Selv på nordisk basis kommer norsk forskning dårlig ut: Lille, søkkrike Norge ligger klart etter Finland, Sverige og Danmark her. Nylig har TheTimes Higher Education World Reputation Rankings publisert sine resultater, og UiB og UiO falt under 200 plasseringer. Dette er jo forsmedelig, og fra Oslo er det som vanlig gnål om økonomisk satsning, og i Bergen er det i tillegg personangrep på rektor Grønmo fra professorene Giske og Goksøyr. De etterlyser strategiutvalg og andre former for byråkratiopplegg. Denne debatten som nå pågår i På Høyden er etter min oppfattning lite interessant, delvis malplasert og representerer akademisk skivebom.
Akademisk vinkling
Det første spørsmålet vil være hvilke universiteter utgjør de ti på topp av Times Higher Education listingen. Nå som før er det Harvard, MIT, Cambridge (UK), Stanford, Berkely, Oxford (UK) etc. Det beste ikke-UK universitetet i Europa er ETH, Zurich på en 22. plassog så 42. plass til Ludwig-Maxmilian universitet i Munchen. Skrale greier, faktisk, for en rik verdensdel som Europa med lange akademiske tradisjoner.
Topp universiteter karakteristika
Med få unntak er det private universiteter som drives på akademiske premisser og ellers styres uavhengig av politikere. Noen er rike som Harvard – stor formue basert på sponsormidler – men ellers korrelerer ikke driftsmidler godt med rankingplassen. Offentlig pålegg som kjønnskvotering uansett akademisk dyktighet er ikke akseptabelt og ei heller fast ansettelse fra Dag 1. Det verste er egentlig at enkelte norske forskere og radikale studenter vil gjøre elite til et fy-ord i akademisk sammenheng.
Topp universiteter – elite satsing
Typisk er satsing på kvalitet og dokumenterte prestasjoner som publikasjoner og grants. Man er forbeholden med fast ansettelse (tenure) som vanligvis gis ved alder 35-40 år. Dette gir et bedre vurderingsgrunnlag for å bedømme videre akademiske prestasjoner enn en fersk Ph. D. kandidat som hos oss kvalifiserer til førsteamanuensisstilling. I motsettning til i Norge holdes instituttet utenfor den endelige besluttning om tenure, og man unngår dermed lokale intriger. Som regel tas den endelig avgjørelsen av Rektor og Dekan i fellesskap. Et eksempel: Jeg var sakkyndig ved et professorat ved Cambridge U. Det var ti søkere, og alt av dokumentasjon var en kortfattet CV for hver søker. Etter en del diskusjon punkterte jeg ‘saken’ med en setning: ‘Ingen av søkerne holder den faglige standard man forbinder med Cambridge’. Fem minuttere senere var ‘saken’ avsluttet etter vedtak om å søke kandidat(er) blant prominente briter ved USAs universiteter. Så var det stilton ost & portvin og talglys i ‘møterommet’ på Kings College. Honoraret var NOK 400 - i Norge vil det vært ca NOK 10 000 med ti søkere, samt at en ville bli ansatt.
Demokratisk styring og økonomi
Direkte valg av rektor er vanlig ved norske universiteter – uten vektlegging av kandidatenes eventuelle kompetanse. Dette er en anakronisme i lys av lederstillingen for en bedrift med multi-milliardbudsjett. Her som i de fleste andre tilsiktelser – jakter man ikke kvalitet får man heller sjelden kvalitet. Lønninger utgjør vel 90 - 95 % av UiB’s budsjett, og dette begrenser satsning, fornyelse og fleksibilitet. For eksempel, en førsteamanuensisansettelse ved 30 år med senere professoropprykk og pensjonering ved 70 år tilsvarer en investering på ca NOK 50 millioner. Om nå kandidaten ikke lever opp til de akademiske forventningene, dette hender faktisk, så blir dette en feilinvestering. Faktisk mer enn så fordi det samtidig blir en blokkering av en stillingshjemmel. Dette er jo hysj-hysj problemstillinger, og dekkes over med uttalelser som fordypning og langsiktighet (dvs evighetens synsvinkel), mer tid til forskning osv. I pressen som f. eks. Bergens Tidende kan vi lese at ‘gruppen er verdensledende’ og gir nærmest inntrykk av at akademiske verdensmestre går i stimer på Nygårdshøyden.
Akademia og fotball
Brann spiller i den nasjonale eliteserie i fotball, og som et eksperiment kan vi tenke at Brann skulle tilpasse seg regler for akademisk ‘elitesatsning’. Det første ville bli at nye talenter (under 22 år) fikk ti års kontrakter med fast spilletid på førstelaget. De rundt 25 år fikk tilsvarende fem års kontrakter samt at to plasser var forbehold kvinner. Med et slikt opplegg vil Brann forsvinne ut av eliteserien og ende om heldig i 3. divisjon. Essenens av elitesatsing handler mye om å være ‘best’ – i liten grad om stategier, planer og komiteaktiviter. Personer som klarer dette hylles ofte ved de årlige Meltzer-middager og/eller blir kreert til akademiske æresdoktorer.
Sluttbemerkninger
Utgangspunktet for På Høyden-debatten er svak plassering på Times akademiske rankingliste. Det naturlige utgangspunkt for en slik debatt er hvorfor de samme universiteter er gjengangere blant de ti beste, og hva er nøkkelen til deres forskningssuksesser? Strategier, privilegier som fast ansettelse og kjønnskvoteringer er det åpenbart ikke, men ganske enkelt mentale talenter. Lykkes man her så går det meste annet av seg selv – både glupe studenter, bevilgninger og ikke minst god plassering på akademiske rankingskalaer.
