Fra Strasbourg til Telavåg

Greve har de siste årene jobbet for å synliggjøre Telavåg-ofrene overfor tyske myndigheter. Hun er også i gang med en dokumentarfilm hvor blant annet ansatte ved Historisk institutt er involvert.

Fredag 25. april hadde Hanne Sopie Greve Greve forelesning ved UiB over temaet internasjonal beskyttelse av menneskerettigheter, fulgt av en ekskursjon til Nordsjøfartmuseet i Telavåg. Opplegget var spesielt
rettet mot 4. avdeling juss og historiestudenter, men andre interesserte var også velkommen.

– Telavågtragedien blir ofte fremstilt som Josef Terbovens hevn for
drapet på to Gestapo-menn, men man kan ikke forstå det som skjedde
uten å se det i en større internasjonal sammenheng, sier Greve som mener Telavåg ble utsatt for statsterrorisme.

–  På grunn av det enorme tyske presset på Østfronten, hadde de allierte snakket om å opprette en front nummer to i Norge, og jeg antar at angrepet på Telavåg skulle skremme norske og allierte ledere fra å sette dette i verk. Samtidig ønsket tyskerne å gi et avskrekkende signal til den norske kystbefolkningen og motstandsbevegelsen, sier Greve og trekker parallellen til angrepet på USA 11.september.

Greve er dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i
Strasbourg, som ble opprettet gjennom Europakonvensjonen om
menneskerettigheter. Hun har tidligerearbeidet for FNs høykommisær for flyktninger i Thailand og skrevet doktoravhandling om de kambodsjanske flyktningene. Hun var også medlem av FNs ekspertkomité som undersøkte alvorlige krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia, og gjorde en stor innsats for å få stilt de ansvarlige for den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. Siden 1999 har hun fordypet seg i det som skjedde i Telavåg. I 2001 fikk Tyskland loven om stiftelsen «Remebrance, Responsibility and Future», og blant annet på grunnlag av deler av den rapporten Greve skriver, fikk Telavågofrene utbetalt erstatning i henhold til loven Greve mener likevel det er mye igjen å avdekke, og hun har nå skrevet nærmere 300 sider som hun skal levere til tyske myndigheter.

Kan være tatt ut av internasjonale arkiv

Med oppstart 30. april 1942, plyndret, brente og ødela tyskerne samtlige hus og alle andre materielle verdier i Telavåg. Alle menn mellom 16- og 60 år ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland og Østerrike , hvor over førti prosent døde. Kvinner og barn ble arrestert som gisler og holdt fanget i mer enn to år først på Storetveit (nå Paradis) Skole så på Framnes i Hardanger. Mens de var på Storetveit ble barn over seks år skilt fra mødrene sine med henblikk på at de større barna skulle sendes til barnehjem og arbeide i Tyskland. Epidemier av skarlagensfeber og difteri satte imidlertid en stopper for overføringen til Tyskland.

– Det norske rettsoppgjøret hadde en ramme på tre år, og dermed var
det mye man måtte utelate. En tenkte at det var viktigere for samfunnet å fokusere på fremtiden. Spør man gjenlevende om hvordan de
opplevde angrepet på Telavåg og tiden etterpå, svarer de gjerne
lavmælt og i korte vendinger. Det kan være noe av grunnen til at
Telavågtragedien ikke har fått større oppmerksomhet her hjemme og
internasjonalt. Jeg synes det er svært viktig å undersøke videre og få
frem omfanget av tragedien, sier Greve, som blant annet har
intervjuet Telavågkvinner om opplevelsene under krigen.

Intervjuene ble filmet og er nå sentrale i en dokumentar laget av Maria Fuglevåg Warsinski og Svekon film. Her bidrar også Historisk institutt ved professor Anne-Hilde Nagel. Det gjenstår bare litt på
finansieringssiden før filmen vil være klar for visning.

– Jeg mener man i mye større grad må sette fokus på det som hendte i
Telavåg. Selv om overgrepet var med i Nürnberg-tiltalen, synes det ikke å være dokumentasjon fra Telavåg i noe internasjonalt arkiv. Jeg tror det er mulig at dette er blitt tatt ut fordi man har følt at det har vært
for brennbart, sier Greve.