– Jeg kan gi deg et eksempel på hvordan dagene mine er, sier Kuvvet Atakan.
– I dag hadde jeg først forberedende møte før utdanningsutvalgets møte. Så var jeg på Det psykologiske fakultet for å snakke om notatet «Kvalitet i utdanning». Deretter var det debatt i Egget, før jeg løp til instituttet for å undervise i to timer. Da var klokken 16. Men jeg skulle også være med på et møte angående fadderuken, så jeg var på det før jeg kjørte hjem og fikk meg litt mat. Så kom jeg tilbake for å møte deg. Og innimellom hadde jeg også et kort møte med en postdok.
Atakan smiler. Det er ikke de lange arbeidsdagene som kommer til å bli den største forskjellen dersom han blir UiBs nye rektor.
– Jeg er vant til å jobbe mye, også før jeg ble viserektor, så hverdagen min har ikke forandret seg. Jeg er heldig som har en forståelsesfull familie. Men det som er annerledes nå, er at det er så mange saker jeg skal innom i løpet av en dag, og utfordringen er å være hundre prosent til stede fra sak til sak.
En regnfull høstdag
Kuvvet Atakan (55) kjemper med Dag Rune Olsen om å bli UiBs neste rektor. I så fall vil han bli den første universitetsrektoren i Norge med innvandrerbakgrunn.
– Det vil være et interessant steg for meg, mener Atakan.
– Norge blir mer og mer flerkulturelt, slik at det er naturlig at noen med internasjonal bakgrunn kommer i posisjon til slike stillinger. Kanskje kan bakgrunnen min være en fordel både for UiB og meg selv. Jeg har et annet erfaringsgrunnlag, og tenker kanskje annerledes.
Men egentlig ville ikke UiB ha den unge Atakan som student.
Historien er som følger: Kuvvet Atakan var tidlig ute som backpacker, og var på rundreise i Europa i 1978. Etter å ha vært innom England, Nederland og Tyskland, kom han til Oslo. Her skulle han besøke en kamerat. Det gjorde han, og reiste så hjem til Ankara for å fullføre bachelorgraden ved det tekniske universitetet. Men da tiden var kommet for å ta hovedfag, så han mot Norge. Søknad ble sendt til Oslo, Trondheim og Bergen. Universitetet i Bergen svarte først.
– Jeg ante ikke hvordan Bergen var. Jeg kom hit en norsk, regnfull høstdag. Det var en fullstendig kontrast til Ankara, der klimaet er tørt. Det kan være kaldt der om vinteren, men jeg var ikke vant til så mye regn, humrer Atakan.
Måtte studere ekstra
Den da 24 år gamle Atakan hadde sterk selvfølelse. Karakterene fra et av Tyrkias toppuniversitet, der undervisningen hadde foregått på engelsk, var gode. Men da han kom til UiB, var det stopp. Ingen hovedfagskurs var tilgjengelig på engelsk, og universitetet krevde at han tok halvannet år med tilleggsfag før han kunne begynne på hovedfaget. Den unge studenten måtte da fullføre en cand.mag-grad før han kunne begynne på hovedfaget. Før det igjen måtte han ta et år med språkkurs.
– Tyrkisk er helt forskjellig fra norsk. Vi har en setningsstruktur som er omvendt i forhold til den norske, vi har kasus, vi har personbøyning.
– Hvor raskt kan UiB forvente at ansatte med internasjonal bakgrunn lærer norsk?
– I dag heter det at det skal skje i løpet av to år, og det synes jeg er en rimelig tidsepoke. Men vi må også være litt fleksible. Tenk for eksempel på kinesisk – det er helt forskjellig fra norsk, mens tyskere lærer norsk mye raskere, sier Atakan.
Han er opptatt av at selv om de aller fleste nordmenn nå mestrer engelsk, er ikke det nok.
– Det finnes en nasjonal identitet, og med den en språklig identitet. Det var vanskelig å komme inn i nordmenns verden før jeg mestret språket, sier Atakan.
Ingen tur ut i det våte element i dag, men Kuvvet Atakan liker å svømme. Han bruker bassenget på Studentsenteret til å holde seg i form. Foto: Hilde Kristin Strand
– Må jobbe dobbelt så hardt
I 2011 ble Atakan plukket ut av Dagens Næringsliv som et av ti norske forbilder blant ledere med internasjonal bakgrunn.
– Føler du deg som et forbilde?
– Om man liker det eller ikke så blir man et forbilde. Og alle er forbilde for noen, sier Atakan.
Han sier at han har arbeidet i et internasjonalt miljø, og aldri har følt at han er sett på som annerledes.
– Men når man har en annen bakgrunn skal man arbeide hardt, kanskje dobbelt så mye som nordmenn, for å vise frem det man har gjort. Det var det som skjedde da jeg kom til Norge – jeg måtte bevise at jeg hadde fortjent en grad, sier Atakan.
Studvest meldte forrige uke at blant studenter med ikke-vestlig bakgrunn er det nesten 20 prosent som ikke har fått jobb et halvt år etter at studiene er avsluttet.
– Når man møter mennesker er barrieren brutt. Men utenlandske navn innebærer nok fremdeles en viss usikkerhet, tror Atakan.
På Smøla med nødbluss
Et søk på Kuvvet Atakan i mediedatabasen atekst gir mange treff. De aller fleste handler om jordskjelv. Den unge studenten tok nemlig en hel cand.mag-grad ved UiB før han så begynte på hovedfag. Det ble en tøff og lærerik affære.
– En av professorene arbeidet med å kartlegge den kaledonske fjellkjedefolding. Vi var fire studenter som arbeidet med dette som hovedfagsprosjekt. Jeg ble sendt til Smøla, forteller Atakan.
Midt på 1980-tallet var Smøla og ikke minst småøyene rundt temmelig isolerte.
– Jeg hadde båt med påhengsmotor og fartet rundt mellom disse øyene. Jeg hadde med meg både telt og førstehjelpsutstyr, for været kunne plutselig bli så dårlig at jeg ikke kom meg tilbake til hovedøya, forteller Atakan.
– Dette var før mobiltelefonens tid, så den eneste sikkerheten jeg hadde var noen nødbluss, legger han til.
I pappas fotspor
Med ferskt hovedfag i lommen var tiden inne for å søke jobb. Men siste halvdel av 1980-tallet var ikke en god tid for geologer. Atakan fikk napp på en forskningsassistentstilling i England. Derifra ble han så sendt på feltarbeid i Tyrkia. Oppgaven var knyttet til seismologi, og Atakan kjørte rundt i landet og satte opp målestasjoner.
Med på flyttelasset var konen. Geologen traff lingvisten mens de studerte. I Tyrkia fikk hun seg lærerjobb, og måtte lære seg tyrkisk. Nå snakker hun språket flytende.
– Hun ble kastet ut i det på den harde måten. Men som lingvist kan hun jo mye om de underliggende språkstrukturene, sier Atakan.
De tre barna, to døtre på 23 og 20 og en sønn på 14 år, er alle tospråklige.
Den eldste datteren er student, den yngste skal begynne til høsten.
– Du kan jo spørre hva den eldste studerer, humrer Atakan, og svarer selv:
– Geologi.
I Tyrkia da skjelvet rammet
I en monter på Institutt for geovitenskap står en stor maskin. Dette er en seismograf – ikke lenger i bruk. Men litt lenger inne i gangen har Norsk Nasjonalt Seismisk Nettverk kontor.
– Du er rett og slett jordskjelvmannen?
Atakan smiler.
– I Norge er de aller fleste seismologer utdannet her i Bergen. Vi er en forskningsgruppe – i Oslo er det en enslig seismolog.
Selv ble han oppfordret til å søke et stipend fra jordskjelvstasjonen i Bergen, og tok et kurs der allerede før han ble vitenskapelig assistent i England. Det fikk han. I 2001 ble han professor i seismologi.
I 1999 ristet Tyrkia. Over 18 000 mennesker omkom etter to kraftige jordskjelv som målte over sju på Richters skala. Atakan var tilfeldigvis i landet, og kom til det skjelvrammede området ikke lenge etter.
– Vi seismologer blir av og til tilkalt etter jordskjelv, og av og til reiser vi på eget initiativ. Det er viktig å komme tidlig, for etter en stund er det ryddet opp. Noen spor i naturen kan også forsvinne, sier Atakan.
Han sier det er sterkt å være ute i felt og se herjingene, men at han er glad for at han har gjort det.
– På den ene siden gleder man seg til å se det man som forsker bare har funnet ut i teorien. Men samtidig er man midt i en tragedie. Da jeg var i Tyrkia etter skjelvet møtte jeg mennesker som hadde mistet alt, og det lå fremdeles mennesker under ruinene.
Professoren mener at alle forskere har godt av å komme seg ut av kontoret og ut dit det skjer.
– Alle har sitt laboratorium. Jordskjelvområder i verden er mitt.
Kuvvet Atakan lager sitt eget lille jordskjelv hos jordskjelvstasjonen i Bergen. Herfra drives Norsk Nasjonalt Seismisk Nettverk. Foto: Hilde Kristin Strand
Sommersted i Tyrkia
Det er aktivitet i bassenget på Studentsentret selv om klokken går mot seint. Atakan hopper ikke uti i dag. Men han prioriterer å trene, og da helst svømme, – det er den eneste fritidsaktiviteten han tar seg tid til.
– Hobbyer må vente. Men jeg liker å lage mat – tyrkisk mat.
– Hva synes du om den norske maten, som raspeballer og pinnekjøtt?
Han drar litt på det.
– Jeg har lært meg å spise raspeballer. Og jeg elsker pinnekjøtt. Men jeg liker ikke lutefisk. Rakfisk, derimot, det smakte jeg for ikke så lenge siden. Det var godt.
Den tyrkiske maten har mye smak og mange grønnsaker.
– Vi har et sommersted i Tyrkia. Da går vi på marked og kjøper grønnsaker direkte fra bøndene. Det er kjekt å lage mat når man har god tid, synes Atakan.
– Ser du på deg selv som tyrkisk eller norsk?
– Det er et godt spørsmål. Jeg har bikket over grensen nå – jeg har levd lenger i Norge enn i Tyrkia. Jeg har aldri mistet den tyrkiske identiteten min, men jeg tror jeg har blitt mer bergenser. Jeg tror jeg oppfører meg mer som en nordmann når jeg kommer til Tyrkia. Og gjennom barna mine har jeg fått biologiske bånd til Norge, sier Atakan.
Vil at næringslivet skal betale
Viserektoren og rektorkandidaten er opptatt av balanse mellom myndighetene, næringslivet og akademia. Han mener også at forskning og utdanning må bringes tettere sammen.
– Akademia har en uavhengig rolle i samfunnet. Vi ønsker at forskningen skal foregå på våre premisser – også der nytteverdien kommer om tjue år.
Atakan mener at det er mulig å få næringslivet til å være med på å betale for langsiktig forskning, og nevner det nasjonale seismiske nettverket som eksempel.
– Nettverket dekker hele landet, og oljeindustrien betaler. Staten gir ikke en krone. Oljeindustrien stiller ingen betingelser, og vi gjør våre data åpne og tilgjengelige, forteller Atakan.
Selvsagt er det en årsak til dette. Alle oljeinstallasjoner skal ha en risikovurdering – det har staten bestemt.
– De kan da enten gjøre det selv, eller gå til en vitenskapelig aktør. De velger selvsagt det billigste, humrer Atakan.
– Du kunne vel jobbet i oljebransjen og blitt rik?
– Jeg har fått noen anmodninger fra industrien opp gjennom årene. Men når man har gjort et valg og brenner for faget er det vanskelig å skifte beite. Man skal like det man gjør og glede seg til å gå på jobb. Og jeg har ikke sansen for å skifte beite bare for å tjene penger, sier Atakan.
Han legger til:
– Jeg veiledet en doktorgradsstipendiat. Han fikk jobb i oljebransjen etter at han hadde disputert, og hans begynnerlønn var det doble av min professorlønn.
