Hvor ble det av den nordiske identiteten?
– Samarbeidet innenfor Norden og den nordiske samfølelsen har blitt langt mindre enn den var i årene etter 2.verdenskrig, sier professor emeritus i politikk ved Stockholms Universitet , Olof Ruin.
Vi treffer Olof Ruin på Nils Klim-vinner Claes de Vreeses seminar ”Folkeavstemningens dynamik” på Schæffergården utenfor København. Stedet drives av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Ruin har fulgt svensk politikk tett i over 50 år. Han var blant annet venn av Olof Palme og veileder for Carl Bildt, og har vært en av de sentrale svenske statsviterne i en mannsalder. På 1960-tallet hadde Ruin tett kontakt med Stein Rokkan og husker dette som en tid da det nordiske var svært viktig.
Norden vakte følelser
– Det var en sterk følelse av Norden. Relasjonene mellom statsvitere i Norden var tette, og det nordiske samarbeidet fantes på alle nivå. Stein Rokkan var en inspirasjonskilde innenfor svensk statsvitenskap og jeg vil absolutt si at han påvirket den. Likevel kan man ikke si at norsk og svensk statsvitenskap på den tiden utviklet seg side om side, mens norsk statsvitenskap mer eller mindre ble etablert med Rokkan, hadde svensk statsvitenskap en flere hundre år gammel tradisjon å lene seg på, sier den svenske statsviteren.
Når det gjelder politikere og nordisk samhandling er Tage Erlander, som ble svensk statsminister i 1946 et godt eksempel, mener Ruin. Erlander reiste ikke til land utenom Norden før i 1949, altså tre, fire år etter at han ble statsminister, mens han besøkte de andre nordiske landene hele tiden. Dette ville selvsagt være helt utenkelig i dag, sier den svenske statsviteren som har skrevet bok om Tage Erlander.
Orienterte seg ut av Norden
Den synkende interessen for Norden, både innen vitenskap og politikk, kan forklares med mange faktorer.
– Når det gjelder statsvitenskap kan man nok argumentere med at orienteringen ut av Norden kom gradvis gjennom at det ble etablert organisasjoner og nettverk som også gikk utenfor de nordiske land. Etableringen av European Consortium for Political Research som Rokkan var en av initiativtakerne til er et eksempel på dette, men Rokkan tok også initiativ til Nordisk Forbund for Statskundskab og ledet det fra 1970 til 1976. Et av Rokkans kjennetegn var at han var svært internasjonalt orientert og veldig opptatt av USA.
Sveriges 17.mai?
I de seinere årene er det naturlig å peke på EU som en faktor som har øvd press på den nordiske identiteten. For en naturlig følge av EU-medlemsskapet er at svenskenes blikk i større grad er rettet mot Europa enn det er mot Norge.
– Samarbeidet innenfor de nordiske landene vil i størst grad gjelde dem som er med i EU, men hundreårsmarkeringen har kastet lys på de gamle båndene mellom Sverige og Norge og forhåpentligvis kan det føre til økt oppmerksomhet og økt interesse for samarbeid mellom de to landene, sier statsviteren.
Han ledet arbeidet med grunnlagsdokumentet for Sveriges EU-søknad foran EU-avstemningen i 1994. Vi spør om Sveriges identitet i noen grad har endret seg etter at de nå har vært EU-medlemmer i ti år.
– Det er vanskelig å svare på, men det kan virke som om man er blitt mer opptatt av å uttrykke sine særegenheter og jeg synes det er absurd at Sverige nå for første gang i nasjonens historie har innført nasjonaldagen 6.juni som fridag. Vil man kopiere 17.mai-feriringen i Norge? Det må jo være et paradoks at vi som aldri har vært særlig opptatt av nasjonal identitet plutselig skal begynne å feire oss selv nå, avslutter Olof Ruin som ellers mener at det er vemodig at Norge ikke er med i EU. Ikke minst fordi det da ville vært lettere å opprettholde tett kontakt mellom de to landene.