Konferansen til European Geosciences Union (EGU) samler forskere fra hele verden som jobber med jordens kobling til det nære verdensrommet. Til stede var stipendiat Beate Krøvel Humberset fra Birkelandssenteret og hennes plakat om pulserende nordlys.
– Jeg synes nordlyset er et spennende og fascinerende fenomen. Det er det eneste av de kompliserte prosessene som foregår i det nære verdensrommet som man kan se med øyet. Ellers må man sende opp avanserte måleinstrumenter med fly, raketter, ballonger eller satellitter. Det var det som vekket interessen for romforskning, sier Beate Krøvel Humberset.
En himmelsk disko
Hundre kilometer oppe i lufta rundt polområdene finnes det fenomenet vi kjenner som nordlys. Det er der hele året, hver dag, men er vanskelig å se grunnet sollys, skyer, månen og lysforurensing fra byer.
Under konferansen la hun fram de midlertidige resultatene av en studie som karakteriserer tidsvariasjonen for ulike størrelser av pulserende nordlys.
– Pulserende nordlys kan sees som flekker som pulserer i utakt, og ofte i utakt med seg selv. Fenomenet oppstår ofte etter et stort nordlysutbrudd. Da går nordlyset fra estetiske buktende lysbånd til et kaos av diffuse flekker som sprer seg over himmelen. Et øyeblikk er flekken borte, før den plutselig dukker opp igjen, forklarer Beate Krøvel Humberset.
– Fikk nye ideer
I løpet av dagen som plakaten hang oppe fikk hun besøk av tre dommere. De vurderte plakatens vitenskapelig innhold, samt hvordan forskningen ble presentert.
– En slik plakat er en gyllen mulighet til å få diskutert forskningen sin og få nye innspill. På en slik konferanse er det mange som arbeider med det samme. Jeg fikk flere ideer etter å ha snakket med andre forskere, sier hun.
Og etter at konferansen var over kom eposten som fortalte at hun hadde vunnet den høythengende prisen for EGU Outstanding Student Poster.
– Det er kjekt med den anerkjennelsen en slik pris gir, sier Beate Krøvel Humberset.
Buktende lysbånd
Beate Krøvel Humberset arbeider med det som Birkelandssenteret kaller spørsmål 2, som dreier seg om å finne ut hvordan vi kan forbedre de nåværende grove modellene av ionosfæren, der nordlyset oppstår.
– Når forskere har prøvd å beskrive dette området, er det gjennom svært enkle modeller. Modellen sier for eksempel at nordlyset er statisk. Men alle som har sett nordlyset, ser at det er dynamisk. Det bølger over himmelen som et mangefarget bånd. Det er denne dynamikken vi vil finne ut mer om, forklarer Beate Krøvel Humberset.
Med såkalte all-sky-bilder som fanger opp hele himmelen, kan nordlyset fotograferes. Bildene blir behandlet som en multimåling, og sammenlignet over tid.
– Nå bruker vi data fra et nordlyskamera i Poker Flat i Alaska, som står på et sted der det har god mulighet for å fange opp det sterke nattsidenordlyset. Vi håper også å ta i bruk nordlyskameraet på Svalbard som under mørketiden kan ta bilder av det svakere dagnordlyset. Ellers er det hjerner og datamaskiner som gjør forskningen, sier Beate Krøvel Humberset.
Mangler sikker viten
Til tross for at forskere har latt seg fascinere av pulserende nordlys i lang tid, har vi ikke sikker viten om hva det er som skaper fenomenet.
– Romforskere har studert pulserende nordlys i 50 år uten at de har blitt enige om hvilken mekanisme som skaper det. Derfor kan vi kanskje ikke forvente for mye. Men vi håper at arbeidet vårt kan bidra til å finne ut mer om både pulserende nordlys som fenomen, samt om dynamikken i vekselvirkningen mellom jorden og verdensrommet, sier Beate Krøvel Humberset.
