– Bjerknes hadde tilgang til observasjoner fra Nord-Atlanteren, og oppdaget at over et langt tidsrom påvirker temperaturen i havet temperaturen i atmosfæren. Mens på kort sikt er det omvendt, forteller professor Noel Keenlyside ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved UiB.
Data fra 1800-tallet
Teorien ble fremsatt for femti år siden, og Bjerknes hadde data for havtemperatur, men ikke for endringer i havstrømmene eller varmefluksen, altså om varmen overføres fra havet til luften eller omvendt. Derfor kunne han ikke bevise at overflatetemperaturen i havet vart styrt av endringer i havstrømmene, i stedet for direkte oppheting eller nedkjøling fra atmosfæren. Men siden den gangen har tilgangen til data blitt bedre.
– Noen av dataene vi har brukt har blitt digitalisert siden Bjerknes’ tid, og Sergej Gulev er ekspert på slike data, forteller Keenlyside.
Gulev er én av forfatterne bak artikkelen, som er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature. Både russiske, tyske og norske forskere har bidratt. Data fra observasjoner fra skip i Nord-Atlanteren helt tilbake til 1880 er satt sammen for å se på svingningene over flere tiår. Funnene viser at temperaturen i Nord-Atlanteren varierer med en periode på mellom 70 og 80 år. Sentralt i studien er observasjoner som til sammen viser varmefluksen. Overflatetemperaturen og varmefluksen samvarierer på lang sikt.
Satellittbilde av havtemperaturen i Nord Atlanteren (januar 2008), som tydelig viser Golfstrømmen og Den Nord-Atlantiske havstrømmen. Disse er regionene hvor havet pumper store nok volum med varme til atmosfæren som er viktige på tiårig skala (bildekilde: NOC/UK Met-Office OSTIA data).
Bedre prognoser
Dette er et viktig skritt mot gode prognoser for fremtidige klimaforandringer i Norge og hele Nord-Atlanterhavsområdet, og følger opp det banebrytende arbeidet til Bjerknes og andre forskere fra Bergen, sier Keenlyside.
Oppdagelsen vil kunne gi bedre varsler for klimaet i området, både sesongvarsler og tiårsvarsler.
Utvikler lavtrykk
Temperaturene i Nord-Atlanteren er uvanlig høye nå, på samme måte som de var i 1940-årene. Særlig kalde vintre og varme somre kan gi ekstremvær.
Havområdet utenfor Labrador og New Foundland er avgjørende for utviklingen.
– Dette er et havområde der det kommer inn varmt vann fra tropiske eller subtropiske strøk. Men om vinteren blir atmosfæren kaldere, og det kommer kald luft ut fra kontinentet. Da blir havområdet viktig for utviklingen av lavtrykk, forklarer Keenlyside.
Uvær lengre sør
Funnene vil blant annet kunne bidra til å gjøre klimamodeller mer nøyaktige.
– Vi har ikke fått til å utvikle en brukbar forutsigbarhet for fenomenet ennå, men det er én av tingene vi vil jobbe med fremover, forteller Keenlyside.
Oppdagelsen vil også kunne få stor betydning for varsling av lavtrykkene som regelmessig ruller inn over Vestlandskysten. Og varme perioder vil ikke nødvendigvis gi ekstremvær i form av stormer mot Bergen. I stedet kan vintrene bli kaldere.
– Mitt personlige syn er at oppvarmingen av Nord-Atlanteren vil kunne gi svakere vinder mot Nord-Europa. Dette var noe Bjerknes også observerte. Lavtrykkene vil gå lengre sør, og treffe Spania og Marokko i stedet. Blir havet varmere blir det færre uvær, men også mindre nedbør til norske vannkraftverk, sier Keenlyside.
Figuren viser den parallelle variasjonen av overflatetemperatur (rød) og varmefluks (grønn) i Nord-Atlanteren siden 1880. Med disse observasjonene og nye statistiske beregninger har forskere fra Russland, Tyskland og Norge vist at havtemperaturen i dette området kan påvirke atmosfæren – og ikke omvendt, som tidligere kjent. Det lille bildet viser området i Nord-Atlanteren som dekkes i denne undersøkelsen. De tynne kurvene viser variasjoner av gjennomsnittsverdier for hele området fra år til år, mens de tykke kurvene viser et gjennomsnitt over 11 år av verdiene, for å gjøre trenden bedre synlig (Fra Gulev et al. 2013).
Artikkelen:
Gulev, S. K., M. Latif, N. Keenlyside, W. Park, and K. P. Koltermann, 2013: North Atlantic Ocean control on surface heat flux on multidecadal timescales. Nature, 499, 464-467.
