Gammel vannteknologi billigst og best
Fire tusen år gamle indianske metoder for vannhøsting er både billigst og best, viser forskning gjort av internasjonalt forskernettverk ledet fra UiB.
Vann er avgjørende i all fattigdomsbekjempelse, og i Latin-Amerika har ulike utenlandsk-initierte metoder for vannforvaltning ofte mislyktes, ikke minst fordi framstøtene ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg lokal kunnskap og lokale behov.
Men i løpet av de siste årene har forskerne fått øynene opp for tradisjonelle former for vannhøsting, opptil fire tusen år gamle, som stadig er i bruk.
– Vår forskning viser at ny teknologi ikke nødvendigvis er best, og at livskraftig teknologi fantes også tidligere. Mange av dammene i Ecuador har blitt brukt sammenhengende i fire tusen år, og jeg tror at de kommer til å leve i minst fire tusen år til, sier professor Jorge Marcos fra Guayaquil, Ecuador. For to år siden fikk Marcos’ forskergruppe Ecuadors nasjonale forskningspris for sitt arbeid på dette feltet.
Gir konkrete resultater
Marcos har særlig forsket på spesielle damanlegg kalt “albarrada”, utviklet og driftet av lokale indianere på halvøya Santa Elena, Ecuador. Landets indianere betrakter i dag anleggene som etniske ikoner, forteller han.
– Dette er et område med halvtørt klima og mangel på grunnvann, så systemet med å samle opp, distribuere og lagre regnvann har vært helt avgjørende for menneskers eksistens i årtusener. Det regner der, men så kommer lange perioder uten nedbør. Albarradaene sikrer at landsbygda kan leve til neste regnværsperiode. Det er et veldig smart opplegg og utvilsomt den beste og billigste måten å forvalte vann på i dette området.
Forskningsnettverket ”Local Knowledge and natural resource management in the Andes” er lokalisert til UiBs Senter for miljø- og ressurstudier, ledes av førsteamanuensis Frode F. Jacobsen og støttes av Norges Forskningsråd. Man fokuserer på lokal og tradisjonell småskala-vannforvaltning basert på lokalbefolkningens kunnskap. I første omgang dreier det seg om å kartlegge og forstå disse systemene, men arbeidet er allerede i ferd med å gi konkrete og målbare resultater, forteller Marcos.
– I alle fall lokalpolitikere blir nå mer og mer bevisst på at disse gamle metodene faktisk er utmerkete løsninger på vannmangel. Stadig oftere tilbyr de hjelp slik at innbyggerne kan få rense gamle anlegg og sette dem i drift igjen. Eller bygge nye anlegg etter samme gamle oppskrift, men gjerne videreutviklet og modernisert på ulike måter. På dette feltet er det slik at folk besitter kunnskapen, mens de nasjonale regjeringene trenger opplæring.
Sikrer biodiversitet
Systemet varierer noe fra landsby til landsby, men hovedidéen er kjent og stadig i bruk fra Mexico i nord til Argentina i sør, forteller Marcos. Flere dammer eller beholdere bygges, fra femti meter i diameter og oppover og med en dybde på rundt tre meter, og så ledes regn- og elvevann inn.
I motsetning til de fleste moderne vannhøstingssystemer, overlever dammene de tropiske regnstormene. Én type dam brukes til dyr, mens en annen brukes til drikke og matlaging for mennesker. Sand og plantede vannplaneter sørger for at vannet er rent og sunt. Fisk spiser av planterøtter og forhindrer dermed overvekst, og spiser i tillegg moskitolarver, slik at forekomsten av maleria begrenses.
– Det er stor dybde og bredde i forskergruppen vår, med både arkeologer, botanikere, geografer og økologer involvert. På denne måten har vi blant annet funnet at albarradaene ikke bare gir vann til mennesker og husdyr, men også bidrar til å sikre biodiversitet i området. Så langt har vi i områdene rundt de 256 kartlagte albarradaene funnet over seks hundre ulike plantesorter som vi trodde var utdødde, forteller Marcos.
Til den internasjonale konferansen som ble arrangert i Bergen i forrige uke, kom forskere fra de fire involverte europeiske landene (England, Frankrike, Spania og Norge), samt de fire latinamerikanske fokuslandene, Ecuador, Bolivia, Colombia og Argentina. Sammenlignbare erfaringer fra Midtøsten ble også trukket inn, og dette er noe forskergruppen kommer til å fokusere mer på i fortsettelsen.
– For å kunne bidra konstruktivt i fattigdomsbekjempelsen må forskere og bistandsarbeidere utenfra først lære det som lokalbefolkningen kan når det gjelder natur- og ressursforvaltning, og det tar tid, kommenterer prosjektkoordinator Frode F. Jacobsen.