Stamcelleforskning er tema for Vitenskapskaféen på Klar Bar i kveld. I forbindelse med Forskningsdagene kommer professor og leder for Seksjon for Medisinsk Etikk i Oslo, Jan Helge Solbakk, for å holde et innlegg om de etiske spørsmålene omkring denne forskningen. Solbakk er også professor ІІ ved Senter for internasjonal helse i Bergen.
Stamceller er noe vi alle har hørt om gjennom mediene. Men hva er egentlig stamceller og hvorfor er de så viktige?
- Hva stamceller er ligger i navnet: Det er fra disse cellene at alle kroppens celler opprinnelig stammer. For å bruke et bilde så kan man si at i disse cellene ligger ’tegningene’ til alle andre celler som kroppen vår er bygget opp av. Håpet er at forskningen i framtiden vil legge grunnlaget for at man vil kunne benytte slike celler i behandling, såkalt celleterapi, til å reparere ulike organskader som sykdom har forårsaket.
Hva er de viktigste etiske spørsmålene vi må ta stilling til når det gjelder stamcelleforskning?
- Ett viktig spørsmål som nå diskuteres er hvorvidt det er etisk forsvarlig å bruke overtallige befruktede egg til å utvikle stamcellelinjer til bruk i forskningen. I dag sier norsk lov at disse i stedet skal destrueres. Et annet spørsmål det er viktig å diskutere åpent er at stamcelleforskningen fortsatt befinner seg på grunnforskningsstadiet og at det vil ta mange år før resultatene av denne forskning eventuelt vil kunne benyttes i pasientbehandling.
I forbindelse med Mehmet-saken ble det gjort en endring i bioteknologiloven. Det ble mulig å søke en dispensasjonsnemd om tillatelse til genetisk undersøkelse av befruktede egg. Nå har nemnda gitt sitt første avslag. Hvor bør grensen gå i dette spørsmålet?
- Jeg tror det er viktig at man tar ett skritt av gangen og at grensene i den første tiden derfor bør gå ved alvorlig arvelig sykdom. Når man har gjort seg videre erfaringer med denne metoden og man i tillegg har fått systematisert erfaringene kan det godt være at grensespørsmålet bør tas opp til fornyet diskusjon.
Hva kan vi oppnå ved forskning på stamceller?
- Håpet er som jeg allerede har vært inne på celleterapier som kan benyttes til å reparere organskader forårsaket av ulike sykdommer som for eksempel hjerteinfarkt, diabetes, skjelettskader eller lever- og nyreskader.
Til alle tider har det hersket skeptisisme til ny vitenskap og nye forskningsmetoder. Tror du det på sikt er mulig å begrense stamcelleforskningen eller bruk av nyvunnet kunnskap på området?
- Ja, det tror jeg. Stadig flere land etablerer forskningsetiske komiteer og kontrollsystemer og disse instansene har nettopp ansvaret for å føre tilsyn med den forskning som foregår. Selv sitter jeg for tiden i en internasjonal arbeidsgruppe som har under utarbeidelse internasjonale spilleregler for embryonal stamcelleforskning. Vårt håp er at disse retningslinjene skal foreligge ferdig ved utgangen av 2006.
Du er både medisiner og teolog. Havner du noen ganger i etiske konflikter med deg selv i disse spørsmålene?
- Det er klart. For å nevne ett eksempel. Jeg var i sin tid i mot at man skulle åpne for assistert befruktning. Min begrunnelse var at disse ressursene burde brukes til å hjelpe mennesker med større medisinske hjelpebehov enn ufrivillig barnløse par. Når Stortinget derimot i 1987 vedtok at det skulle åpnes for slik behandling i Norge, har jeg vært opptatt av at Norge også bør ta inn over seg de etiske omkostningene forbundet med denne behandlingsform, ved også å si ja til den forskning som assistert befruktning hviler, dvs. forskning på befruktede egg.
Du har en doktorgrad på filosofien i antikken. Hvorfor er filosofien i antikken alltid like aktuell?
- For meg har arbeidet med antikkens filosofi og litteratur (særlig tragedielitteraturen og til dels også komedielitteraturen) vært til stor hjelp i forhold to problemfelt i moderne medisinsk etikk. Hvordan få begrepsmessig grep om de uløselige dilemmaene i moderne medisin. Moderne etiske teorier fortoner seg i det store og hele nokså hjelpeløse i møte med nettopp det uløselige. I slike situasjoner mener jeg antikkens tragedielitteratur er en bedre veileder. Komedielitteraturen på sin side kan tjene som vaksinasjon mot en vrangforestilling som preger mye moderne medisinsk etikk, nemlig forestillingen om pasienter som enten rasjonelle personer eller stoikere. De fleste av oss vet med oss selv at når vi blir syke er det ikke akkurat slike egenskaper som er de mest framtredende. For mange av oss er det i stedet de mindre fordelaktige sidene, inkludert de patetiske og latterlige sidene, som da kommer frem.
Får du mange henvendelser fra journalister og andre som er interessert i disse spørsmålene? Hva er de mest opptatt av?
- Ja, og det er en av de store gledene ved dette arbeid. Medisinsk etikk er på sett og vis et fag som blir til i det offentlige ordskifte. Min erfaring er at folk er veldig opptatt av det spektakulære, enten det dreier seg om forskning eller behandling. Dernest er de opptatt av konflikter og maktmisbruk blant helsetjenestens utøvere. Og likebehandling.
Du er ikke redd for å havne i kryssilden i denne heftige debatten?
- Jeg liker meg særdeles godt i ildlinjen.
