Ligger det en drapsanklage skjult i teksten i sjette bind av Karl Ove Knausgårds «Min kamp»?
Ja, mener Kjersti Aarstein. I slutten av oktober disputerte hun med avhandlingen «Vold og visjoner i sjette bind av Karl Ove Knausgårds «Min kamp»».
Nei, mener flere kritikere. De siste ukene har debatten om denne delen av avhandlingen gått, både i Morgenbladet, Aftenposten og Dagsnytt 18.
Aarstein mener at forfatteren, blant annet gjennom allusjoner til Kain og Abel og Hamlet, beskylder onkelen for drapet på Karl Oves far. Dette mener hun er problematisk, særlig fordi leseren gjennom den lange romanen er «oppdratt til» å tro på det jeg-et, altså Karl Ove, sier.
– Han klarer å overbevise leseren om å lese på en spesiell måte, en måte som gir lite rom for refleksjon, sier Aarstein til På Høyden.
Dette var også noe hun poengterte under disputasen, som På Høyden som eneste redaksjon var til stede under.
Mener lesningen er problematisk
Midt i november ble Aarstein intervjuet av Morgenbladet. Så startet debatten. Både Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås og Aftenpostens litteraturanmelder Ingunn Økland mener Aarsteins lesning er problematisk.
– Det Aarstein kommer med er insinuasjoner. Det står ikke noe om noe drap noen sted i teksten. Det hun gjør er at hun klipper sammen negative referanser knyttet til denne onkelen. Det er kjempespennende at en litteraturviter vil se på problemstillingen med levende modeller i en roman. Men hun burde sett på den reelle konflikten i romanen: Hva skjedde da Knausgårds far døde, sa Farsethås da hun var i debatt i Dagsnytt18 sammen med Aarstein tidligere denne uken.
Økland skriver i Aftenposten at Aarstein «oppfører seg som en detektiv som skal løse kriminalgåten. Hun må være kreativ, for ikke i noen av de partiene hun viser til, rettes det en direkte anklage mot onkel Gunnar». Økland skriver også at Aarstein «tenner fyr på et bål det knapt nok var glør i hos Karl Ove Knausgård».
– Å stå i en debatt er ingen sak. Jeg er nordlending, og har vært ute for langt verre stormer enn dette, sier Kjersti Aarstein rolig.
– I prinsippet er det positivt å bli møtt med kritikk for et arbeid jeg har brukt tid på og vet jeg kan stå inne for. Men det problematiske med denne debatten er at det som blir diskutert er en liten del av en stor avhandling, og at denne delen blir lest som en påstand om at en forbrytelse har funnet sted, der jeg hevder at Knausgård fremmer en spekulativ anklage.
Ikke overrasket
Det er to ting universitetslektoren synes er problematisk ved debatten som har gått de siste par ukene. Det ene er hva som faktisk blir debattert.
– Da jeg ble intervjuet på Dagsnytt18 tenkte jeg på at jeg på sett og vis gjør Knausgård en tjeneste. Jeg forsvarer min tolkning, og vet at jeg har rett, men når jeg gjør det forsvarer og formidler jeg de sidene ved romanen jeg liker minst, sier Aarstein.
Hun forteller at hun brukte et år ekstra tid på avhandlingen for å sikre at hun kan stå inne for det hun skriver om det følsomme temaet.
– Du skriver avhandling om Knausgård – og ordet «drap» er nevnt i pressemeldingen som ble sendt ut før disputasen. Er du overrasket over at det ble en debatt?
– Nei, jeg er ikke overrasket over det. Men jeg ber om at stoffet blir behandlet varsomt. Jeg er bekymret på vegne av det som er skrevet, sier Aarstein.
Hun hadde professor Gisle Selnes som hovedveileder på avhandlingen. I et innlegg på Facebook gikk han i forrige uke hardt ut mot kritikerne, og skrev blant annet at «selv har jeg aldri hatt nevneverdige illusjoner med hensyn til refleksjonsnivået til kritikken i riks- og dagspressen, som virker høyst variabelt. Men de siste ukenes erfaringer med hovedanmelderne i to av landets mest respekterte kulturaviser har likevel vært en øyeåpner: Står det virkelig så dårlig til med leseferdighetene til våre profesjonelle litteraturkritikere»? Han skriver også at debatten «avslører den kulørte dags- og ukepressens kritiske begrensninger – og da snakker vi ikke bare om format, men også om kapasitet og kompetanse».
– Med det mener jeg at enkelte kritikere tar veldig stor plass, og at de gis en autoritet det ikke er faglig grunnlag for, skriver Selnes i en epost til På Høyden.
Han mener at begrenset spalteplass gjør at det kan være fort gjort å forenkle og forvrenge.
– Farsethås’ og Øklands (og Fyksens) opptreden i denne saken er et sørgelig symptom på dette forfallet.
Fyksen er litteraturkritiker Bjørn Ivar Fyksen. Han kommenterer debatten om virkelighetslitteratur i Klassekampen denne uken, og skriver at det virker som om Aarstein gjør seg skyldig i det samme som de siste årene har vært et tilbakevendende problem ved mottakelsen av skjønnlitteratur med selvbiografisk forankring: at forfatterens eventuelle levende modeller eller selvopplevde erfaringer blir slept fram i offentlighetens lys og naglet fast til de skjønnlitterære framstillingene av dem. Fyksen viser til blant annet debatten rundt Vigdis Hjorts roman «Arv og miljø», der det var Aftenposten som fortalte at autentisk materiale var med i romanen.
Tilbake til Robinson Crusoe
– Journalistene og anmelderne arbeider i et annet format enn meg. Det er ikke noe jeg misunner dem, det er et privilegium å kunne forholde seg til et større format. Samtidig skal man absolutt ikke kimse av å produsere noe faglig godt i kort format, sier Aarstein.
Men det er lesningen av avhandlingen både hun og Selnes reagerer på. Økland skriver i sin kommentar i Aftenposten at «den første doktoravhandlingen om Min kamp demonstrerer fremfor alt hvordan litteraturfaget vakler i møte med den nye virkelighetslitteraturen: På den ene siden faller det seg naturlig å bruke et tradisjonsrikt og internt tolkningsapparat der ingen resultater er farlige utenfor den faglige rammen. På den andre siden må også faget forsøke å være på høyde med den offentlige debatten. Det er en mer risikabel øvelse som forutsetter enten en solid og gjennomsiktig teksttolkning eller gode kilder som tar til motmæle mot det skjønnlitterære verket».
Farsethås tar til orde for det hun kaller en lesningens etikk og skriver at å skrive om virkelige mennesker innebærer en annen metode enn ren tekstlesning.
Selnes peker på at begrepet, og problemet med, virkelighetslitteratur i en viss forstand er like gammel som litteraturen selv. Både i Don Quijote og Robinson Crusoe er «det virkelige» tema.
– Det Aarstein gjør i sin avhandling, er å diskutere de etiske problemene som oppstår når et verk utnytter denne tvetydigheten i «egen vinnings hensikt». Romanen insisterer på at dette er fakta, ikke fiksjon, og bruker levende menneskers som statister i dette litterære eksperimentet. Det er denne dobbeltheten meningsjournalistene ikke vil forstå, når de gjentar at Aarstein må bestemme seg, at hun ikke det ene øyeblikkk kan si at romanen er konstruert, altså litterær, for i det neste å snakke om virkelige, altså levende, personer.
Selnes mener at kritikerne burde forstå at man ikke kan late som den ene dimensjonen ikke finnes i Knausgårds roman.
– Dette burde være elementært for alle med to øyne og en viss lesekompetanse, sier han.
– Lesningene får meg til å tenke at noen av kritikerne kanskje burde tatt et kurs eller to i litteraturvitenskap, sier Aarstein selv.
– Ja, litteraturvitenskapfaget i Bergen er forankret i tekstnære metoder, men faget og forskningen har også vært på offensiven i historiske, etiske og politiske spørsmål de siste tjue årene.
Onkelen: spekulativt visvas
Aarstein var ikke i kontakt med Knausgårds onkel, i boken referert til som «onkel Gunnar» under arbeidet med doktoravhandlingen. Hun sier at hun regnet med at redaksjonene selv kom til å gjøre dette dersom avhandlingen ble omtalt.
Morgenbladet gjorde dette da de omtalte avhandlingen 9.11. Der skriver onkelen at «det er med undring jeg ser at offentlige forskningsmidler brukes til produksjon av slikt spekulativt visvas. Dette er ikke en kritikk av doktorandens arbeid, snarere en bekymring over at Universitetet i Bergen ikke har et etikkfilter som hindrer slike spekulasjoner i å komme på trykk».
Aarstein har svart på kritikken mot avhandlingen både i Morgenbladet, Aftenposten og Klassekampen. I Klassekampen skriver hun denne uken at «siden jeg regnet med at pressen kom til å interessere seg for de knappe åtte sidene av avhandlingen som handler om Knausgårds anklage, avrundet jeg dem med en oppfordring om å utvise varsomhet: «Enhver som kommenterer denne anklagen, har et ansvar for å minne om at den ikke springer uformidlet ut av kjensgjerninger, men beror på Knausgårds konstruksjon av et plott. Oppfordringen falt på steingrunn».
