– Jeg begynner på nivå null. Men det er ikke akkurat en selvstudiumsbok, og neppe noe som kommer til å ligge under de tusen juletrær, sier Harry Solvang.
Han er førsteamanuensis i japansk ved Institutt for fremmedspråk, og har vært ansatt ved UiB vel et og et halvt år. Med seg i kofferten hadde han et påbegynt manus til boken «Naru hodo». Nå er første bind av tobindsverket gitt ut. Det andre skal etter planen være klart til studiestart til høsten. Da vil japanskstudenter i Norge for første gang ha tilgang til en omfattende beskrivelse av moderne japansk grammatikk på norsk.
Solvang understreker at det ikke er en lærebok han har skrevet, men et verk om japansk grammatikk. Det kan brukes av både ferske japansk-brukere og av viderekomne.
– Tidligere har det bare vært tilgjengelig et lignende verk på engelsk. Det er ikke det samme å lese om et fremmedspråk på engelsk, sier Solvang.
Mange søkere
Selv begynte Solvang å studere japansk helt tilfeldig i 1986. Det var første året UiB kunne tilby undervisning i dette språket. Deretter underviste Solvang i japansk både på universitetet og på videregående, før han flyttet til Japan og ble borte i 12 år. Doktorgraden i japansk lingvistikk tok han der, og i fjor høst ble han ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for fremmedspråk.
Japanskfaget har hatt mange søkere de siste årene. Solvang tror det delvis skyldes manga og anime – de japanske tegneseriene og animasjonsfilmene som har blitt veldig populære.
– Ved forrige opptak hadde vi 78 søkere. Vel femti fikk plass, sier Solvang.
Utveksling for alle
Førsteamanuensisen drømmer om å få til et masterstudium. Foreløpig har faget utviklet seg på to måter, gjennom å innføre et fag i første semester, som japansk- og kinesisk-studentene delvis tar sammen, og gjennom å innføre obligatorisk utveksling.
– For å bli god i japansk, må man være i Japan, sier Solvang.
Han mener at et masterstudium bør ta utgangspunkt i kontrastering mellom japansk og norsk. Dette kan utvikles i retning av et oversettelsesstudium. Her kan UiB bli gode. Andre masteremner mener han studentene like gjerne kan ta i Japan.
– Å begynne å lære et fremmedspråk i voksen alder, er noe annet enn å lære det når man er yngre. Vi forventer for eksempel ikke at studentene skal kunne lese japanske romaner, selv om de flinkeste nok vil kunne klare det, sier Solvang.
Tre tegnsystem
I den ferske boken begynner han med å forklare tegnsystemet. Japansk har tre. Et med tegn, såkalte kanji. Dette er ord eller deler av ord, og tegnene kan ikke deles opp. I tillegg finnes to stavelsessystemer. Det ene, der konsonant og vokal er satt sammen, blir blant annet brukt til å utrrykke verbendelser. Det andre systemet er ganske likt, men blir i hovedsak brukt til å skrive fremmedord eller utenlandske navn.
– Når japanske barn er ferdige med grunnskolen, skal de mestre 1006 tegn, forteller Solvang.
Og det er selve tegnsystemene som kanskje er mest krevende for dem som ikke har japansk som morsmål.
– Grammatisk er ikke japansk veldig utfordrende. Språket har ikke kasus, slik vi kjenner fra tysk og russisk, men i stedet en rekke kasuspartikler som viser hvilken grammatisk funksjon et nominalt ledd har. Noe som kan være vanskelig, er at setningsstrukturen er helt annerledes. Norsk er et SVO-språk, subjekt – verbal – objekt, vi sier for eksempel av ”gutten spiser fisk”. Men japansk er et SOV-språk, de har altså verbet til slutt. De sier ”gutten fisk spiser”, forklarer Solvang.
Han seier at dette blir utfordrende i lange setninger. Siden verbet kommer til slutt, tar det lang tid før man får vite hva det handler om.
I motsetning til norsk, som er et høyreforgrenet språk, er japansk venstreforgrenet.
– Mens vi for eksempel sier «mannen som står der borte, er naboen min», sier japanerne «som står der borte mannen er naboen min», forklarer Solvang.
Nå arbeider han på spreng med del to av grammatikkverket.
– Det skal være klart til studiestart til høsten. Jeg må klare det.
