Det hevdet Mogobe B. Ramose, professor og instituttstyrer ved Filosofisk institutt ved University of South Africa, da han holdt sitt innledningsforedrag under konferansen ”Knowledge Production and Higher Education in the 21st Century.”
Konferansen fant sted i Bergen denne helgen, som et felles løft mellom SAARDHE (South African Assosiation for Research and Development in Higher Education) og det NUFU-finansierte forskningsnettverket Productive Learning Cultures, som ledes av UiB-professor Sølvi Lillejord.
Ramoses poeng er at universiteter i Afrika i realiteten er ulike variasjoner over europeiske universiteter – og at dette har klare, historiske årsaker.
– Afrika hadde riktignok universiteter før kolonitiden, men kolonialiseringen innebar ikke bare tilegnelse av land, men også ”sivilisering” og kristning av de innfødte, samt påtvinging av et fremmed økonomisk system. Misjonsskoler ble etablert for å sivilisere og kristne de innfødte, som altså ble opplært til å gi avkall på egen overtro og omfavne kristendommen, å gi avkall på egen sivilisasjon og kultur og omfavne koloniherrenes.
En generasjon afrikanske misjonsskoleelever vokste opp, og dermed snart behovet for egnete universiteter. Løsningen ble ofte å sende afrikanere til universiteter i Vesten, særlig Vest-Europa, noe som ytterlige forsterket ideen om Europa som læringens sentrum.
– Den afrikanske feilkoblingen om Vestens og kristendommens overhøyhet har overlevd 1900-tallet. Afrikanere utdannet i Europa kom tilbake til sine hjemland, fikk jobber på universitetene – og ga seg til å lære det de selv hadde lært i Europa, og med samme metoder.
–Dette vet vel du personlig mye om, utdannet som du er fra Nederland og England?
Ramose nikker flirende.
– Ja, og dette er et avgjørende problem med universitetene i Afrika. Man kommer tilbake som en fremmed, man har tatt farvel med egen religion og kultur, men har kort sagt mistet sin identitet.
– Er det mulig å unnslippe denne spiralen – og hva må i så fall til?
– Det er mulig. Men det krever bevisst og ærlig selvanalyse og selvkritikk. Vi trenger å finne tilbake til røttene våre, men uten noen illusjon om at våre røtter er best eller bedre enn andres. Vi trenger kort sagt dialog med den andre.
Engasjert universitet
Afrikansk utdanning i kolonitiden var utdanning for underkastelse, ifølge Ramose. Men selv etter politisk uavhengighet fant de fleste afrikanske land seg som filialer under koloniherrenes universiteter. Og de som prøvde å albue seg fri, var stadig økonomisk avhengige av den gamle koloniherren.
– En rekke faktorer spiller inn når man skal diskutere afrikanske universiteter. Økonomisk avhengighet er én. Den strukturelle fattigdommen en annen. HIV-problematikken en tredje. Den økonomiske nyttetenkingen i akademia en fjerde. Dette er problemer som må tas ordentlig på alvor. Et klassisk universitet, abstrakt og iakttagende, er umulig i dag. Et afrikansk universitet må per definisjon være et engasjert universitet, ellers kommer det til å mislykkes. Vi må jobbe for blant annet økonomisk uavhengighet for kontinentet som helhet, egenutviklet demokrati og vitenskapelige og teknologiske modeller som passer for Afrika.
Utfordringene på veien mot et afrikansk universitet er store, men ikke utoverkommelige, hevder Ramose.
– I hvilken grad vi lykkes, kan måles ut fra vår evne til selv å definere vår identitet og skjebne.
Kontinuerlig læring
Selve nettverksbyggingen er det interessante med forskningsnettverket Productive Learning Cultures, forteller lederen Sølvi Lillejord, professor ved Institutt for utdanning og helse, UiB.
– Flere land fra det sørlige Afrika er involvert her, og vi ser at de nå begynner å jobbe mer og mer sammen seg i mellom, uten europeisk innblanding, for eksempel med utveksling av forelesere, sensorer, veiledere og opponenter.
– Kan man på denne måten jobbe seg fram mot nettopp det som Ramose etterlyser, nemlig et afrikansk universitet?
–Ja, slike nettverk kan absolutt være viktige redskap i den utviklingen.
Productive Learning Cultures jobber særlig med urbefolkningskunnskap (Indigenous Knowledge), samt IKT og læring. De har startet et eget tidsskift, som setter fokus på ulike problemer knyttet til urbefolkning over hele kloden. Men hva er det virkelig interessante med nettverket som sådant?
– Det mest interessante er at du får se ditt eget – men i den andres fortolkning. Dermed blir slike internasjonale nettverk en kontinuerlig læringsprosess. På afrikansk side er de veldig opptatt av hvordan vi i Norge inkluderer alle i grunnskolen og hvordan vi faktisk bruker vårt eget språk i hele utdanningsløpet, for deres virkelighet er oftest en kamp for å få lov til å benytte eget språk. I dialog med afrikanerne vil jeg si at vi særlig lærer noe om kulturell bevissthet i en amerikanisert tid, samt grunnleggende åpenhet og nysgjerrighet, sier Lillejord.
Konferansen i Bergen er den siste i en serie på tre. Productive Learning Cultures skal evalueres til neste år. Da vil en rekke doktorgradsprosjekter være kommet i land, og de involverte forskerne har en rekke publikasjoner å vise til. Så gjenstår det å se om prosjektet kan videreføres i en eller annen form, slik Sølvi Lillejord håper.