Samhandlingsreformen vektlegger livsstilsrådgivning. Men når den samtidig pålegger fastlegene mer papirarbeid og møtevirksomhet tar den ikke på alvor at livsstilsrådgivning må skje over mange konsultasjoner over tid, ifølge allmennlege og stipendiat Liv Tveit Walseth ved institutt for samfunnsmedisinske fag.
Resultatet er at velmente råd om slanking, trening og røyking snarere kan føre til frustrasjon enn til livsstilsendring når fastlegen ikke tar seg tid til å tilpasse rådene til pasientens hverdagsliv.
– Legen må forstå pasientens hverdagsliv og forpliktelser for å bidra til endring. I en god dialog må pasienten utfordres til å tenke over sine verdier, hvem man er og hvordan man vil leve, sier Walseth.
Filosofhjelp
Som del av sitt doktorgradsarbeid observerte Walseth 12 fastlegekonsultasjoner som omhandlet livsstilsendringer. Hun intervjuet 8 leger og 12 pasienter i sin kvalitative studie.
– Konsultasjonene var veldig forskjellige. Når legen legger mest vekt på informasjon kommer lite av hverdagslivet fram, og rådene blir ikke tilpasset hva som betyr noe for pasienten. Det blir for lettvint, sier Walseth.
Studien viste at pasientene ønsker en dyp dialog om hverdagslivet. Walseth mener at den tyske filosofen Jürgen Habermas’ regler for likeverdig kommunikasjon kan være til stor hjelp.
– Habermas vektlegger en likeverdig dialog der partene er åpne for å endre standpunkt, dele synspunkt, samt gi og spørre etter begrunnelser. Både følelser og hvordan en ønsker å oppføre seg regnes som gyldige argumenter når en skal utforske hva som kan være en god løsning. Slik kan begge oppnå en dypere forståelse av situasjonen, sier Walseth.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Dyp refleksjon
Det typiske er at legen informerer og råder pasienten om å trene mer, gå ned i vekt og endre diett. Men isolert fra pasientens livssituasjon er ikke rådene mye verdt.
– Det er ikke alltid at for eksempel det å trene mer og legge om kosten passer inn i en travel mors hverdag. Kanskje har hun flere barn hjemme som skal kjøres overalt på fritiden, kanskje har hun en familie som krever usunn mat og sier Walseth.
For at å gi et velbegrunnet råd og for å hjelpe pasienten med å ta det rette valg, bør legene derfor gå dypere inn i pasientens livssituasjon og la pasienten reflektere rundt sitt valg.
– Ved å sette ord på grunner for livsvalg kan underliggende verdier og normer komme frem. Dermed blir det tydeligere hva som kan gjøres og ikke, sier Walseth.
Legens ansvar
Forholdet mellom lege og pasient vil aldri bli symmetrisk. Derfor lar ikke Habermas’ krav om maktfrihet seg oppfylle.
– Legen må ta ansvar for å lede dialogen og passe på at alle relevante forhold blir diskutert, sier Walseth.
Hun mener at samtalen bør være utforskende og få frem pasientens hverdagsliv, følelser og meninger i tilstrekkelig grad. Sammen kan lege og pasienten finne en løsning som pasienten mener er god.
Legen må passe på at disse tre forholdene er tilstede i avgjørelsen, ifølge Walseht:
* Pasienten skal oppleve det godt.
* Oppleve at det er en riktig måte å oppføre seg på.
* Det må praktisk være mulig å gjennomføre.
Jürgen Habermas er en av de mest kjente nålevende filosofer. (Foto: Wikimedia Commons/Wolfram Huke)
