Debatt ● Ingvild Fossgard Sandøy og Marit Øilo

Internasjonale studenter føler seg uvelkomne i Norge

I møte med norsk byråkrati hadde flere av våre skolepengebetalende studenter i praksis ikke råd til verken mat eller bolig, og de følte seg avhengig av hjelp og økonomisk bistand fra fremmede. Dette er ikke god reklame for Norge.

Å la være å informere om hvilken økonomisk fastlåst situasjon internasjonale studenter vil kunne få de første månedene, er å føre dem bak lyset, mener forfatterne. — Da vet de som eventuelt takker ja hva som venter dem når de kommer.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Høsten 2023 ble det innført skolepenger for studenter fra land utenfor EU og EØS som vil komme til Norge for å studere. Ordningen ble innført på kort varsel og med mangelfulle opplysninger om beløp og hvordan det hele skulle organiseres. Satsene som til slutt ble vedtatt varierte fra 130 000 til 500 000 per studieår, avhengig av studieprogram og nivå. 

På masterprogrammet i global helse ved Universitetet i Bergen (UiB) var det fem internasjonale studenter som valgte å takke ja til studieplassen de fikk tilbud om til tross for at dette koster dem 187 000 kr per år. Studentene som begynte forteller at de har spart i årevis for å kunne studere i Norge, og den plutselige innføringen av skolepenger gjorde at de i tillegg måtte låne penger fra familie og venner for å få råd til å betale både skolepengene og kostnader til livsopphold.

For å unngå at studenter kommer til Norge uten å ha penger til å leve for her, trenger alle som søker UDI om studentvisum å dokumentere at de har minst 137 000 kr til eget opphold første året. Disse midlene skal plasseres på en norsk konto. Siden studentene ikke har mulighet for å opprette en norsk konto før de får oppholdstillatelse og norsk identitetsnummer, er det vanlig praksis at disse pengene blir overført til utdanningsinstitusjonens depositumskonto i påvente av at formalitetene ordnes. 

Ved UiB er det studentsamskipnaden Sammen som administrerer depositumskontoen. Studentenes midler til livsopphold blir ikke overført tilbake til dem før de får opprettet en egen norsk konto. I ventetiden kan studentene få utbetalt 9500 kr av pengene sine på et kronekort. Kronekortet kan brukes som betalingsmiddel i butikker, men kan ikke brukes til å betale på nettet. Det er en teoretisk mulighet for at studenten kan få kronekort etterfylt ved behov mens de venter på å få opprettet en norsk bankkonto, men informasjonen om dette er vanskelig tilgjengelig. Dette skyldes visstnok at det er tungvint å administrere depositumspengene, og at det er få studenter som har meldt inn behov for dette. 

Studentene blir heller ikke rutinemessig informert når de får tilbud om studieplass om at prosessen med å få norsk identitetsnummer kan ta tid, eller at de ikke har lov til å ta på seg en deltidsjobb i denne venteperioden.

Ved masterprogrammet i global helse opplevde vi dette studieåret at flere av våre betalende studenter måtte vente i 4—6 måneder på norsk identitetsnummer, og dermed gikk hele første semester uten at de kunne opprette en konto i en norsk bank og få tilgang til sine egne midler på depositumskontoen. De var dermed i praksis forhindret fra å bruke de pengene som de hadde satt av for eget opphold i Norge. 

De var dermed i praksis forhindret fra å bruke de pengene som de hadde satt av for eget opphold i Norge. 

Sandøy og Øilo

Siden de heller ikke hadde mulighet til å jobbe deltid slik 2/3 av norske studenter gjør for å klare seg, kom de i en vanskelig økonomisk situasjon. Studentene rapporterer at betaling for bolig ble spesielt vanskelig, selv når de hadde leid hybel hos studentsamskipnaden som administrerer depositumspengene, fordi fakturaene for den månedlige leien må betales på nettet og ikke via kronekortet. Da studentene forsøkte å kontakte UDI og Folkeregisteret for å finne ut hvorfor saksbehandlingen tok så lang tid, fikk de ingen veiledning, kun beskjed om at de ikke hadde klagerett før det hadde gått 16 uker!

Som studiemiljø er vi ikke involvert i prosessen til studentene for å få oppholdstillatelse. Vi har heller ikke vært involvert i ordningen med depositumspenger og kronekort. Det var først i vår at vi ble oppmerksomme på at flere av de skolepengebetalende studentene våre dessverre opplevde at det første semesteret i Norge ble veldig vanskelig fordi de i praksis ikke hadde råd til verken mat eller bolig, og de følte seg avhengig av hjelp og økonomisk bistand fra fremmede. 

Flere måtte bo på madrass på gulvet hos noen de hadde truffet tilfeldig i ulike nettverk. Dette stilte dem i en fortvilet og nedverdigende situasjon. De opplevde at den studiesituasjonen de ble forespeilet gjennom nettsider og informasjon fra universitetet ikke tilsvarte den studiehverdagen de endte opp med.

Å ha en studentgruppe fra land utenfor EU/EØS i våre studieprogram er svært verdifullt ettersom det gir en ekstra dimensjon i kunnskapsutvekslingen mellom studentene. Dessverre har den trege saksbehandlingen til UDI skapt et inntrykk av Norge som et uforutsigbart og byråkratisk land som behandler utenlandske studenter med lite respekt.

Studenter som betaler høye skolepenger for å studere i Norge bør kunne forvente at de får god informasjon om hvilken studie- og livssituasjon de kan vente seg, og de bør kunne forvente god hjelp og veiledning fra studiestedet og nasjonale organer. Erfaringene våre studenter har hatt viser at det var mye som manglet da skolepengeordningen ble kastet på oss og som bør ryddes opp i før neste studieår. 

Det største problemet er at UDIs saksbehandling ser ut til å ta uforholdsmessig lang tid, og at veiledningen UDI gir til dem som følger opp saken sin er svært mangelfull. Tilsvarende problem har vært omtalt tidligere i Khrono. 

Vi som studieinstitusjon bør etablere rutiner for å fange opp om studentene våre opplever juridiske og praktiske problemer i starten slik at vi kan unngå at flere havner i en slik nedverdigende og fastlåst situasjon.

Sandøy og Øilo

I etterkant har det kommet frem at noe av problemet for minst en av våre studenter var tekniske problem i kommunikasjonen mellom Politiet/UDI og Folkeregisteret, og det er det forhåpentligvis noen i disse etatene som følger opp. 

Historiene til disse studentene tyder også på at vi som studieinstitusjon bør etablere rutiner for å fange opp om studentene våre opplever juridiske og praktiske problemer i starten slik at vi kan unngå at flere havner i en slik nedverdigende og fastlåst situasjon. Vi mener dessuten at det er viktig at universitetene også opplyser om risikoen for treg saksbehandling hos UDI når de sender ut tilbudsbrev til de internasjonale studentene. Da vet de som eventuelt takker ja hva som venter dem når de kommer. 

Det er åpenbart at dette ikke er særlig god reklame for Norge som studieland, men å la være å informere om hvilken økonomisk fastlåst situasjon de vil kunne få de første månedene, er å føre dem bak lyset.

Powered by Labrador CMS