– Fremmedfiendtlighet er basert på politikerskapte myter
Denne uken gikk Kripos-sjefen ut i Dagbladet og hevdet at en måtte bremse innvandringen for å få ned kriminaliteten. – Siden myter om innvandrere har fått etablert seg som «sannheter» er slike uttalelser blitt helt legitime. Få setter spørsmålstegn ved at måten vi tolker statistikken på forutsetter en deling av norske statsborgere inn i «etniske norske» og «norske med innvandrerbakgrunn». Å skille slik mellom ulike statsborgere har for eksempel vært forbudt i Frankrike.
Hakan Sicakkan, forsker ved programmet for Internasjonal Migrasjon og Etniske Relasjoner under Senter for utviklingsforskning, er ikke overrasket over at få reagerer på at politiet kommer med kraftige angrep på innvandringspolitikken.
– At slike uttaleser er blitt legitime skyldes det politiske miljøet mer enn de seneste kriminelle handlingene. Norge har aldri kunnet integrere innvandrere på en god måte, noe betegnelsen «våre nye landsmenn» understreker. I flere land, blant annet Frankrike, er det ulovlig å kalle en statsborger for en innvandrer. Le Pen har for eksempel blitt ilagt bøter for dette. I Norge lager man gjerne statistikk med utgangspunkt i kulturell og nasjonal bakgrunn. Fokuset er rett og slett helt feil, sier Sicakkan.
– Det er for eksempel helt nødvendig å sammenligne de som har lik sosial og økonomisk bakgrunn. Det er unge menn fra fattige hushold i byene som er overrepresentert på kriminalstatistikken. Hvorfor setter man fokus på innvandrere som gjerningsmenn? spør Sicakkan og legger til at det for eksempel statistisk sett også er to ganger større sjanse for at en innvandrer blir offer for kriminalitet enn for en etnisk nordmann blir det.
De fleste statistiske rapportene som viser at kriminaliteten er spesielt høy blant personer med innvandrerbakgrunn bygger på antall pågripelser. Hvis man sammenligner disse tallene med antall rettslige frifinnelser, ser man, i følge Sicakkan, at det er flest frafall av siktelser overfor nordmenn med innvandrerbakgrunn.
– Det sier kanskje litt om politiets holdninger, kommenterer han.
Hvem er norsk?
Sicakkan studerer blant annet spørsmål knyttet til statsborgerskap og staters respons til innvandring, og er nå vitenskapelig koordinator for et internasjonalt EU-prosjekt som ser på forholdet mellom globalisering/europeisk integrasjon og nye tilhørighets- og deltakelsesformer i Europa. Parallelt skriver han på en doktoravhandling om norsk og dansk asylpolitikk.
– Generelt er det stater med et godt utviklet velferdssystem som er strengest med hensyn til innvandring. Det kan skyldes at disse landene er blant de mest populære å immigrere til, men det kan også virke som om det er befolkningen i disse landene som er reddest for å dele godene. Den største forskjellen mellom staters forhold til innvandring er imidlertid historisk betinget. Mens for eksempel Danmark og Sverige har vært imperier med ulike befolkningsgrupper, har Norge historisk aldri hatt en slik erfaring. Europeiske stater med lange imperietradisjoner har klart å utvikle styringsstrategier som oppfattes som legitime også av innvandrere, men den norske staten har på lik linje med andre stater som har vært periferier i historiske imperier basert sin legitimitet på befolkningens etniske tilhørighet. Det viser seg blant annet i måten vi definerer norskhet på. Hvorvidt du er norsk har siden nasjonsbyggingsprosessen blitt bestemt utfra etnisitet og ikke ut fra territoriell tilhørighet, som i mange andre land. Prinsippet om hva som skal til for å bli akseptert som norsk og det faktum at dette prinsippet blir tatt for gitt i det daglige liv, hindrer integrasjon, mener Sicakkan.
Kriminalitet som reaksjon på utestenging
Selv om han ikke er enig i måten statistikken blir tolket på, viser han til at kriminalitet er en vanlig reaksjon på utestenging. Dette gjelder imidlertid også for noen MC-miljøer og andre grupperinger som føler seg satt utenfor storsamfunnet.
– Forskning fra blant annet USA har påvist at selv om man finner en viss samvariasjon mellom rase, etnisitet, kultur og kriminalitet er det andre sosioøkonomiske forklaringsfaktorer som ligger bak disse. Dette er vanligvis fattigdom, dårlige levekår, problematisk oppvekst og utestenging. Alle disse faktorene går faktisk ut på det politiske systemet. Grunnen til at innvandrere i Norge er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken er at de er overrepresentert i fattigdoms-, dårlig levekårs-, og diskrimineringsstatistikken. Forebyggende arbeid bør begynne her.
– Det er mange modeller for å forebygge kriminalitet, og det har blant annet vært noen norske prosjekter i forhold til nazitiske ungdomsmiljøer som har hatt positive resultater. Her ble personer tatt ut og aktivt forsøkt integrert i andre miljøer. Problemet er at mens disse ungdommene ble sett på som ofre for aggressive gjengledere og samfunnsprosesser, blir unge medlemmer av såkalte innvandrergjenger som oftest sett på som gjerningsmenn. De skal ikke reddes, men straffes. Dette er en holdning som kan bidra til å forsterke innvandreres følelse av utestengning - og studier viser at de fleste nordmenn med invandrerbakgrunn har denne opplevelsen. Det er vanskelig å få seg jobb uansett hvor godt norsk man snakker eller hvor god utdanning man har fra hjemlandet.
- Likhet skal liksom stå sterkt i Norge, men i virkeligheten lever vi i et svært hierarkisk samfunn, i hvert fall når det gjelder holdningsdannelser, sier Sicakkan.
Det betyr også at den politiske eliten i Norge står sterkt blant det norske folk, og at elitens holdninger lett blir adoptert, ifølge migrasjonsforskeren.
– Derfor er det spesielt skremmende når for eksempel tidligere leder av Senterpartiet, Odd Roger Enoksen i fjor foreslo å trekke tilbake statsborgerskap dersom innvandrere begikk alvorlige kriminelle handlinger, eller når kommunalminister Erna Solberg fremsatte lovforslaget om å utvise kriminelle innvandrere uten å først å måtte stille dem for retten. Begge modifiserte uttalelsene sine i ettertid, men virkningen er likevel at fremmedfrykten øker og at nordmenn mer og mer tar for gitt at «innvandrere er kriminelle». Holdningsendringen må starte på toppen, fastslår Sicakkan og legger til at et samfunn som har klart å bygge en urban nasjon fra et bondesamfunn, kan også klare å omdefinere nasjonsbegrepet for å inkludere innvandrere, slik det ble gjort i Frankrike, Storbritannia, Spania, Portugal og Nederland.