Det er med stor uro vi leser om Statoils forhold til UiB, i en artikkel publisert i nettutgaven av På Høyden 26. mars. Artikkelen tar for seg Akademia-avtalen mellom Statoil og UiB, der representanter fra begge parter entusiastisk diskuterer hvordan Statoil-pengene kan komme flere til gode, og hvordan de kan samarbeide bedre med andre deler av universitetet.
Dekaner ved flere av universitets fakulteter uttaler at de er positive til å få mer samarbeid og mer penger som går fra Statoil til UiB, og innrømmer villig at det er underforstått at Statoil vil forvente resultater som er relevante for deres virksomhet.
Hele artikkelen høres symptomatisk ut for en urovekkende utvikling i samfunnet forøvrig; det offentlige som tjenesteleverandør. Verken Jarle Eid (dekan ved Det psykologiske fakultet), Knut Hellan (dekan ved Det samfunnsvitskaplege fakultet) eller Ernst Nordtveit (professor ved Det juridiske fakultet) ser ut til å ha problemer med at deres forskning skal bys ut til og utvikles i samarbeid med næringslivet, slik at det kan komme sistnevnte mest mulig til gode og effektivisere deres virksomhet.
Er det virkelig dette samfunnsforskning skal brukes til? UiB er en offentlig institusjon, og i universitets- og høyskoleloven står det at forsking skal være fri og samfunnsnyttig. Hva gjelder samarbeid med eksterne selskap, står det at ”En institusjon kan, innenfor generelle retningslinjer fastsatt av departementet, opprette eller delta i selveiende tiltak eller i selskap når slik deltakelse er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet. Institusjonen må ikke begrense sin selvstendighet i faglige spørsmål og kan ikke skille ut sine ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver.”
Vi tviler ikke på at samtlige universitetsansatte i artikkelen har det beste for UiB og samfunnet i tankene. Vi mener heller ikke at de opererer utenfor loven. Men ved å vurdere UiB som leverandør av forskning for Statoil, trår de en fin grense mellom hva som kommer samfunnet til gode, og hva som ikke kommer samfunnet til gode. Hvis retningen på forskning skal styres av donorer som forventer at forskningen skal komme dem direkte til gode (slik instituttleder Geir Anton Johansen sier er tilfellet med Statoil), så er det ikke lenger “fri forskning”. Da er det forskning styrt av næringsinteresser, og i dette tilfellet petroleumsvirkshomhet.
Nettopp fordi en så stor del av statens inntekter (32% i 2012) kommer fra olje, er det essensielt at den frie forskningen – universitetenes kjerneoppgave – holdes tydelig adskilt fra næringslivets interesser. Per i dag er UiB en av de få institusjonene i Norge som formelt sett er uavhengige av Statoil, og som dermed fritt kan kritisere selskapets virksomhet. Et tettere samarbeid svekker denne muligheten, og dette burde vekke dyp bekymring hos flere enn oss.