Internasjonal handelskrig om utdanningstjenester
Undervisning har blitt en internasjonal handelsvare og svært mange land diskuterer nå hvordan institusjonene best kan posisjonere seg på det globale utdanningsmarkedet. Fristilling fra staten anses av mange for å være helt avgjørende dersom norske universitet skal kunne hevde seg i den globale kampen om studentene.
- Internasjonalisering og globalisering er de viktigste drivkreftene i den omformingen av høyere utdanning og forskning som vi ser i dag. Internasjonaliseringen fører til en erosjon av nasjonale reguleringssystemer og de politiske rammene som universitet og høyskoler rører seg innenfor. Det er viktig å se Ryssdalutvalgets forslag om fristilling i et internasjonalt perspektiv, sier Tor Halvorsen ved Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap, som arbeider med nasjonale og internasjonale reformer i utdanningssektoren, blant annet i et NFR-prosjekt.
Han har også vært med i planleggingen av den internasjonale konferansen om handel og utdanningstjenester som blir arrangert i Trondheim 3.-4. november i regi av OECD og Utdannings- og forskningsdepartementet. Her vil blant annet ledere fra UNESCO, WTO og OECD være representert.(Se link nederst)
Hierarkisering og differensiering
Da Halvorsen leste igjennom Ryssdalutvalgets delte innstilling, reagerte han på at det internasjonale perspektivet i beste fall var implisitt i begge forslagene. Han syntes derfor det var svært positivt da statssekretær Bjørn Haugstad under det åpne møtet om Ryssdalinnstillingen på UiB 22.oktober, signaliserte at dette nå skal utredes grundig.
- Samtidig som universitetene blir mer autonome, og lederansvaret blir mer konsentrert og sentralisert innen den enkelte institusjon, vil internasjonaliseringsarbeidet få en mer strategisk betydning. Skal man konkurrere på et globalt marked, er nettverksbygging på tvers av landegrensene helt avgjørende for om institusjonene skal klare seg eller ikke. Institusjonelt samarbeid, både innen forskning og studentutveksling har foregått lenge, men nå vil disse båndene kunne bli brukt i posisjoneringen i forhold til det globale utdanningsmarkedet. Resultatet vil bli større hierarkisering og differensiering, mener Halvorsen, og peker på oppkjøp som et svært aktuelt fremtidsscenario.
- I dag ser vi for eksempel hvordan det private utdanningssystemet i Russland er i sterk vekst. ”Sylvan Learning system” har kjøpt private universitet i Mexico, Chile, Frankrike, Spania og Sveits, og de økte inntektene gjør det mulig med videre ekspansjon. Et annet entreprenøruniversitet er University of Phoenix som oppretter etter- og videreutdanningstilbud i stadig flere land. Gjennom The General Agreement on Trade in Services (GATS), vil undervisningstjenester, som ikke er et myndighetsansvar, bli et enda sterkere element i verdenshandelen. Når de offentlige og private utdanningsinstitusjonene i Norge blir likestilte og universitetene egne rettsubjekter, vil nok avtalen påvirke utviklingen av norsk utdanningssektor, selv om det er vanskelig å si noe sikkert i og med at forhandlingene holdes hemmelige, sier Halvorsen.
Det enkelte land kan fremme forslag til WTO om hvordan handelen med tjenester skal foregå, om det skal være begrensinger på enkelte områder eller om man bær fjerne nasjonale reguleringer som kan hindre fri handel. Australia og USA er blant de landene som vil fjerne handelshindringer på området.
Halvorsen mener det er svært viktig at Norge fortsetter å engasjere seg sterkt i reguleringen av det internasjonale utdanningssystemet.
Behov for global regulering
Norge ønsker at UNESCO skal spille en hovedrolle når det gjelder å komme fram til globalt aksepterte løsninger for å sikre høy kvalitet i utdanningstilbudene på tvers av landegrenser. Her legges det også vekt på at utviklingslandene skal kunne dra nytte av de muligheter innen utdanning som globaliseringen gir. På UNESCOs generalkonferanse i Paris, la Norge frem et eget resolusjonsforslag for å oppnå dette.
- UNESCO har jo ingen sanksjonsmuligheter, men jeg tror likevel det er her en felles global regulering som sikrer kvalitet på utdanning og forskning, et kulturelt mangfold og at ikke land i Sør blir overkjørt må skje, sier Halvorsen.
Behovet for en felles regulering ble også vektlagt av de internasjonale gjestene til det åpne Ryssdalmøtet på UiB.
- Den store utfordringen som politikerne nå står overfor er å bli enige om noen grunnregler på verdensbasis. Med økt fristilling og konkurranse kan det dessverre bli fristende for institusjonene å lempe på kvalitetskravene og heller tenke ut fra popularitetshensyn. I verste fall kan man komme i den situasjonen at et flott fitnessenter på campus vil være viktigere å investere i med hensyn til studentstrømmen enn å gi midler til grunnforskningsprosjekter. Fristilling innebærer både muligheter og risikoer, men uansett er det viktig å være bevisst på hvor grensene går for forretningsdrift, sa Frank Newman fra Brown University, Rhode Island, som har arbeidet med universitets- og forskningspolitikk i mange år.
Rektor fra Island Universitet, Páll Skúlason, advarte også sterkt mot den økende buisiness-teften i sektoren.
- Problemet er at forretningstankegangen sprer seg overalt i samfunnet. Politikerne burde adoptere mer av det akademiske perspektivet fremfor å opptre som forretningsmenn. Ingen er tjent med å tenke kortsiktig, sa han.
Et felles europeisk område
I tillegg til å engasjere seg i overnasjonale organisasjoner, som UNESCO, er Norge også aktiv på et europeisk nivå. Den såkalte Bologna-erklæringen som ble vedtatt i 1999 av utdanningsministrer fra 29 land og universitetsledere fra hele Europa har som målsetting å endre høyere utdanning i Europa. Målet er å skape et felles europeisk område for høyere utdanning i 2010. Dette innebærer blant annet felles kvalitetssikringssystem og gradsbetegnelser og ved innføringen av Kvalitetsreformen og det uavhengige kvalitetssikringsorganet NOKUT er Norge blitt ett av foregangslandene.
- Ved å styrke det europeiske nettverket håper man på å minske USAs andeler av markedet. Den klare meldingen fra Brussel er at Europa må stå sammen for å tiltrekke seg talenter og styre studentstrømmen hit. Norge deltar altså svært aktivt på mange ulike nivå innen dette feltet, men det er litt uklart hvordan dette arbeidet henger sammen. Politikken bak ser ut til å sprike i flere retninger, mener Halvorsen.