–Jeg ble overrasket over at studentene ikke tok imot tilbudet om mentor, sier Michael Stausberg.
Han er professor i religionsvitenskap og i tillegg undervisningskoordinator ved institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR).
Ville møte studentene
Tidligere denne uken meldte På Høyden at studentene ønsker en mentorordning. Studentparlamentet ønsker å ta saken med personlig veileder opp i utdanningsutvalget i oktobermøtet.
Stausberg forteller at ved AHKR ønsket fagmiljøet i religionsvitenskap å møte bachelorstudentene allerede første semester.
– Etter innføringen av de nye disiplinbaserte bachelorgradene følte vi et større ansvar for de studentene som hadde valgt vårt fag som studieprogram. Hver av oss ansatte fikk en håndfull studenter som vi skulle følge gjennom studieløpet, forteller Stausberg.
Han sier at tanken var at studenten blant annet skulle kunne diskutere utveksling og hvilke andre fag det kunne være lurt å ta. Alle de nye studentene fikk tilbud om en slik mentor. Noen av mentorene arrangerte fellesmøte, noen arrangerte individuelle møter, andre sendte ut et brev til sine studenter og oppfordret dem til å ta kontakt.
– Selv fikk jeg ansvar for fem studenter. Av dem var det to som møtte etter at jeg sendte brev og inviterte dem. Disse to møtte jeg to ganger. Etter det hadde jeg et møte med en av dem, før vedkommende også forsvant, sier Stausberg.
De andre ansatte rapporterte om lignende erfaringer. Dette gjorde at opplegget for det neste studieåret ble endret. En fagkoordinator fikk da ansvar for hele gruppen på 30 studenter.
– Det var ingen av dem som svarte på henvendelsen.
Michael Stausberg er overrasket over at studentene ikke brukte veilederordningen som religionsvitenskap la til rette for. Foto: Hilde Kristin Strand
Vil ha jevnere veiledning
– Hva tror du er grunnen til at ordningen ikke har fungert?
– Det blir spekulasjoner. Men i og med at det var flere ansatte involvert, kan det ikke skyldes at mentoren var en person det var vanskelig å samarbeide med, tror Stausberg.
Han er tysk, og har jobbet ved universiteter i flere land.
– Der har det vært lange køer av studenter når jeg har hatt møtetid. Kanskje studiekonsulentene spiller en større rolle i Norge enn andre steder, spør professoren.
Forskjellen fra Norge og til andre land der han har undervist, er at på masternivå får studentene intens veiledning og tett oppfølging. På bachelornivå er det helt annerledes.
– Kanskje skulle veiledningen vært jevnere fordelt. Slik er det blant annet i Tyskland og Sveits, sier Stausberg.
–Må vurdere behov
Stausberg sier at han oppfatter Norge som et land med flat struktur.
– Derfor skulle man ikke tro at studentene hadde høy terskel for å ta kontakt med forskerne. Men de tar altså ikke steget. Vi ser det samme i undervisningssituasjonen: Det er vanskelig å få respons, og det er få studenter som stiller spørsmål.
Stausberg deler studentrepresentantenes syn på at det er ønskelig med mer personlig kontakt mellom vitenskapelig ansatte og bachelorstudenter.
– Men man må vurdere om det er et utpreget behov for det. Det er problematisk med voldsomme ordninger dersom studentene ikke møter, sier han.
Når ikke de ferskeste
Studvest skrev forrige uke at matematisk institutt allerede har en mentorordning.
– Det er en frivillig ordning, og det er ikke alle studenter som benytter seg av den. Vi sliter med å nå førstesemesterstudentene – og dem vil vi gjerne ha tak i, sier studieveileder Kristine Lysnes.
Hun forteller at instituttet har gjennomført en undersøkelse blant studentene på andre semester. Deres tilbakemelding var at de gjerne ønsker en masterstudent som mentor første året.
– Studentene fortalte at de var redde for å bli «kapret» av en spesiell retning, og at det ville være vanskelig å byte mentor dersom de fikk kontakt med en spesiell ansatt tidlig. Noen sa også at de følte det som en barriere å oppsøke vitenskaplig ansatte, forteller Lysnes.
Hun mener at en ordning der masterstudentene har en slags første veilederrolle ikke er dum, men at dette må sees nærmere på.
– Dersom man skal innføre en mentorordning på hele universitetet, er dette noe som må være forankret på instituttene. De vitenskaplig ansatte må ville være med på det, mener Lysnes.