Habermas overrakt Holbergprisen
- Det er en glede å kunne tjene det som er Holbergprisens formål, nemlig å hjelpe og trekke humanioras bleknede ansikt ut av skyggen, sa Jürgen Habermas da han mottok Holbergprisen onsdag.
Prisseremonien, som fant sted i Håkonshallen, ble innledet med tale av styreleder i Ludvig Holbergs Minnefond, Jan Fridthjof Bernt. Deretter fikk kunnskapsminister Øystein Djupedal ordet.
- Professor Habermas har bidratt sterkt til å engasjere til akademiske diskusjoner både på sitt eget kontinent Europa og i mer ukjente omgivelser som Iran og Kina, sa Djupedal.
Han omtalte Habermas som en sosialt engasjert person og en briljant samfunnsanalytiker.
- Jeg setter stor pris på den inspirasjonen og kunnskap som professor HabermasŽ vitenskapelige arbeider bidrar med gjennom sin forståelse av mellom-menneskelig kommunikasjon og offentlig debatt, sa Djupedal.
I forlegenhet
Habermas innledet sin takketale med å si at han ikke kan påstå å ikke ha noen som helst erfaring med å bli tildelt en betydelig akademisk utmerkelse.
- Men nettopp denne prisens nivå, ambisjon og fortreffelighet er egnet til å sette en i forlegenhet. Jeg tar med takk imot denne utmerkelsen også som et uttrykk for anerkjennelsen av en hel generasjon tyske filosofer som begynte på universitetet etter den andre verdenskrig og tok på seg den utfordringen det var å skulle fornye omdømmet og kraften til en tradisjon hvis moralske ryggrad nylig var knekket, sa Habermas.
Takket det norske miljøet
Habermas sa at man vanskelig kunne ha valgt en mer passende beskytter for denne institusjonen enn Ludvig Holberg. Han refererte til Holberg som den ukonvensjonelle grunnleggeren av moderne norsk tenkning og en fremtredende skikkelse i den europeiske opplysningstiden.
Habermas sendte også en takk til det norske akademiske miljøet.
- Jeg er takknemlig for det utbytte jeg har hatt av verdifulle intellektuelle kontakter med en hel generasjon av studenter og akademiske barnebarn av Arne Næss, og av de livlige debattene mellom parter som, på den ene siden, hellet mer mot wittgensteinianske argumenter og på den andre siden mer mot min venn Karl-Otto Apel. Min takk for juryens avgjørelse er i like stor grad et uttrykk for min takknemlighet for det jeg har lært gjennom disse samtalene, avsluttet Habermas.