer av det.
– Jeg tror Forsker Grand Prix kan være med på å vekke interessen for forskning, og det er en kjempegod ting. Men når det gjelder opplæring i formidling, tar det både tid og energi. Det betyr at det er kostnader knyttet til det, og man kan jo spørre seg om universitetet burde trene sine ansatte, sier Kant.