Kall gjerne tegneren Joe Sacco for frilansjournalist. Hans siste dokumentariske bok ”Fotnoter i Gaza” handler om to massakre fra 1956. Her har han intervjuet en rekke overlevende og etterlatte etter de grufulle hendelsene, lest rapporter og studert fotografier.
Men boken skiller seg fra andre journalistiske sjangre - det er en tegneserie.
– Vi kan godt kalle han frilansjournalist, ja. Han jobber på siden av de store medieaktørene, samtidig som han har gjort oppdrag for flere nyhetsmedier. Men sjangren gjør at han jobber på siden av de kravene som blir stilt for det journalistiske arbeidet, sier Øyvind Vågnes, postdoc på Nomadikon-prosjektet ved Institutt for medievitenskap.
Da Sacco dro til Gaza sammen med en journalist, var tanken at han skulle illustrere en reportasje om de to massakrene for magasinet HarperŽs. Men HarperŽs ville luke ut hendelsene fra -56, og det endte med at reportasjen aldri ble trykket. I stedet gikk Joe Sacco i gang med det som endte i en tegneseriedokumentar på flere hundre sider. Arbeidet tok ham ni år.
Tirsdag kveld kommer Sacco til Landmark for å fortelle om metodene sine etter invitasjon fra Nomadikon, som er UiBs forskningsprosjekt på visuell kultur.
Artikkelen fortsetter under bildet
I boken “Fotnoter i Gaza” gir tegneserieskaper Joe Sacco liv til historier fra to massakre i byen i 1956. Alle sitatene er presis gjengitt, navnene er identiske med faktiske personer og hendelsene er gjengitt slik Sacco har blitt fortalt dem. (Ilustrasjon: “Fotnoter i Gaza”)
Likt journalistikk
Men hvordan kan en tegneserie gi en dokumentarisk fremstilling av historiske hendelser i nær tid? Øyvind Vågnes mener likhetene med tradisjonelle journalistiske sjangre er mange. For mens journalisten skaper historier med ord basert på intervjuobjektenes fortellinger, tolker Sacco fortellingene gjennom tegninger. Og hvor nøytral er egentlig utsnittet i et pressefotografi?
– Jeg mener det subjektive elementet i tegneseriejournalistikken er helt sentralt, men at fokuset på dette har hatt en tendens til å overskygge det faktum at all fortelling og formidling har sterke subjektive trekk, selv den skrevne journalistikken. Men tegneseriejournalister som Sacco retter oppmerksomheten mot denne subjektiviteten ved å vise den fram, i stedet for å skjule den, påpeker Vågnes.
Samtidig er tegneserier i stand til å vise ting som faller igjennom i journalistiske reportasjer. Sacco baserer historiene sine blant annet på intervjuer med mennesker som sto nær hendelsene, og tegner ting det ikke finnes foto eller film fra.
– Selvfølgelig blir det hans tolkning av det han har blitt fortalt, men alt er basert på faktisk informasjon, sier Vågnes
Men tegninger kan gå lengre enn fotografiet. Da Øyvind Vågnes intervjuet tegneren i forbindelse med en vitenskapelig artikkel, sa Sacco at han følte det var et filter i tegneuttrykket som gjorde at han kunne tegne ting som ikke ville blitt trykket om det hadde vært et pressefotografi. Noe liknende har også den norske avistegneren Finn Graff påpekt. Han går ofte langt i karikaturene av offentlige personer, og har sagt at dersom dette tolkningene hadde vært skrevet ville han vært dømt for injurie.
Dokument over historien
Det som først og fremst gjør ”Fotonoter i Gaza” til et dokumentarisk verk er at Sacco har vært veldig etterrettelig i forhold til vitnebeskrivelser og faktiske hendelser. Alt som blir sagt av dem han tegner er presis slik de selv formulerte det. Navnene er virkelig navn, og portrettene likner dem han har snakket med.
Sacco sier at prosjektet er utfordrende etisk, fordi han føler at det hviler stort ansvar på hans skuldre når han skal tegne historiene. Han føler ansvar overfor ofrene som har formidlet hendelsene til ham, og et ansvar overfor leserne som vil vite hva som har skjedd. For til tross for at dette er en dokumentar, er det samtidig et uttrykk for hans fantasi, påpeker Vågnes.
På Landmark skal Sacco vise hvordan han jobber med dette uttrykket, hvordan han bruker fotografi og dokumenter i arbeidet.
Tegning gir nærhet
– Tror du tegningen skaper en avstand til historien for leseren, siden man er vant til at tegneserier er fiksjon. Eller tror du tvert om folk føler en større nærhet ved at de får illustrert hendelsene i detalj?
– Jeg tror begge deler er tilfelle, avhengig av hvem som tegner og hvilken historie som tegnes. Tegning kan skape distanse der den som leser har behov for det, for eksempel når bildene er så sterke at man ville blitt overveldet dersom man så fotografisk materiale. Men samtidig gir tegninger nærhet fordi man kan illustrere ting som man ellers ikke ville kunnet fotografere eller filme, sier Vågnes, og viser til ett sted hvor Sacco har tegnet en gammel mann som husker tilbake til fortiden (se bildet under). I neste rute står mannen i samme positur, men tilbake i tiden han husker.
– Det er et gripende og slående visuelt uttrykk som ikke går an verken å filme eller fotografere. Samtidig gir det leseren en opplevelse av noe som er sant, som har hendt. Det kan bringe leseren veldig nært på noe som kan virke abstrakt når det er beskrevet ved ord, men ikke når det er tegnet, påpeker Øyvind Vågnes.
En eldre mann husker tilbake til hans møte med de massakrerte langs muren, illustrert i samme positur nå og da. Et sterkt visuelt grep, som ikke ville vært mulig å gjort med fotografier. (Illustrasjon fra boken “Fotnoter i Gaza”)