Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang.
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se På Høydens debattregler her. God debatt!
- Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve, sa arkeologiprofessor Bergljot Solberg da hun i anledning sin 70 års dag og pensjonsavgang fikk overlevert festskriftet “Fra funn til samfunn”.
I to år har kolleger fra inn- og utland holdt på med det hemmelige prosjektet. Vanskeligst har det vært for Knut Andreas Bergsvik og Asbjørn Engevik som har redigert boken. Egentlig bruker de samme printer som Bergljot Solberg på Arkeologisk institutt, men takket være dataproblemer har hun ikke kunnet bruke den på en stund. På selve overrekkelsesdagen var det tydelig at hun ble overrumplet. Arkeologer fra 15 ulike institusjoner har presentert jernalderstudier i boken. I tillegg har 235 personer skrevet seg på Tabula Gratulatoria. 7. juli blir Bergljot 70 år, og i sommer blir hun professor emeritus. Talene under arrangementet i Knut Fægris’ hus på fredag 3. juni la imidlertid ikke så mye vekt på den nye pensjoniststatusen eller det forestående jubiléet - her var det Bergljot Solbergs’ egenskaper som kollega og fagperson som skulle feires. Bergljot Solberg har vært knyttet til UiB siden 1982. Fra 1989 har hun vært professor i arkeologi. Hennes arbeid har vært delt mellom museal virksomhet på Bergen Museum og undervisning ved Arkeologisk institutt, hvor hun også i en periode på nittitallet var styrer.
Raus kollega
- Bergljot er en raus person og døren hennes står alltid åpen. Hun er også engasjert og samvittighetsfull - og en helt fantastisk dyktig fagperson, sa Asbjørn Engevik og viste blant annet til at Bergljot er en av landets fremste empirikere med en fremragende kunnskap om – og innsikt i norsk jernalders materiale.
- Hun har alltid prøvd å si noe om mennesker og samfunn ved hjelp av arkeologisk materiale. Vi oppfordret bidragsyterne til festsskriftet å gjøre det samme, og det mener vi at de absolutt har klart, sa Knut Andreas Bergsvik.
Et annet viktig poeng med boken “Fra funn til samfunn” er at det er et felles prosjekt mellom arkeologer med tilknytning til ulike institusjoner. Det arkeologiske miljøet er fragmentert og har tilholdssted både ved instituttet, Bergen Museum og fylkeskommunen. I talene ble det ble stadig referert til Bergljots engasjement for å holde troppene samlet.
- Nettopp fordi vi er splittet er det viktig å finne frem til andre kommunikasjonsformer. Slike fellesprosjekter som dette er derfor spesielt verdifulle, sa Bergsvik.
“Umåtelig heldig!”
Foruten hennes lange rekke av publikasjoner og kunnskap om norsk jernalder, trakk instituttstyrer Lars Forsberg frem hennes engasjement knyttet til undervisning og formidling. Hun spilte blant annet en sentrale rolle i det såkalte dokumentasjonsprosjektet som hadde til formål å gjøre informasjonen som ligger spredt i ulike arkiver og samlinger på universitetene elektronisk tilgjengelig. Prosjektet var et samarbeid mellom de humanistiske miljøene ved alle de norske universitetene og ble avsluttet i 1997.
Både fagmiljøet og Bergljot selv, understrekte at selv om hun formelt ble pensjonist i sommer, så ville hun likevel bli å se på instituttet.
- Jobben har betydd svært mye for meg - den har også vært en kjær hobby. Jeg har bare to ord som kan beskrive hva jeg føler når jeg ser tilbake: Umåtelig heldig! Både fordi jeg som student valgte å satse på arkeologi, selv om det betydde mer usikkerhet jobbmessig, og fordi jeg fikk arbeide med feltet senere.
Bergljot pekte på at hun var trebarnsmor og nærmet seg tretti da hun tok fatt på studiene. Da hun søkte om midler til doktorgradsprosjekt var hun passert førti.
Men som kjent har alder lite å si, såfremt man ikke er en ost.