– Avhandlingen ble annerledes enn jeg hadde trodd, sier Kjersti Aarstein.
I slutten av oktober disputerte hun med avhandlingen «Vold og visjoner i sjette bind av Karl Ove Knausgårds «Min kamp»». Men allerede i 2012 søkte hun om doktorgradsstipend for å se nærmere på forfatteren, som kom ut med «Min kamp» i seks bind mellom 2009 og 2011.
– Jeg begynte faktisk ikke å lese bøkene da den første kom ut, og jeg leste bok nummer en etter at jeg hadde lest noen av de andre, sier Aarstein.
– Jeg syntes det var påfallende at det var så mye snakk om forholdet mellom litteratur og virkelighet, men at denne litteraturen ikke ble behandlet i akademia. Men det var nok noen som hevet et øyenbryn da jeg sa at jeg ville søke om stipend med et prosjekt om et verk som nettopp hadde kommet ut.
Finland og Trondheim
Aarsteins doktorgrad er det første, større akademiske arbeidet som er gjort på «Min kamp» i Norge. Danske Claus Elholm Andersen disputerte i Finland i 2015 med «På vakt skal man være. Om literariteten i Karl Ove Knausgårds Min Kamp». Andersen har også vært aktiv i debatten rundt Knausgårds store romanprosjekt, særlig etter at siste bind kom ut i 2011. Til Dagsavisen sier han at det først og fremst er litteraturforskere fra Danmark og USA som bidrar med nye lesninger og utvider forståelsen av Knausgård.
– I Norge har det etiske perspektivet vært det rådende i forskningen på Knausgård. Kanskje fordi det er så tett på, når Knausgård skriver om levende mennesker i Norge. Det perspektivet er relevant, men ikke det eneste, sier Andersen.
Men kanskje kommer det mer forskning på Knausgård fremover? I september disputerte Anne Berit Lyngstad ved NTNU med en avhandling der Karl Ove Knausgårds “Min kamp” er med som en av flere romaner. Avhandlingen heter “Litterær fremstilling som handling og terskelfenomen. Performance, performativitet og liminalitet hos Jonny Halberg, Kjersti Annesdatter Skomsvold og Karl Ove Kanusgård”.
Lyngstad skriver selv at “i årene opp mot og i løpet av 2000-tallet er det påfallende mange forfattere som skriver selvbiografiske romaner, og som på en direkte og ufiltrert måte tematiserer hendelser som tilsynelatende ligger tett opp til levd liv. Å bruke faktiske personnavn i romaner skaper tekster med en særlig henvendelsesform og inviterer til en rekke reaksjoner i den ekstra-tekstuelle virkeligheten. Jeg argumenterer for at litterær selvfremstilling oppstår i samspillet mellom tekst, forfatter, leser og den mediale offentligheten”.
Roman? Eller virkelig?
Da de første bindene av «Min kamp» ble utgitt for snart ti år siden, ble interessen etter hvert enorm. Knausgård skriver som kjent om sitt eget liv – men insisterer samtidig på at han har skrevet en roman. Etter 2009 har det skjedd mye innenfor det som kan kalles virkelighetslitteratur, selv om Aarstein under sin disputas pekte på at dette ikke er en ny sjanger. Men hvordan skal man som leser fortolke noe som på den ene siden sies å være en roman – men på den andre siden insisterer på å være virkelig?
– Før siste bind kom, var det mye snakk om hva det kom til å handle om. Mange trodde at resepsjonen, altså mottagelsen, kom til å være tema. Det slo også til, men ikke på den måten man hadde sett for seg. Sjette bind handler både om mottagelsen i familien og om den offentlige mottagelsen, som er implisert i Knausgårds fremstilling av Hitler og tilhengerne hans, sier Aarstein.
Før siste bind kom ut hadde ekskonen, Tonje Aursland, laget en radiodokumentar som beskriver hennes reaksjoner. Onkelen, i romanserien kalt «onkel Gunnar», hadde vært rasende og truet med søksmål. Aarstein kommenterer denne private mottagelsen, men hun ser også nærmere på Hitler-essayet, som utgjør en stor del av romanen. Det har vært debattert, blant annet i Dagsavisen.
– Knausgård skriver om Hitler og hans tilhengere. Gjennom den refleksjonen reflekterer Knausgård over seg selv og sin egen mottagelse. Han stiller spørsmål ved hvordan Hitler kunne komme til makten, og bli demokratisk valgt. En av konklusjonene er at Hitler hadde en egen evne til å engasjere tilhørerne følelsesmessig, sier Aarstein.
Spørsmålet er da hvordan dette kan overføres til Knausgård selv. Under disputasen diskuterte Aarstein om romanen rommer motstand mot kritisk fortolkning.
– Gjennom mange tusen sider har jeg-et fått leseren til å lese på en autoritetstro måte og til å ta han på ordet. Men alt som kommer frem i romanen er knyttet til Karl Ove sitt blikk, sier Aarstein, og skiller mellom «Knausgård» som forfatter og «Karl Ove» som jeg-stemme.
– Jeg-et fremstår som sympatisk og sårbar, og det er nettopp dette som gir han så sterk autoritet, sier Aarstein.
En krimgåte
Litteraturforskeren mener at kan være problematisk at kritikerne og pressen leter etter offer for Knausgårds roman.
Men hun har likevel valgt å gjøre oppmerksom på at en av hendelsene blir fremstilt på en problematisk måte: Omstendighetene rundt Karl Oves fars dødsfall.
I første bind av «Min kamp» blir Karl Oves far funnet død. Han er alkoholisert, og har flyttet hjem til sin gamle mor.
– Knausgård fremstiller omstendighetene rundt dødsfallet som uklare, for eksempel er det usikkert hvem som fant faren. Begravelsesagenten forteller Karl Ove og broren at den døde hadde mye blod i ansiktet, men da brødrene kom til huset der faren døde, fant de ikke spor av blod i stuen, sier Aarstein.
Deretter hører leseren ikke mer om dødsfallet. Ikke før i siste bind.
– Først skriver Karl Ove om reaksjonene som er kommet etter de fem første bindene av romanen, og han skriver at han er redd. Han tenker tilbake til tiden etter dødsfallet og diskuterer hva som kan ha skjedd, sier Aarstein.
– Det ligger en anklage om drap i teksten. Men Knausgård vil at den skolerte fortolkeren skal artikulere denne anklagen selv. Jeg mener at en slik anklage er svært problematisk, nettopp fordi man som leser gjennom de flere tusen sidene har lært å lese på en tillitsfull måte.
Insisterer på at det er sant
De siste årene har blant andre Vigdis Hjorth og Tomas Espedal blitt kritisert for sin bruk av virkelige mennesker i romanene de har skrevet. Hanne Ørstavik har også blitt kritisert for å bruke virkelige mennesker.
– Er det mer redelig å faktisk bruke virkelige navn dersom man skriver om virkelige mennesker?
– Ja, er det det? Jeg synes ikke fremstillingen av enkeltpersoner beror på bruk av navnet deres eller ikke. Det handler mer om en retorisk evne hos fortellerstemmen til å inndra rommet mellom leseren og teksten. Allerede Dante brukte virkelige navn, sier Aarstein.
Hun sier at jeg-et i «Min kamp» stadig kommer tilbake til at han vært hensynsløs mot sine nærmeste, og mener han stiller opp de nærmeste på den ene siden og forpliktelsen på romanen på den andre.
– Han insisterer på at romanen er prioritert, og derfor er den sann. Samtidig ønsker han at reaksjonene skal overbevise om at det han har skrevet er sant. Det eksisterer en oppfatning av at virkelighetslitteratur skal gjøre vondt, sier Aarstein.
