I verdensborgeren Holbergs navn

Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), forfatter av Globalkunnskap (2016)

Nobelprisvinner Amartya Sen. Stanford-professor Francis Fukuyama med «The End of History». Postkolonial feminist Gayatri Spivak. Egyptiske Samir Amin, som har bragt begrepet «eurosentrisme» inn i den globale debatten.

Dette er fire av de mange verdenskjente akademikerne fra «det globale sør», eller forskere med minoritetsbakgrunn i nord, som kunne vært tildelt Holbergprisen (se flere navn lenger ned). Ifølge statuttene skal Holbergprisen nemlig «anerkjenne banebrytende vitenskapelig arbeid innenfor humanistiske, samfunnsvitenskapelige, juridiske og teologiske fag».

Denne relativt nyopprettede prisen er da heller ingen privatsak. Folkevalgte Stortinget opprettet Holbergprisen i 2003, og den finansieres av skattebetalerne over statsbudsjettet. Universitetet i Bergen administrerer prisen på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Holbergprisen angår slik publikum mer enn Nobelprisen, finansiert fra Sverige, eller andre private utdelinger.

Derfor er det en viktig debatt sosiolog Alf Gunvald Nilsen begynte da han påpekte at det hittil kun er såkalt hvite forskere som har fått Holbergprisen. En lignende skjevhet vises i styrets utpekte fagkomité. Og bare 4 av de 14 prisvinnerne har vært kvinner. Over 70 prosent av prisvinnerne er dermed eldre, hvite menn. Skjevheten kan forsvares dersom det kunne påvises at slike menn står for de mest «banebrytende» og siterte vitenskapelige arbeider i humaniora og samfunnsfag de senere år. Men som det vises nedenfor, synes dette ikke dokumentert.

Når styreleder Sigurd Grønmo og fagleder Ellen Mortensen fra Holbergprisen svarer på Nilsens kritikk, understrekes problemet. De argumenterer nemlig for at prisens skjevhet kun er «en avspeiling av globale maktrelasjoner og fundamentale strukturelle problemer, som Holbergprisen i seg selv ikke er et effektivt virkemiddel til å løse».

For det første vises det da at man ikke har fått med seg de siste tiår postkoloniale studier, som har plassert nettopp såkalte flerkulturelle akademikere i sentrum av både offentligheten og den mest siterte forskningen. Selv nederlandske Erasmusprisen og den danske Sonningprisen – som begge egentlig kun skal fremme «europeisk kultur» – har vært mer balanserte og mangfoldige enn Holbergprisen, som Stortinget la til grunn skulle være en global og internasjonal pris.

Holbergs ånd

For det andre bryter svaret fra Holbergprisen med Ludvig Holbergs ånd og virke. Holberg ville nettopp ha prioritert å bekjempe «fundamentale strukturelle problemer» og undertrykkende «globale maktrelasjoner». Opplysningstenkeren Holberg vektla nemlig selv å trekke frem verdens mangfold, som da han utga bestselgeren Heltehistorier (1739) i to bind. Allerede i tittelen og introduksjonen betoner han at de «store helter» han skal ta prioritere, er «særlig orientalske og indianske».

Holberg ville opplyse folk om all den kunnskap og storhet som finnes der ute, utenfor det kristne Europa. Dermed skriver han parvise biografier om både muslimsk-kurdiske Saladin og indiske Aurangzeb, mens russiske Peter den store sammenlignes med indiske Akbar og arabiske Muhammed med persiske Zarathustra. Holbergs inkluderende og humanistiske ståsted viser seg da også i hans verk Jødenes historie (1742), en kontrast til ettertidens antisemittisme. Holberg var bergenser av fødsel, men verdensborger av gemytt.

I Heltinnehistorier (1745) trekker Holberg også frem de kvinnelige forbilder. Hans mest feministiske og radikale grep viser han likevel i bind II av Heltehistorier (1739). I fremstillingen av verdens fremste menn inkluderer han nemlig to kvinner: Den syriske lederen Zenobia i Palmyra, som kjempet mot romerne, og russiske Katarina den store. Holberg skriver at de begge har vært mer modige enn menn flest. I introduksjonen til Zenobia argumenterer han slik:

«Verden taper intet ved å la dem gi råd og dømme som har best forstand, og la dem føre økonomi som har mest innsikt og aktsomhet – den må hete Peder eller Maria, den må være sort eller hvit.» (se mer i Globalkunnskap)

Representantene for Holbergprisen skriver nå at de ikke bryr seg om kjønn eller etnisk tilhørighet, men Holberg selv betonte nettopp hvor viktig det er å være seg bevisst verdens urettferdige maktforhold, det være seg når det gjelder kjønn eller hudfarge. Det at menn tildeler seg selv priser og makt, betyr ikke at maktutøvelsen er kunnskapsbasert.

Problematisk om islam

Holbergprisen har siden 2004 gått til gode og verdensledende navn som Kristeva, Habermas og Castells. Men et eksempel på hvor ille det kan gå når man ikke er bevisst sin bakgrunn, eller når man ikke har eksperter på feltet i komité eller styre, viste seg da den britiskfødte historikeren Michael Cook (f. 1940) ble tildelt Holbergprisen i 2014. Dette er den hittil eneste Holbergprisen innenfor 2000-tallets mest omtalte felt, altså islam og religion.

Ifølge prisbegrunnelsen er Cook «en av vår tids ledende eksperter på Islams (sic!) historie og religiøse tenkning» (NB! Bemerk feilstaving «Islam» istedenfor «islam»). Men hans kontroversielle hagiarisme-tese fra 1970-tallet er snarere «universelt avvist», som det står i Cambridge University Press' siste introduksjonsverk om islam. Cook er da også beryktet for å sine politiske utspill mot muslimers evne til å bli eller være demokrater, og NTNU-professor Ulrika Mårtensson skriver at han tilhører en forhåpentlig utdøende ny-orientalistisk tradisjon. På et møte for en kristen-evangelisk organisasjon i USA kritiserte Cook forskere som påpeker at bin Laden bryter med islam. Isteden sammenlignet han, med pressefolk tilstede, Al-Qaida-lederen med Muhammed, for så å antyde at det ville vært bedre hvis araberne hadde blitt kristne på 600-tallet.

Cook er selvfølgelig populær blant islamkritikere flest i USA og Europa, men noen Holberg eller balansert akademiker er han ikke. Basert på hans studier skriver Holbergprisen på sine nettsider at wahabismen er «en viktig muslimsk reformbevegelse». Men nei, wahabismen er i dag en ekstrem bevegelse, ikke en viktig reformbevegelse. Bare spør den Rabat-bosatte marokkanske sosiologen og forskeren Fatima Mernissi (f. 1940) som fra begynnelsen på 1970-tallet har bidratt med banebrytende studier av slør, kvinner og den mannlige eliten. Hun er blant de mange viktige, reformbevegende kvinnene som nok hadde vært mer kvalifisert til Holbergprisen og «islamekspert»-tittelen enn Cook. Men nå er det for sent. Mernissi gikk bort i november 2015.

Prisvinnere over 70 år

Også på andre felt bryter Holbergprisen med prisens målsetting. På nettsidene står det: «Komitéen oppfordrer særlig til nominasjon av etablerte forskere under 70 år.» I statuettene er det da også skrevet at prisen skal bidra til å heve fagenes status i samfunnet «og stimulere barn og unge til å bli interessert i fagene».

Men en gjennomgang av de 14 prisvinnerne viser at ingen av dem i 2017 er under 70 år, alle er født i 1947 eller tidligere. Bruno Latour fylte riktig nok kun 66 år ved utdelingen i 2013, men snittalderen på prisvinnerne gjør at nobelprisene til sammenligning blir som rene ungdomstildelinger å regne.

Stemmer så påstanden fra Holbergprisen om at maktforholdene i verden er slik at det er helt naturlig at humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskere med bakgrunn fra sør ikke når opp kvalitetsmessig? Neppe. Holbergprisen kan dog ikke lastes for at de har gitt pris til en av verdens mest siterte akademikere det siste århundret, forfatteren av Orientalismen (1978): palestinskfødtee Edward W. Said (f. 1935). Han døde nemlig rett etter Stortingets vedtak i 2003.

Said er likevel bare en av mange fra det såkalte globale sør som har være med på banebrytende og nærmest revolusjonære bevegelser innen akademia siden 1970-tallet. Den nevnte økonomen Samir Amin (f. 1931 i Kairo, Egypt – nå bosatt i Dakar, Senegal) har med sitt radikale perspektiv vært en kritiker av den politiske islamismen, samtidig som han har brakt nye perspektiver på verdenshistorien i samarbeid med Andre Gunder Frank og Immanuel Wallerstein. Når Holbergprisen nå anklages for eurosentrisme, så er det mye takket være Amins bok Eurosentrismen fra 1988. Han har bygget videre på sine analyser i boken Global History. A View from the South (2010).

En annen akademisk verdensstjerne som til nå er blitt forbigått av Holbergprisen, er Columbia-professor Gayatri Chakravorty Spivak (f. 1942 i Calcutta, India). Hennes «Can the Subaltern Speak?» (1983) har vært banebrytende for å få frem perspektivene til de såkalte undertrykte (subaltern), i praksis en majoritet blant verdens befolkning. Spivaks Derrida-oversettelser og komparative litteraturstudier har også vært med på å gitt henne enorm påvirkning spesielt i USA.

I likhet med Amin og Spivak er Harvard-professor Amartya Sen (f. 1933 i Bangladesh) blant verdens mest siterte forskere. Sen fikk Nobels minnepris i økonomi i 1998, men han har på 2000-tallet også skrevet avgjørende bøker og UNDP-rapporter om kultur og identitet. Hans Development as Freedom (1999) er en av kun tre bøker publiserte de siste 20 år som allerede er blant verdens mest refererte. I den store kåringen til Foreign Policy i 2005 av verdens fremste intellektuelle, kom Sen på 6. plass blant akademikerne.

Aktuelle Holbergprisvinnere?

Like bak Sen i denne kåringen kom Hernando de Soto (f. 1941), født og bosatt i Peru. Han er kjent for sine analyser av hvordan den uformell økonomien i fattige land bør integreres i de ulike statene. Time Magazine har kåret de Soto til en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. Verdens mest siterte bok innenfor Holbergprisens domene, viser analyser av Google Scholar, er forøvrig metodeboken til den amerikanske samfunnsviteren Robert K. Yin.

Da et amerikansk universitetsnettsted høsten 2016 kåret verdens 50 mest innflytelsesrike filosofer, kom blant andre følgende med: Kwame Anthony Appiah (f. 1954, oppvokst i Ghana), for sin kritikk av afrosentrisme, og annen identitetspolitikk, til fordel for kosmopolitanisme. Kim Jaegwon (f. 1982) for kritikken av den cartesianske dualismen og «den naturaliserte epistemologien». Og tidligere Princeton-professor Cornel West (f. 1953) for blant annet Race Matters (1994) og annen interseksjonell forskning, opprinnelig inspirert av Malcolm X og hans kristne oppdragelse.

Siden det i dagens Norge kan synes vanskelig å få øye på ledende humanister og samfunnsvitere fra det globale sør eller med minoritetsbakgrunn, så trekker Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI) her frem ytterligere akademikere som både er mer sitert og anerkjent enn prisvinneren fra 2014:

Chandra Talpade Mohanty (f. 1955, Mumbai, India): Syracuse University-professor og ledende postkolonial teoretiker rundt temaer som «feminisme uten grenser».

Mahmood Mamdani (f. 1946, oppvokst og bosatt i Kampala, Uganda): Leder av MISR-instituttet i Kampala, forsker på vold, kolonitid og internasjonale forhold – noe han forøvrig holdt tale om i Oslo ved feiringen av Nobelprisen 100 år (takk til Srila Roy).

Patricia Hill Collins (f. 1948, USA): Den første afrikansk-amerikanske lederen av American Sociological Association, Maryland-professor, forfatter av Black Feminist Thought (1990) og bøker om intellektuell aktivisme.

Seyla Benhabib (f. 1950, født i Istanbul): Professor i statsvitenskap og filosofi ved Yale University, kjent for sine studier av Hannah Arendt og Habermas og for teorier om flyktningers rettigheter. På norsk er utkommet boken Et annet verdensborgerskap, der hun argumenterer for teorier om kulturer aldri er «urene» – de formes kun i kontakt med andre.

Partha Chatterjee (f. 1947, fra Kolkata, India): Politisk teoretiker og sosialantropolog, professor ved Columbia University og Centre for Studies in Social Sciences i Kolkata, samt medgrunnlegger av Subaltern Studies-kollektivet. Forfatter av mer enn 20 bøker om nasjoner, kolonier og imperier – svært innflytelsesrik.

Og det er mange flere. Fristen for å nominere kandidater til Holbergprisen 2018 er 15. juni 2017.

KILDE: Mer informasjon om akademikere, forfattere og filosofer fra det globale sør finnes i boken Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press, 2016).

Endringslogg

4. august 2020: Den gamle teksten er lagt inn igjen, da den forsvant under en konvertering til ny publiseringsløsning.