– Hvis jeg ber deg om å karakterisere deg selv i fem ord eller vendinger, hva sier du da?
Et øyeblikk blir det stille. Men bare et øyeblikk. Så trekker han pusten og ramser opp.
– Ikke verdens mest systematiske menneske. Rimelig bra evne til strategisk og langsiktig tenkning. Liker å omgås folk. Faglig nysgjerrig. Dessuten kan jeg nok… Jeg har et temperament som av og til kommer til uttrykk – ikke alltid like veloverveid.
Han smiler, tenker seg om.
– Jeg liker slett ikke dette her.
– Å gi en slik karakteristikk av deg selv, mener du?
– Nei, ikke bare det. Hele situasjonen – å bli portrettintervjuet.
Så la oss da heller se bakover og prøve oss på et slags overblikk over hele direktørperioden, de femten årene fra 1990 til i dag. Hvis Rommetveit skulle trekke fram et – og bare ett – spesielt minne fra denne tiden, hvilket blir det?
- Hm. Dette blir nærmest håpløst å svare på. Men om jeg skulle trekke fram en helt spesiell glede, så vil jeg si da vi på overtid kom i mål med bevilgninger til det nye BBB. Det var virkelig en kamp mot tiden overfor Stortinget, men vi greide å få de nødvendige bevilgningene inn på revidert statsbudsjett. Vi mer enn ante at det ville bli investeringstørke i mange år framover etter dette, og det ble det da også. Dette nybygget hadde vi jobbet for i mange år, og situasjonen for UiBs medisinske fagfelt ville blitt ekstremt vanskelig om vi ikke hadde fått til dette.
Alltid nye forventninger
– Hva vil du si er det aller viktigste du har oppnådd som universitetsdirektør?
– Det er særlig tre ting. Selve den fysiske strukturen, først og fremst, med all renoveringen og utbyggingen, samt det å skaffe midler til alt dette. På det området er vi faktisk kommet lenger enn jeg hadde forventet, selv om enkelte nok vil mene at det ennå gjenstår mye. Tidlig på 1990-tallet var det stadig oppslag i Bergens Tidende om hvor elendig det sto til med universitetets bygninger på Nygårdshøyden. Sett under ett har UiB skiftet ham i løpet av denne perioden. For det andre: At ledelsen har spilt sammen med fagmiljøene og gitt dem muligheter til å utvikle seg videre.
– Kan du nevne noe konkret?
– Dels dreier det som om å skaffe til veie utstyr og lignende. Dels om å rekruttere og også beholde dyktige medarbeidere – her har vi vært ganske offensive. Ved flere av våre mest aktive forskningsmiljøer har vi gjennom mange år hatt god kontakt med den faglige ledelsen. For det tredje har vi mye bedre og tettere relasjoner til andre forskningsinstitusjoner og samfunnet for øvrig enn før. Jeg er en av mange som har bidratt til dette. Universitetet er ikke noe enmannsforetak, det må jeg få understreke. Prøver man å løfte på egen hånd, vil man snart komme til å forløfte seg. Generelt vil jeg si at det har vært en utrolig spennende tid. Da jeg tiltrådte i 1990 hadde jeg ingen forestillinger om alt det utrolige jeg skulle få være med på. På noen områder er vi kommet langt, på andre områder er vi ikke kommet i land. Og forresten: Om noen tror at man noen sinne kommer i land, så tar de feil. Sektoren og universitetet vil alltid være i endring, det vil alltid bli stilt nye forventninger til oss.
Bredt nettverk
Kåre Rommetveit er kjent for sitt brede nettverk i både akademiske og politiske miljøer. Han liker ikke å bli omtalt som lobbyist, men hvordan ser han på seg selv og sitt virke som nettverksbygger?
– En del handler om det jeg akkurat nevnte, viktigheten å skape et godt forhold til næringslivet og samfunnslivet i bred forstand. Å skape en forståelse av hva universitetet betyr – for byen, men også hele regionen. Med min bakgrunn fra Bergen kommune hadde jeg allerede et nettverk da jeg tiltrådte stillingen her. Dessuten har jeg mange gamle studiekamerater som har havnet i ulike posisjoner rundt omkring, noe jeg har hatt glede av. Min generasjon har vært utrolig privilegert som kom ut i arbeidslivet akkurat på en tid da det forelå en rekke åpninger. Ellers har jeg vært med i mange ulike styrer, for eksempel i NRK og Festspillene, så det er klart at men opparbeider nettverk. Nettverk er viktig, for UiB er ingen isolert øy, vi er helt avhengige av forståelse og legitimitet for det vi gjør, vi må få fram hva vi står for og hvorfor dette er viktig.
Om de formidable pengegavene fra Trond Mohn hadde kommet om ikke Rommetveit hadde hatt en hånd med i spillet, er ikke godt å si. Hvordan ser Rommetveit selv på sin rolle som UiBs forretningsfører, og på Trond Mohn?
– Å være forretningsfører for UiBs fond har vært en viktig del av jobben min, og vi har fått til mye, takket være gode medarbeidere. I dag har UiB en fondskapital som er omtrent like stor som UiO og NTNU til sammen. Dette gir muligheter som vi ellers ikke ville hatt. Det bemerkelsesverdige med Trond Mohn er grunnholdningen og den verdimessige forankringen bak hans gaver. Trond Mohn føler en forpliktelse overfor samfunnet – noe som heldigvis også inkluderer UiB, men som også stiller stor krav til oss som mottakere. Pengene er selvsagt viktige, og i vår virksomhet får du aldri nok penger. Men for meg er det viktig å framheve verdigrunnlaget hans, som det virkelig står respekt av. Det var enestående å ha ham på besøk her og se kona og barna hans så stolte over at han gir så mye av sin personlige formue til Universitetet i Bergen.
Godt samarbeid med rektorene
Men en universitetsdirektør opplever neppe utelukkende oppturer og medgang. Så hva har vært den aller største skuffelsen disse siste femten årene?
– Det er klart at hverdagen ikke bare består av lys og varme. Men det er ingenting som slår meg som virkelig skuffende, ingenting som har slått meg ut. Det har selvfølgelig vært sammenhenger hvor vi ikke nådde fram, søknader til EU eller Forskningsrådet hvor vi hadde forventet å komme bedre ut. Men jeg vet ikke… Generelt kan jeg si at det er en dobbelthet ved det å sitte såpass lenge som universitetsdirektør. På den ene siden gir det kontinuitet, man både staker ut og holder en gitt kurs over tid, man sørger for institusjonell hukommelse. For det er fort gjort å endre kursen, her hvor det hele tiden skjer så masse. Men skal vi for eksempel få vår marine forskning opp i det absolutte toppsjiktet internasjonalt, så må det jobbes systematisk over tid. På den annen side kan det være et problem med en ledelse som sitter med hukommelse femten år bakover til ting som andre ikke har noe som helst forhold til. Man risikerer å bli sittende igjen som syvende far i huset, å bli en bremsekloss for de endringsprosessene som universitetet nødvendigvis må gjennomgå.
– Du har jobbet med tre ulike rektorer, første august tiltrer den fjerde. Denne todelte ledelsesstrukturen har vel sine sider?
– Jeg liker ikke begrepet todelt ledelse. Direktør og rektor har ulike oppgaver, og det er en av styrkene ved denne modellen. Generelt vil jeg si at jeg har vært privilegert, jeg har hatt fantastisk godt samarbeid med alle tre. De har vært markante på ulike måter, spennende og stimulerende. Vi har hatt en åpen og diskuterende tone, langt fra enig i alle enkeltsaker, men aldri i nærheten av noe jeg vil kalle en konfliktsituasjon.
– Apropos rektor: I debatten rundt en eventuell ny styringsstruktur for akademia markerte du deg som en varm tilhenger av den rådende ordning med valgt rektorat. Men hvorfor?
– Valgt rektorat er ikke minst viktig i forhold til fagmiljøene. Det er avgjørende at institusjonens ledelse har legitimitet, noe denne ordningen sikrer.
Må være på hugget
Rommetveit har altså sittet i toppledelsen ved UiB i femten år, og ingenting tyder på at han akter å gi seg med det første. Så om han retter blikket framover, hva ser han da? Hva blir UiBs viktigste utfordringer det neste tiåret?
– Det helt overordnede målet er å styrke UiB som forskningsinstitusjon, noe også styret har vedtatt. Vi må styrke toppene og bredden. La meg ta Bjerknessenteret som et eksempel: Man kan ikke drive spisset klimaforskning på dette nivået uten solid faglig bredde i bunn. De ansatte ved senteret kommer fra et bredt spekter av fag: matematikk, oseanografi, fysikk og så videre. Men å styrke forskningen er ikke gjort i en håndvending, det er en kontinuerlig prosess som krever ulike virkemidler. Gavene fra Trond Mohn har gitt noen nye muligheter. Samtidig må vi satse skikkelig på utdanning, som skal være basert på forskning. Mye er fremdeles ugjort på undervisningssiden, vi har et stykke å gå før kvalitetsreformen er der hvor vi vil ha den.
Et øyeblikk blir Rommetveit sittende stille og tenke.
– Men dette er vel ikke særlig oppsiktsvekkende? At vi er opptatt av å ivareta kvaliteten? Men det er viktig å understreke at vi i mye sterkere grad enn før opererer i en konkurransesituasjon, også internasjonalt. Om vi ikke stadig er på hugget, vil vi forflate til et rent regionsuniversitet.
Det gode liv i Italia
Men livet må vel være noe annet og mer enn Universitetet i Bergen, selv om man er direktør? Så når Rommetveit ikke er på vei fra det ene møtet til det andre, hva gjør han da? Hva liker han å gjøre, hvordan kobler han ut?
– Vel, jeg har en arbeidssituasjon som tilsier at mye handler om universitetet på en eller annen måte. Livet mitt ble litt lettere da konen min begynte å forske, nå er dagene rimelig lange for oss begge. Jeg liker å gjøre praktisk arbeid. For tiden dreier det seg om å gjøre naustet ferdig.
– Du driver på med hammer og sag?
– Hammer, sag, støpeskje. Det er god avkobling. Dessuten liker jeg godt å lese, også det er en fin metode for å koble ut jobben. Jeg leser stort sett engelskspråklig litteratur, mye krim. Ellers har jeg ingenting imot å bevege meg utendørs, selv om jeg ikke er så systematisk der heller.
– Hva med reiser?
– Reiser i seg selv er ikke noe gode, så mye som jeg reiser i forbindelse med jobben. Men sammen med en del venner oppholder vi oss en del i Italia. Da går det i god mat og vin, gode venner, og turer omkring i landskapet.
– Du har snakket om dine faglige ambisjoner på UiBs vegne, men hva med deg selv, har du noen personlige ambisjoner framover?
– Jeg har alltid noen praktiske prosjekter på gang. Hyttebygging før, naust nå. Familien min lurer nok på hva det neste blir. Og det gjør i grunnen jeg også. Men utover dette? Det har ikke krav på offentlig interesse, så det akter jeg å holde for meg selv.