Hva er høyrepopulisme og hva er høyreekstremisme? Disse spørsmålene er på mange måter utgangspunktet for «Nordic Populism» (NOPO) sitt møte i Bergen i dag og i morgen. Et initiativ fra universitetet i Ålborg har blitt et nettverk for nordiske forskere som utveksler forskning om høyrepopulisme.
Hvorfor i Norge?
– Grensen mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme er enkelt sagt at de høyreekstreme ikke respekterer demokratiske rammer, institusjoner og normer, det vil si blant annet demokratiske valg og menneskerettigheter. Men skillet er problematisk. 22. juli kan sies å være terrorisme, inspirert av det høyreekstreme.
Det sier Elisabeth Ivarsflaten. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for sammenlignende politikk og koordinator for NOPO i Norge.
– Når vi møtes snakker finnene om Sannfinnene. I Danmark snakker man om Dansk Folkeparti. Disse partiene er representert i nasjonalforsamlingene, men er forholdsvis radikale med hensyn til innvandringsmotstand. Vi ser at Fremskrittsparitet har blitt mer moderate enn de andre lignende partiene i Norden, sier Ivarsflaten.
Men det var i Norge en enslig terrorist drepte 77 mennesker.
– Det er ikke noe spesielt med det norske samfunnet som tilsier at det som skjedde 22. juli skulle skje her. Det alle spør om, er hva som skjedde med Norge, og hvordan Norge har endret seg – dersom det har endret seg, sier Ivarsflaten.
To debatter
NOPO har altså årsmøte i Bergen, og en del av programmet er et møte mellom fem forskere som hver har sett på ulike sider ved Norge etter 22. juli.
Allerede få dager etter terrorangrepet var det to debatter som viste seg i media. Det ene var en debatt om ytringsfrihet, det andre debatten om multikulturalisme. Dette viser en undersøkelse medieprofessor Elisabeth Eide har gjennomført sammen med to masterstudenter.
– Vi har søkt på 22.juli sammen med ytringsfrihet eller multikulturalisme i riksavisene, sier Eide.
Hun sier at når det gjelder ytringsfrihet, finner man to tendenser.
– Det ene er en trykkokerforklaring. Det er de som mener at de på ytterste høyre fløy ikke kommer nok til orde, og at de derfor ytrer seg med vold. Den andre hovedtendensen er de som mener at det er blitt mer stuerent å ytre seg ekstremt om for eksempel innvandring og at høyreekstreme får mer og mer plass, sier Eide.
Når det gjelder debatten om multikulturalisme er det også noen klare synspunkt. Noen mener at multikulturalisme kan aksepteres som en del av forklaringen på og forsvaret for høyreekstremisme, mens andre forsvarer mangfoldet.
– De siste årene har vi hatt debatter både om ytringsfrihet og om rasismeparagrafen. Mye av stoffet etter 22. juli er innsendt, blant annet kronikker. Selv om avsenderne har et visst elitepreg, vi finner minst to tredeler menn, og mange akademikere, journalister og ledere, viser debattene likevel et breiere engasjement, sier Eide.
Professor Elisabeth Eide har sammen med to masterstudenter funnet to debatter som ble tydelige kort tid etter 22. juli: Om ytringsfrihet og om multikulturalisme. Foto: Hilde Kristin Strand
Jan Oskar Engene, førsteamanuensis i sammenlignende politikk, finner også en annen endring i media: større aksept for overvåkning.
– Aksept for overvåkning
– Lund-kommisjonens arbeid gjorde at overvåkning ble tabu. Men etter 22. juli ser det ut til å være en større aksept for dette både hos politikere, presse og publikum, sier Engene.
Han mener at flere vil godta overvåkning fordi man tror dette vil være målrettet mot de høyreekstreme miljøene.
– Men PST har ikke endret trusselvurderingene etter 22. juli. Det er fremdeles radikal islam som er sett på som den største trusselen. Å tillate større grad av overvåkning vil kunne gi en videre effekt enn man forestiller seg, sier Engene, og forklarer:
– PST vil blant annet kriminalisere å være et sted der det blir gitt terrortrening. Hva med alle som har førstegangstjeneste? Eller en forsker som er på feltarbeid? Det kan bli kriminelt å være i besittelse av ting som kan brukes til terrorhandlinger. Noe av det er ting mange av oss har hjemme; avbitertang, ymse kjemikalier og plasthansker.
Engene sier at utviklingen man ser, trolig begynte med 11. september. Da ble det innført blant annet strengere legitimasjonskontroller på flyplasser, og de mye omtalte terrorgjerdene kom opp. Men tanken var fremdeles at terrorisme var en kollektiv aktivitet, og lovverket viste seg å ha hull i forhold til hvordan man skal straffe enkeltterrorister. Det siste har vært diskutert etter 22. juli.
– En ting er å overvåke trafikkdata. Men skal man kunne overvåke noen på grunn av deres politiske ytringer? Og skal man begynne med aktiv spaning etter det mistenkelige? Man kan blant annet tenke seg at det er mulig å lete eter mistenkelige mønstre i bankkortbruk, hva som blir sagt på Facebook og i hva som blir bestilt på nettet, sier Engene.
– Kan man beskytte seg mot all terror?
– Nei, det tror jeg er umulig. I forhold til gjerningsmannen 22. juli var det ingen mobilsamtaler og ingen mistenkelige møter. Dersom man skulle kunnet finne han, eller tilsvarende personer, må man ha et nivå på overvåkningen som er ganske stor og omfangsrik. Det kunne gitt et samfunn det ikke er hyggelig å leve i.
Snakker med de unge
I tillegg til Eide og Engene skal Mette Anderson, som er professor i sosiologi, og Johannes Bergh, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsforskning, være med i panelet. Det samme skal doktorgradsstipendiat Julie Ane Ødegaard fra Institutt for sammenlignende politikk. Hun har sett på om de unge har endret seg etter 22. juli.
Svaret er ja og nei.
– Når vi ser på valgdeltakelsen hos førstegangsvelgere, var den mye høyere i 2011 enn ved valgene før. Men da jeg dybdeintervjuet elever ved videregående skoler og observerte hvordan den politiske utdannelsen i skolene er, sa elevene at 22. juli ikke er bakgrunnen for deres politiske engasjement, sier Ødegaard.
Hun sier at elevene selv sier at i den grad de snakker om 22. juli, så snakker de om å ta vare på hverandre og om samhold.
– Før valget i fjor gikk man bort fra det tradisjonelle skolevalget med paneldebatt, men hadde i stedet valgtorg. Samtidig hadde man et prøveprosjekt i noen kommuner der 16-åringer fikk stemmerett. Man kan si at måten politikere snakker med unge på har endret seg etter 22. juli – nå snakker man med dem i stedet for til dem, tror Ødegaard.
Hun mener at dette kan ha noe å si for det økte politiske engasjementet blant unge.
