Er det én ting vi stadig blir minnet på av våre politikere, så er det at vi i fremtiden skal leve av kunnskapen vår. For å stille sterkest mulig i den globale kunnskapskonkurransen må norske arbeidstakere være bedre utdannet enn andre.
Da er det et tankekors at læringsvillige og motiverte studenter ikke får de mulighetene som ligger latent i norske utdanningsinstitusjoner.
Medisinstudentenes forskerlinje er et unntak. Flere studenter bør få et tidligere tilbud om å delta aktivt i forskning under studiene, og dette bør gjelde på alle fakultet.
De fleste studenter er dyktige, engasjerte og motiverte. Mange trives ikke som passive mottakere av informasjon, men vil bidra til kunnskapsproduksjonen og i ordskiftet. Vi er overbevist om at Norge kan være et foregangsland innen utdanning og forskning. Da er det rom for å være dristig og tenke nytt.
Det var nettopp det Stortinget gjorde for rundt ti år siden da opprettet medisinstudentenes forskerlinje og ga medisinstudenter muligheten til å delta i forskning tidlig i utdanningsløpet.
Fra andre studieår kan opptil ti prosent av studentene delta i et forskningsprosjekt. Disse må gå videre til å gjennomføre den formelle doktorgradsutdanningen, presentere på konferanser, og det er et mål at de skal publisere i fagfellevurderte tidsskrifter. Studentene vises tillit og må tidlig ta ansvar. Det er bra og ikke minst svært relevant for senere virke.
Nå mener vi at universitetsledelsen og politikerne bør se på muligheten for hvorvidt tidlig studentforskning også kan fungere på andre fakultet og andre fagretninger. Dette er en gyllen mulighet til å bevege seg inn i en ny æra. Et av fortrinnene ved en rekke fremstående universitet, som britiske Oxford og Cambridge, er et forholdsvis nært forhold mellom lærer og student gjennom «tutorsystemet». Medisinstudentenes forskerlinje har tatt dette enda lenger med å integrere studentene i ulike forskningsmiljø. Studentene er da ikke bare brukere, de er også blitt premissleverandører.
Det diskuteres mye om tilpasning og differensiering av undervisning på grunnskole- og videregående-nivå, men denne debatten synes å være helt fraværende på universitetsnivå. Skyldes dette en forventning om at studenten selv skal ta initiativ til å skaffe seg kunnskap utover det som blir servert dem?
Det finnes mange måter å differensiere sitt eget utdanningsløp på; et opplagt alternativ er å ta flere enn normerte studiepoeng. Dette bidrar til å øke bredden av kunnskapen man skaffer seg. På en annen side vil spisskompetanse man skaffer seg gjennom forskning være minst like nyttig for arbeidslivet, forskning og norsk innovasjon.
Å forske innebærer ikke bare kunnskapsproduksjon – minst like viktig er det at man lærer seg å lese, forstå og kritisere annen forskning. Medisin er et godt eksempel på et fagområde med mye eksisterende kunnskap, men av varierende kvalitet.
Evnen til å finne frem og plukke ut betydningsfull informasjon er derfor sentral og man forstår at slike evner er ettertraktede i en verden der tilbudene og mulighetene er mange, mens budsjetter og kapasitet er begrenset. Slik kunnskap er naturligvis også relevant innenfor andre områder.
Det er ikke kun studentene som kan profittere på at de involveres i forskning. Også for de vitenskapelige ansatte kan studentene raskt bli en ressurs. Studentene er billig arbeidskraft med en forutsigbar tidshorisont. En bør ikke undervurdere hva en student kan tilføre av engasjement, ny kunnskaper og nye blikk.
Det finnes selvsagt motargumenter. Er studentene modne nok til å stille gode spørsmål? De kjenner knapt konturene av fagene de skal forske på. Da er det viktig å huske at unge forskerspirer ikke skal gjøre spektakulære oppdagelser, men lære metode og bli kjent med de metoder og redskaper som er tilgjengelige for å kunne stille de beste spørsmålene på rett måte ved et senere tidspunkt.
Selv om mastergraden gir en viss forskeropplæring, er nettopp vårt poeng at flere kunne ha nytte av forskningsutfordringer tidligere. Hvorfor ikke gi de mest motiverte muligheten tidlig i et utdanningsløp og over lengre tid?
Et annet motargument er at ordningen vi vil formidle til flere fakultet vil føre til A- og B-lag blant studentene. Enhetstanken står sterkt i Norge. I utgangspunktet er det et godt prinsipp. Vi mener samtidig at å gi enkelte studenter en mulighet for tidlig å prøve seg som forskere ikke bryter med dette. Gjennom en forskerlinje vil studentene få tidlig ansvar og tillit, samt tidlig forståelse for teori og hvordan den anvendes.
Enkelte studenter klager over et studieløp med pugging og for lite rom for refleksjon. Forskerlinjen kan bidra positivt til den gruppen som ikke har fått fritt spillerom for refleksjon på studiet.
Kan erfaringene fra medisin overføres til andre fakultet? Ja og nei. Ja, fordi prinsippet bak ordningen kan overføres. Nei, fordi en del av det praktiske må tilpasses fagretningene. Som eksempel er det slik at ved medisin slippes inntil ti prosent av studentene inn på forskerlinjen, og denne prosenten må justeres på hvert enkelt fakultet, både av økonomiske og administrative hensyn.
Vårt budskap er at studentene må tas på alvor og gis muligheten til å bidra også på forskernes arena, og det tidligere enn hva som er tilfelle i dag for de fleste studieretninger. Her er en forskerlinje en av flere mulige løsninger. Så dersom en forskerlinje ikke passer for alle fagretninger, så oppfordrer vi likevel til å knytte studentene nærmere forelesere og forskere.
Slipp de unge studentene frem, gi dem tillit og ansvar, gi dem rom til å være nysgjerrige og til å skape. En forskerlinje ved alle fakultet vil være en veldig god måte å fange opp noen av fremtidens fremragende forskere, innovatører og tenkere på.
Innlegget har stått på trykk i Bergens Tidende.
