– Jeg håper at dette verket vil gi premisser til en debatt om utviklingspolitikk som jeg ønsker meg, sa utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson under lanseringen av tre-binds verket «Norsk utviklingshjelps historie».
– Historien om norsk utviklinghjelp hjelper oss til å se sammenhenger som på ingen måte har ligget i dagen, sa ministeren videre og roste de fire forfatterne.
Det faglige arbeidet med historieverket startet allerede i 1998 og når det nå foreligger markerer det en litt forsinket avslutning på 50-årsfeiringen av norsk innsats overfor utviklingslandene. Prosjektet er finansiert av UD og har gjennom hele perioden vært administrert gjennom Forskningsrådet. Planen er at det skal komme et samleverk på engelsk i 2004.
Prosjektet favner vidt: den direkte utviklingshjelpen fra den norske stat til stater i Sør, det bilaterale tilskuddet gjennom blant annet frivillige organisasjoner, og den multilaterale bistanden gjennom FN og Verdensbanken. I løpet av et halvt århundre har Norge brukt over 170 milliarder kroner på prosjekter, nødhjelp, fredsarbeid og styrking av menneskelige rettigheter i bortimot 100 land.
– Vanskelig å generalisere
Professor Jarle Simensen har skrevet det første bindet, som strekker seg fra det første norske bistandsprosjektet i 1952 fram til 1974.
– Å skrive den norske utviklingshelpens historie har vært et spennende og komplisert arbeid. Generalisering om utviklingshjelpen er vanskelig, blant annet fordi de regionale forskjellene er så store, påpekte Simonsen, som la til at han og hans tre kolleger har villet skrive vanlig norsk prosa, lesbar for alle.
De har valgt å lage en kronologisk presentasjon med visse gjennomgående tema.
– Det indisk-norske fiskeriprosjektet, Keralaprosjektet, var starten på norsk utviklingshjelp. Dette ofte utskjelte prosjektet, er ironisk nok sett i ettertid, ett av de få eksempler på vellykket overføring av teknologi til u-land, framholdt Simonsen. Han pekte blant annet på at det har vært lite faglig kritikk av u-hjelpen i Norge, både fra høyre- og venstresiden i politikken, i motsetning til i andre land.
– Utviklingshjelpen vokste i takt med økningen i de norske oljeinntektene. Det er ironisk at Norges innsats var avhengig av en oljepris som knekket ryggen på de fattigste landene, sa historikeren og framholdt at det er lettere å overføre fruktene av økonomisk overskudd enn frøene til vekst.
Arild Engelsen Ruud er hovedansvarlig for perioden fra midten av 1970-tallet fram til slutten av 80-tallet. Ny økonomisk verdensordning, framveksten av internasjonale frivillige organisasjoner og utvidelsen av bistandsspekteret er sentrale temaer som blir behandlet i bind to.
– Perioden jeg beskriver er preget av mye penger, store målsetninger og høye forventninger. Det er tendens til store ord for å bekjempe fattigdommen. Men pengene var aldri så mange som de store oppgavene skulle tilsi. På 1970-tallet var det forventninger om jevn økonomisk vekst. Norske myndigheter ventet at den økonomiske krisen i denne perioden skulle gå over. Flere ressurser ble brukt i ventetiden, men krisen vedvarte. Flere av de større prosjektene fikk en ulykkelig slutt. Planlegingen var ofte mangelfull, forutsetningene holdt ikke; mottakerlandets økonomiske og politiske situasjon var mindre solid enn det en ofte trodde, sa Engelsen Ruud.
Han framholdt at innenrikspolitiske hensyn spilte en viktig retningsgivende rolle i norsk bistand.
– Når viktige interesser innenlands var truet, særlig handelspolitikken, var en mer restriktiv i Norge enn i andre land. Opinionen var ambivalent til u-hjelp. Det var generelt stor velvilje til u-hjelp som nødhjelp, men den langsiktige hjelpen var det mindre oppslutning om. Når det gjelder valg av bistandsland var det ikke nødvendigvis de fattigste landene som fikk hjelp. Aktivistgrupperinger hadde adskillig innflytelse. Bistanden ble et politisk verktøy.
Pragmatisk aktivist
Hovedforfatter Frode Liland sa i sitt innlegg at bistanden gjennom 1990-tallet både har vært preget av brede sektorprogrammer og stor bredde i utviklingshjelpen. Den brede tilnærmingsmåten - fremme av fred, demokrati og menneskerettigheter - ble i løpet av dette tiåret svært viktig i utviklingspolitikken. Det ble stilt krav til sammenheng i politikken på ulike felter, både i Norge og internasjonalt. Begrepet utviklingspolitikk omfatter all norsk politikk som har betydning for utvikling og fattigdomsbekjempelse i utviklingslandene.
– Det som er karakteristisk for perioden er at ansvaret og gjennomføringen av det hele nå i langt større grad enn før ble overlatt til mottakerlandene selv. Her var Norge var i front. En ny strategi ble valgt med sterkt fokus på indre forhold i u-landene. Til tross for at det kunne bryte med norske prinsipper og ideelle holdninger, mente de norske myndighetene at det var mulig å oppnå noe med å prøve å påvirke store aktører, som Verdensbanken. Norge opptråddte som pragmatisk aktivist. Støtten til frivillige organisasjoner økte på 1990-tallet, sa Liland.
Arroganse og hovmod
Medforfatter på bind to og tre, Kirsten Alsaker Kjerland, som i prosjektperioden var knyttet til Senter for utviklingsstudier ved UiB, mente at å se hvordan bistand fungerer og blir oppfattet fra mottakerlandets synsvinkel, har i alt for stor grad vært undervurdert i tidligere forskning.
– Hvordan norsk bistand ville sett ut dersom historien vært skrevet av mottakerne av hjelpen, vet vi ingenting om. Dette historieverket har også bare i liten grad søkt å finne ut hvordan representanter fra mottakersiden har oppfattet, tolket og reagert på norsk bistand.
Kjerland utfordret forskerne til å gripe fatt i dette perspektivet på en seriøs måte.
– I samtale med mottakerne fikk jeg høre mye ros om norsk bistand, men like ofte kom det for en dag at nordmenn oppførste seg både arrogant og hovent, fortalte hun.
– Balansert
– Jeg finner dere uhyre nøytrale i deres framstilling, og langt mer balansert enn det Aftenposten i en kommentar skal ha det til, sa statsviter Bernt H. Lund, som blant annet var Norges første ambassadør i Namibia, til forfatterne.
– Dere avdekker hvor lite bistanden alene teller, og får fram andre ting i norsk politikk som betyr noe for utviklingsland. Dere har vist overmåte stort mot som har gitt dere i kast med dette store prosjektet! fortsatte Lund.
Også forsker Arne Tostensen ved Chr. Michelsens Institutt mente at historikerne hadde vært balanserte, ja til og med kanskje litt for forsiktige.
– Dere kunne ha flesket mer til her og der, mente Tostensen