I «Den skjelvende kvinnen eller historien om nervene mine» forteller den norsk-amerikanske forfatteren Siri Hustvedt om skjelvetoktene sine. Hun opplevde flere ganger da hun skulle holde foredrag at kroppen begynte å skjelve helt ukontrollert, men hodet var upåvirket.
I boken bruker hun sin egen sykdom og skriver om blant annet psykoanalyse, nevrovitenskap og filosofi.
Mandag kommer Hustvedt til UiB. Hun vil drøfte problemer knyttet til definisjoner av selvet og det subjektive – særlig når ulike fagdisipliner innen naturvitenskapene og humaniora møtes.
– Doktoren må lese litt
Hustvedt har doktorgrad i litteraturvitenskap, men har også fått publisert en vitenskapelig artikkel i nevrologi.
Selv skriver hun i sammendraget av foredraget hun skal holde at «Brain-based studies often ignore the role of language and culture in constituting persons in the world, just as constructionist continental theories often ignore human biology for abstract bodies made of words and ideas».
Tittelen på foredraget er «Borderlands: First, Second and Third Person Adventures in Crossing Disciplines».
– Ulike vinklinger sier ulike ting. Hustvedt går imot at noen har absolutte sannheter eller kunnskaper, sier Ellen Mortensen.
Hun er professor i litteraturvitenskap og skal sammen med Bernt Engelsen, overlege ved Haukeland Universitetssykehus og professor II i nevrologi ved UiB, innlede det tverrfaglige seminaret som følger etter Hustvedts foredrag.
– Det handler om sjel og legeme. Medisin er ikke nok, litteratur er ikke nok – man må gå tverrfaglig inn. Enkelt sagt så må doktoren lese litt, sier Engelsen.
Et bilde på noe
Hustvedt er norsk-amerikansk. Hun er særlig kjent for romanene «Det jeg elsket» og «Som du ser meg». I alle bøkene sine vever forfatteren sammen det tverrfaglige. Den siste boken, essaysamlingen «Living, Thinking, Looking» stiller Hustvedt spørsmål som hva det betyr å sove, drømme og snakke. Hvordan husker og føler vi, og hva er et selv?
– Hun er en god tekstleser. Og hun skriver klart om kompliserte tema. Det er en sjelden gave, sier Mortensen.
Men hva er dette selvet?
– En utfordring, slår Engelsen fast.
– Selvet er fragmentert. Det består av deler, og noen av dem kan falle ut, altså være dysfunksjonelle.
Som nevrolog er han imponert over Hustvedts kunnskaper om feltet.
– Jeg synes det hun gjør er solid og ryddig, sier han.
I sitt foredrag vil han forklare noen nevrovitenskapelige teorier om selvet og si litt om selvets fenomenologi.
– Hvordan er selvet bygget opp? Og hva består det av? Vi kan si at det er et bilde på noe, sier han.
– Grunnleggende metaforisk språk
Mortensens foredrag har tittelen «The Literary Body. Between Affects and Words».
– I moderne litteraturvitenskap er man opptatt av affektteori. Hvordan blir man påvirket av sensoriske påvirkninger, uten at bevisstheten nødvendigvis registrerer det? spør Mortensen.
Hun er opptatt av sammenhengen mellom kropp, sinn og den ytre verden som vi inngår i nære forbindelser med, og som setter kroppslige spor i oss.
– Vår rasjonelle forståelse er forankret i språket. Men som Hustvedt skriver: Vitenskapens språk er, som alt språk, grunnleggende metaforisk, sier Mortensen.
Men samtidig er kroppen er foranderlig størrelse.
– Den er ikke laget ferdig i en fast støpning, og vi evner ikke å ha full oversikt over alt som skjer i og med kroppen, sier Mortensen.
Hysteri?
Hustvedt kommer til Bergen i forbindelse med åpningen av Litteraturhuset. Her skal hun samtale med psykiater Finn Skårderud, som har skrevet forordet til «Den skjelvende kvinnen eller historien om nervene mine». Det samme skal hun gjøre på Litteraturhuset i Oslo. Samtalen har overskriften «Psykiatrien, språket og selvet».
– Hustvedt har en praktisk og personlig tilnærming til sin egen sykdom. Hun opplever en mangefasethet av selvet, og det virker som om hun tar til etterretning at dette er en del av henne, sier Engelsen.
I «Den skjelvende kvinnen eller historien om nervene mine» stiller Hustvedt selv spørsmål om hun kan lide av hysteri. Dette var en diagnose som ble brukt, i hovedsak om kvinner, på Freuds tid.
– Samtidig sa Freud at også menn kunne være hysterikere, sier Mortensen.
Både Engelsen og Mortensen sier at sykdom kan være kulturelt betinget. Noe kan begynne som et problem, gå over til å være en lidelse og ende som en sykdom.
– Vår type sivilisasjon skaper gitte typer lidelser, mener Mortensen.
Ser på Freud som en tenker
Hustvedt er opptatt av Freud. Det er Mortensen også.
– Jeg ser nok på Freud som mer interessant enn deg, sier Mortensen, henvendt til nevrologen.
– I Freud ser jeg en tenker som hadde teorier om menneskesinnet og dets forhold til den biologiske kroppen og videre menneskets forhold til sivilisasjonen. Hva skjer når ting går i stå? spør hun.
Ifølge Freud må vi studere sammenhengene mellom disse størrelsene.
– Jeg er skeptisk til Freud. Jeg mener han er mindre vitenskapelig enn mange vil gjøre han til. Jeg ser på han som en filosof, sier Engelsen.
Verken Mortensen eller Engelsen vil gi forfatteren en diagnose. De vil heller ikke bruke ordet «hysterisk» - som de mener er altfor negativt ladet i dag.
– En diagnose er bare interessant som et arbeidsredskap, sier Engelsen.
– Men slike skjelvinger skyldes noe som skjer i hjernen. En del av selvet er følelser. Av og til dukker følelser som angst og redsel opp på steder man ikke vil ha dem.
