– Hva var det du ville gjennomføre med din rektorgjerning?
– Hovedoverskriften var videreutvikling av UiB som internasjonalt synlig forskningsuniversitet og i tillegg fornyelse av faglig virksomhet basert på UiBs egenart. Det var særlig viktig å fremme mulighetene til fri forskning. Så er det i tillegg mange underpunkter.
– Syns du at du har lyktes?
– Jeg syns at vi i veldig store trekk har lyktes. Jeg er spesielt godt fornøyd med at vi har fått sikret 50 prosent forskningstid for de ansatte, selv om dette ikke lenger er et prinsipp nasjonalt. Jeg er også veldig fornøyd med at vi gjennom fellesløftet for fri forskning nå får en nasjonal satsing på det vi begynte med her i Bergen i 2006.
Samtidig har rektoratet lagt stor vekt på styrke forskerutdanningen og gjøre den godt integrert i fagmiljøene. For utdanningen har det vært særlig viktig å konsolidere tilbudet, samt at den kan være forskningsbasert. Dette har vært viktigere enn å ekspandere med nye studieretninger og flere studenter.
Vi har særlig villet styrke de internasjonale relasjonene, og arbeidet mye i forhold til omverdenen. I tillegg har vi lagt vekt på å styrke rektoratet og den faglige ledelsen. Så har vi hatt stor oppmerksomhet mot utvikling av infrastruktur – at vi fikk på plass odontologibygget etter lang stillstand og muligheten til å rehabilitere monumentalbygget har vært viktig.
Artikkelen fortsetter under bildet.
(Foto: Kim E. Andreassen)
Mer tid til forskning
– På hvilke områder vil du si at dere har kommet for kort?
– Jeg skulle gjerne sett at vi hadde enda bedre muligheter for sammenhengende tid til forskning. Vi gikk til valg i 2005 på at vi ville gjennomgå Kvalitetsreformen, med sikte på å sikre at undervisningen ikke spiser opp tiden til forskning. Fortsatt har vi for lite tid til forskning når vi skal gjennomføre undervisning og veiledning etter intensjonene i Kvalitetsreformen. Forskningen utføres til dels på ansattes fritid, og forskning viser at ansatte har urimelig lang arbeidsdag.
For det andre skulle vi gjerne hatt bedre balanse mellom studenttall og studieplassfinansiering, men her har vi fått pålegg fra departementet om hvor mange studenter vi skal ta opp.
Vi skulle også hatt enda bedre balanse mellom kvinner og menn, særlig i professoratene. Vi har økt fra 16 prosent kvinner blant professorene i 2005 til nærmere 25 prosent nå, men det er fortsatt for lite. Men her ligger det strukturelle begrensninger; selv om vi ansatte bare kvinner i tiden fremover ville det ta flere tiår før vi har 50 prosent kvinner.
Ikke plass til alle
– Mange dyktige forskere trenger fast jobb, mange vil bli værende ved universitetet. Samtidig kan de færreste i midlertidige forskerstillinger forvente å få en fast jobb her. Er dette et problem, eller er det rett og slett slik systemet må fungere?
– Det vil alltid være slik at vi utdanner flere doktorer enn dem som kan få stilinger ved universitetet, særlig med den økningen i kandidater vi ser nå. Det er ikke et problem, for det er i økende grad behov for høyt kvalifisert personale også med doktorgrad i samfunnet for øvrig. Det som er viktig for universitetet er at vi sikrer oss de største talentene og de aller beste, så sender vi resten - som også er kjempegode - ut i verden.
Det er klart ikke en heldig situasjon hvis vi får folk som går i midlertidige stillinger alt for lenge. Vi deler ambisjonen til regjeringen og ansattes organisasjoner om å få ned antall midlertidige i forskerstillinger, utenom stipendiater og postdocer.
Men det største problemet er at vi får mange gående i midlertidige forskerstillinger som har et sterkt ønske om fast ansettelse, men som det ikke er mulig å imøtekomme. Vi har hatt som ambisjon å redusere antall rene forskerstillinger ved UiB. Hovedprinsippet er at de som er vitenskapelig ansatt skal ha stillinger med både forskning og utdanning.
Artikkelen fortsetter under bildet. Med 254 kreerte doktorgrader i 2011 nådde UIB målet om 250 doktorgrader i året. (Foto: Bjørn Erik Larsen)
(Bitte) litt Ole Brum
– Så et kort spørsmål om forskningsstrategi: bredde eller spiss?
– Ja, takk begge deler! Vi skal videreutvikle Universitetet i Bergen som et breddeuniversitet med forskning og forskerutdanning i alle fagmiljøene, slik det også stadfestes i den nye strategiske planen. Samtidig skal vi videreføre de to langsiktige satsingsområdene; det marine og utviklingsforskning med vekt på globale utfordringer.
I tillegg skal vi satse på områder som gjør det ekstra bra i søknadsprosesser og får gode evalueringer. Både tilleggsmidler til de som får prestisjetunge tildelinger og de som får gode evalueringer uten å få midler. Evalueringer viser at det ikke uten videre er åpenbart på forhånd hvilke miljøer som skulle komme godt ut, derfor skal vi være forsiktige med å fremheve spesielle deler av universitetet på et for generelt grunnlag.
For de fem ERC-tildelingene UiB har fått er det interessant å se at de gis på fagområder som det ikke er spesielt satset på på forhånd. Jeg tar det som et uttrykk for at det er viktig og riktig å satse på forskning i bredden, fordi vi ikke på forhånd kan vite hvem som er best og særlig ikke hvem som kan bli best.
– Debatten om styrings- og ledelsesformer - valgt eller ansatt rektor - skulle opp igjen i god tid før rektorvalgkampen. Skal vi sparke den i gang her?
– Nei, det er en debatt vi skal ta til våren. Men det er velkjent at det sittende rektoratet ønsker å forsette med valgt rektor, så langt kan vi ta det.
– Mange vil si at du har vært en markant rektor. Hvordan vil du beskrive deg selv som leder?
– Jeg har lagt stor vekt på at vi skulle styrke rektoratet og se det som et ledd i å styrke den faglige ledelsen ved universitetet generelt. En ledelse ved universitet må være forankret i fagmiljøene, og blant ansatte og studenter. Så i den grad du har rett i at jeg har vært en markant rektor, så har det vært i kraft av at jeg har forankret ledelsen i fagmiljøene. Det har vært helt avgjørende.
Forholdet til “omverdenen”
– Forholdet til nærings- og samfunnsliv har fått mye oppmerksomhet, kanskje spesielt denne siste rektorperioden. Er UiB der universitetet skal være i sitt forhold til nærings- og samfunnsliv?
– For å si det slik – universitetet er aldri der det skal være! Universitetet skal alltid være på vei videre til noe enda bedre. Men når det er sagt er jeg fornøyd med det vi har fått til. Vi har opprettet kontor for samfunnskontakt, oppnevnt råd for samfunnskontakt, etablert Christiekonferansen, skapt gode relasjoner til kommunale og fylkeskommunale myndigheter og utviklet gode samarbeidsrelasjoner til høyskolene.
Vi har også statsrådens ord for at vi gir kjempekrefter til Bergen, det skrev hun i et leserinnlegg i BT i vår. Men her har vi mange muligheter til ytterligere å styrke relasjoner. Det nye rådet blir et viktig forum for å få gode input og inspirasjon til videre arbeid for ytterligere styrking av relasjonene.
Artikkelen fortsetter under bildet. Administrerende direktør for Bergen Næringsråd Marit Warncke mottok den første Christieprisen i 2010. (Foto: Paul Sigve Amundsen)
– Innen hvilke konkrete områder bør det gjøres en innsats for å forbedre samarbeidet?
– Jeg tror det er et stort potensiale å få i gang bedre kontakt med våre alumni. Den viktigste kontakten til omverdenen er egenlig gjennom studentene, og den nest viktigste er de tidligere studentene.
TIlbakeviser uprofesjonalitet
– Knut Olav Åmås i Aftenposten mener universitetene er både uprofesjonelle og passive mottakere av private gaver til forsking. Har han et poeng?
– Nei, det syns jeg ikke. Jeg syns han har bevisbyrden her, han har ikke begrunnet dette godt nok. Vi har mottatt mye gaver opp gjennom tidene, både ved UiB og ved UiO, og jeg kan ikke se at vi har vært uprofesjonelle med å ta i mot dem. Jeg kan ikke se at vi har vært spesielt passive heller. Vi har ikke samme kultur i Norge som enkelte andre land, spesielt USA, med tanke på donasjoner fra private aktører, men jeg ser ikke at det skyldes universitetene.
– Heller de som ikke donerer?
– Eller kulturen i næringslivet, at vi har et næringsliv som ikke gir så mye til forskning generelt, heller ikke så mye donasjoner. Men når det er sagt vil jeg understreke at universitetet har gjennom årene fått mange gaver. Den første var fra Lauritz Meltzer, allerede før universitet ble etablert. Det har lagt et viktig grunnlag som ikke har vært håndtert uprofesjonelt. Så har vi fått en rekke gaver fra mange titalls enkeltpersoner, selvfølgelig også alle gavene vi har fått fra Trond Mohn som har vært veldig flotte for universitetene. Jeg mener vi har håndtert dette høyst profesjonelt.
Vi hilser velkommen gaver. Samtidig trenger vi også å være profesjonelle i forhold til gaver som har urimelige betingelser. Vi har måttet si nei til gaver fordi de har hatt føringer og betingelser som går på tvers av universitetets integritet og faglige uavhengighet. Jeg ønsker ikke å gå nærmere innpå dette, det er håndtert og avklart. Men vi har eksempler på altfor nære forbindelser mellom kommersielle interesser hos giverne og det de vil gi penger til.
Krever mer forskningssatsing
– Norge er en liten forskningsnasjon. Hvordan skal vi klare å hevde oss internasjonalt?
– Jeg tror det er et spørsmål om to ting – om ressurser og satsing på kvalitet. Norge har alle muligheter til å bli en foregangsnasjon for fri, vitenskapelig forskningsvirksomhet. Å satse på nysgjerrighetsdrevet grunnforskning burde blitt sett på som enda viktigere enn det blir nå, fordi det er selve fundamentet for kvaliteten – også i den forskningen som er mer temaorientert og anvendt rettet.
– Hvilke konkrete tiltak må til, mener du?
– Jeg syns det er prisverdig at regjeringen har gått inn for mer midler til fri forskning i de to siste budsjettene. Vi er ikke så langt unna én prosent-målet i offentlige bevilgning til forskning, men dette målet må økes ytterligere. Ambisjonen var at det samlet skulle brukes tre prosent av BNP til forskning, hvor næringslivet skulle stå for to prosent. Men det er åpenbart urealistisk at næringslivet skal bidra med så mye, og da syns jeg den offentlige bevilgningen burde økes til 1,5 prosent for å kompensere.
– Fortsatt mye igjen
– Hva blir hovedfokus det neste ett og et halvt året?
– Overskriften vil være prioritering av kvalitet i ett og alt. Vi foretar et slags skifte av fokus for prioriteringene innen forskning fra stor vekt på spesielt utvalgte tematiske områder, til større vektlegging av områder som uavhengig av tema viser seg å gjøre det spesielt godt i ulike vurderinger av kvalitet. I tillegg vil vi satse ytterligere på økt publisering og gjennomslag i konkurransen om forskningsmidler, ikke minst internasjonalt. Å koble undervisning til det beste vi har av forskning blir det viktigste virkemidlet for å styrke kvaliteten i utdanningen. Her kommer vi til å følge opp Kompetanse 2020, og særlig legge vekt på å ta i bruk digitale medier.
Samtidig er dannelse viktig for universitetets profil i utdanningen, det vil si utviklingen av selvstendighet, evne til kritisk refleksjon, skriveferdigheter og det å kunne bidra aktivt som en selvstendig medarbeider.
I tillegg vil det være viktig for rektoratet å få på plass bevilgninger slik at vi kan sikre åpning av den nye aulaen til grunnlovsjubileet i 2014. Sikringen at det må skje før jeg går av.
– Er det vemodig å vite at det nærmer seg slutten av din periode på toppen, eller er det også en lettelse?
– Nei, nei… For det første har jeg ikke tenkt så langt at jeg begynner å innstille meg på å slutte. Det er fortsatt 1,5 år igjen og fortsatt mye å gjøre. Jeg er utrolig fornøyd med å få muligheten til å lede et så godt og framgangsrikt universitet. Det at vi har hatt disse framgangene som er kommet til uttrykk på de internasjonale rankingene, har hvilt på den store innsatsen fra de ansatte og studentene. Det å få lede universitetet i denne perioden har vært utrolig inspirerende og tilfredsstillende for meg.
