Den knuselige kulturarven

Det var ikke ofte datidens fotografen gjorde som Knud Knudsen: Fremkalte bilder utendørs. Det han drev på med var et sjeldent håndverk, og det var heller ikke mange fotografer som maktet å ta med alt av utstyr og kjemikalier ut på strabasiøse reiser. Datidens negativ måtte nemlig lages i mørkerommet kort tid før bildet skulle tas, for kjemikaliene på glassplaten måtte være fuktige. Derav kom teknikkens navn – våtplate (brukt fra 1850-tallet til 1880-tallet).

Hermann Wilhelm Vogel, som underviste i fotografi ved det Kongelige Tekniske Akademiet i Berlin, skrev en håndbok i fotografering som ble oversatt til engelsk i 1871. Den inneholdt blant annet en nyttig huskeliste for den eventyrlystne fotografen.

Fotografens oppakning ble fraktet med båt og med hest og kjerre, gjerne med lite ly for vær og vind.

Glassnegativene ble ivaretatt på reisen i spesiallagde trekasser med nøye tilpassede spor som holdt negativet stabilt.

Kilovis med negativer

Glassplatene hadde ulik tykkelse, og ulik vekt. Det store negativet som er avbildet her veier ca 422 gram. Med flere reisekasser i bagasjen med glassplater i ulik størrelse ble det kilovis med negativer som ble medbrakt på ekskursjoner. Fremkallingen av papirbildet er årsaken til at fotografen tok med både små og store glassnegativer på reisen. Forholdet mellom størrelsen på negativet og størrelsen på det fremkalte papirbildet er nemlig én til én. Ville man ha et stort bilde måtte man ha et stort negativ. Negativet og det lyssensitive papiret (albuminpapir) ble montert sammen og eksponert for lys. Dagslys. Hvis det var overskyet kunne det ta dagevis å eksponere papiret.

Samlingen etter Knud Knudsen er veldig spesiell på mange måter. Det at det finnes en bevart samling etter én fotograf med nesten 6 000 våtplater, pluss 36 000 originale albuminer, i tillegg til 10 000 tørrplater er unikt. Det er et helt livsverk, bokstavelig talt hvis overført til arbeidstimer. Det er ikke uten grunn at Knud Knudsens livsverk er en del av Norges Dokumentarv som igjen er en del av UNESCOs Memory of the World.

Tørrplate av glass

Tørrplaten, også et glassnegativ, avløste våtplaten på slutten av 1870-tallet. I 1880-årene vokste det frem flere firma som produserte tørrplater. Negativet kunne nå kjøpes ferdig lyssensitivt og kunne lett tas med på reise, for nå trengte man ikke lengre en hestekjerre med kjemikalier i tillegg.

Det er denne teknikken som utgjør størstedelen av Spesialsamlingens glassplater. Inkludert Knudsens plater har Billedsamlingen ca 40 000 glassnegativer. Blant de fag- og forskningshistoriske arkivene til Manuskript- og librarsamlingen finner vi ca 2 000 tørrplater, (og bortimot 6 000 lantern slides, også i glass). Siden 2009 har Spesialsamlingene systematisk tatt imot og hentet inn fag- og forskningshistoriske dokumenter. Dette er eneste grunnen til at mye av dette materialet er bevart i dag. At livet som vitenskapelig ansatt gjorde at det private og profesjonelle ofte var, og er, sammenfiltret er veldig synlig i det tidlige fag- og forskningshistoriske materialet. Spesielt i feltbøker og fotografier finner vi et flytende skille mellom fag og person, noe vi også verdsetter høyt ved Spesialsamlingene.

I Manuskript- og librarsamlingens fotomateriale dukker det jevnlig opp bilder som overskrider det rent faglige. Blant Lappmarks-ekspedisjonens 960 bilder fra 1911-12 som dokumenterer snøforskningen i Nord-Skandinavia finner vi bilder av lokalbefolkningen, av forskningen, og bilder av forskerne i teltet, sittende i hver sin stol med en hund som svinser mellom beina, imens reinsdyrene tar en velfortjent hvil utenfor teltet. Bildene fra Zoologisk institutt dokumenterer månefiskens spektakulære ankomst der den ligger tungt på kjerren i museumshagen. Linselusene er mer nysgjerrige på kameraet enn havskapningen.

Fotografiene fanger så mye mer enn den ene tingen de var ment å dokumentere. Alle disse motivene ligger bevart i et tynt sjikt av emulsjon båret av en glassplate. Du kan være stolt, for dette er en del av din kulturarv. Det er Universitetet i Bergen som forvalter den knuselige kulturarven.