Det begynte i Oslo. Den unge Fredrik Barth (født 1928) var lederskikkelsen i en gjeng med unge, nysgjerrige menn. Loftsgjengen, kaltes de. Barth hadde allerede studert i USA og England, vært på feltstudier i Kurdistan og fått jobbtilbud fra Colombia university i New York. Men universitetet i Oslo hadde ingen stilling til han.
Slik begynner historien om Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. I år er instituttet femti år.
Mens loftsgjengen holdt seg i hovedstaden, var Henning Siverts stipendiat ved det som hette etnografisk museum i Bergen. Det var han som forkynte om hvor brilliant Barth var.
– Senere ble kan kalt døperen Johannes som forkynte frelserens komme, humrer Gunnar Håland.
Professor emeritusen holdt forrige uke foredrag da Institutt for sosialantropologi markerte jubileumsåret. Håland har selv vært i Bergen siden 1963, men var på feltarbeid i Sudan da instituttet ble opprettet.
Det var et stipend fra daværende Bergen privatbank som gjorde det mulig å få Barth til Bergen i 1961.
– Arne Halvorsen var en sterk og ambisiøs universitetsdirektør. Han ville ha forskere som kunne sette sitt særpreg på UiB, forteller Håland.
Ingen studenter
Universitetet i Bergen var nytt, og samfunnsvitenskapelige fag hadde man ikke. Men instituttene, både historie, filosofi, lingvistikk og språkfagene var sterke, og i tillegg fantes CMI. Der satt Stein Rokkan og Just Faaland. Ved NHH var det et geografimiljø.
Loftsgjengen fra Oslo reiste en etter en til Bergen. Men antropologi-faget hadde ingen studenter, og ble etablert som en avdeling under filosofisk institutt. De holdt til i et lite, rødt hus der SV-bygget ligger i dag.
– Faget antropologi var det jo knapt noen som hadde hørt om. Planen ble å først markedsføre det som et nyttig grunnfag for dem som ville ta magistergrad i andre fag, sier Håland.
– Nina Karin Monsen skal ha vært den aller første studenten. Hun fikk navnet «the student body», legger han smilende til.
Håland var student ved universitetet i Oslo og hadde allerede tatt støttefagene han måtte ha for å ta fatt på en magistergrad i statsvitenskap med tema på politisk integrasjon og økonomisk utvikling i Afrikas nye stater. Ved en tilfeldighet snublet han innom en forelesning i etnografi som antropologi ble kalt i Oslo.
– Jeg trodde etnografi var rare fortellinger og rare folk. Men det som møtte meg, var helt andre måter å se ting på. Jeg ble frelst, sier Håland.
Så reiste han også til Bergen, og ble del av et inspirerende miljø.
– For å bruke en metafor om årene tidlig på 1960-tallet, så var det en sti som utviklet seg til en vei, og som deretter ble en hovedvei, sier Håland.
Fest for alle
Håland kom til Bergen som hovedfagsstudent i 1963. Han beskriver miljøet som fantastisk inspirerende.
– Forskning skjer i menneskers hoder, men det skjer også mellom hoder. Omgivelsene har mye å si, sier Håland.
– Antropologimiljøet var en rar gruppe av individer. Solidaritet og likhet ble sterkt understreket, men det var ikke til å unngå at det også fantes underliggende strømninger av rivalisering. Fredrik søkte å styrke opplevelsen av samhold og fellesskap innen den lille antropologigruppen. Det var fester med medlemmer av gruppen og enkelte fra tilgrensende fag, fra grunnfagsstudenter til Fredrik, nesten hver eneste helg. Lunsj spiste vi også sammen, på Paletten, en kafé i huset som nå kalles kode 3. Her diskuterte vi både teorier, men også hvor vi skulle reise.
Å komme seg ut i verden på feltstudier var ikke bare enkelt. I dag kan sosialantropologistudenter reise på feltarbeid samtidig som de er på utveksling, heter det på instituttets nettside.
Barth var tidlig både i Pakistan, Sudan, Iran og Irak. Da han måtte reise tilbake til Bergen for å bli professor ved det ferske instituttet, var det Håland som overtok hans jobb i Sudan. Det var FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, som finansierte arbeidet. Senere har Håland arbeidet mye i både, Etiopia, Nepal, Bangladesh og Kina. Sammen med konen Randi Håland, som er professor emerita i arkeologi, har han skrevet flere bøker, og de har også reist sammen på feltstudier. Ekteparet fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 2008.
Da de tidlige sosialantropologene hadde vært på feltstudier, kom de hjem og fortalte de andre hva de hadde sett og lært.
– Vi hadde ingen veiledere, men la frem tankene våre og det vi hadde opplevd i seminar. Da var det forventet at man hadde lest seg opp og møtte forberedt. Det ble en slags uformell fagfellevurdering, sier Håland.
Annerkjennelse internasjonalt
Utover på 1970-tallet vokste sosialantropologimiljøet, og det kom stadig flere studenter til faget. Det førte, naturlig nok, til at det ikke lenger var mulig å invitere alle på fest eller at alle spiste lunsj sammen lenger. Samtidig vokste det som kalles bergensskolen frem. Barths bok «Models of social organization» fra 1966 regnes som hans teoretiske manifest. Bergensskolen legger vekt på individuelle aktører eller personer som den grunnleggende analytiske enheten i studiet av sosiale og kulturelle prosesser.
– Vi ble oppfattet som gode, kanskje bedre enn vi egentlig var. Vi fikk status internasjonalt som «The Bergen school of antropology». Vi hadde faglig stolthet, blandet med arroganse, sier Håland.
I år er instituttet altså femti år. Jubileet blir feiret ved en rekke seminarer gjennom året, der mange av forskningsprosjektene blir presentert. I dag har instituttet ett av UiBs ERC Advanced grants-stipender knyttet til seg, gjennom professor Bruce Kapferer. Før jul ble det også kjent at professor Ståle Knudsen kom gjennom nåløyet i forskningsrådets fripro-utlysning.
I evalueringen av global og utviklingsrelatert forskning og utdanning, som ble kjent denne uken, får også instituttet skryt. Der heter det blant annet at “Department of Social Anthropology is one of the foremost anthropological institutions in the world and it has done an excellent job in promoting and developing the priority area”.
