Prosjektet fokuserer på geologisk utvikling og prosesser knyttet til kontinentalmarginer som har vært isdekt gjentatte ganger de siste par millioner år. Resultatene av prosjektet vil bidra til en bedre forståelse av klimasystemet, ha betydning for forståelsen av gasshydrater og oljeleting, og også gi en bedre mulighet til å vurdere risiko, omfang og fare for undersjøiske ras. Prosjektet Glaciated North Atlantic Margins (GLANAM) er finansiert av EU som et Marie Curie Training Network (ITN) og har fått en bevilgning på c. 35 millioner kroner.
Målet med prosjektet er å få økt infomasjon om hvordan isen og prosesser knyttet til de store nedisingene har formet havbunnen og kontinentalmarginen i Nord-Atlanteren over de siste millioner år.
Parallell til Antarktis
- Vi vil får mer kunnskap om sedimentsekvensene og det som ble avsatt på havbunnen i løpet av de siste istidene. Historien til de store iskappene er viktig, også for å forstå effektene av den klimautviklingen vi ser i dag. Prosessen er en parallell til issmeltingen i Antarktis, og hvordan isen vil oppføre seg der ved en nedsmelting, forklarer professor Hans-Petter Sejrup.
Professorene Hans-Petter Sejrup og Haflidi Haflidason viser frem en gjennomskåret sedimentkjerne. Det er analysen av disse som kan gi oss svar på hvor og når isen har ligget på havbunnen. Foto: Dag Hellesund
Isen som en gang dekket Norge og store deler av Norvesteuropa fløt som en istrøm ut i Norskerenna mot Norskehavet.
- Prosjektet tar sikte på å gi en bedre forståelse for hva som bestemmer stabiliteten og utvikling av slike isstrømmer, forklare Sejrup.
Oljebransjen er svært interesserte i prosjektet, for det enorme trykket av islasten på havbunnen har fått hydrokarboner til å flytte på seg.
- Særlig når det gjelder de nye funnene i Nordsjøen har utbredelsen av isdekket vært viktig.
Skredkunnskap
Prosjektet vil også gi ny kunnskap om undersjøiske skred, og det velkjente Storeggaraset ligger innenfor området som skal undersøkes.
- Risikoen for slike store skred og påfølgende tsunamier er relativt liten i Atlanterhavet, særlig hvis vi sammenligner med Stillehavet. Men det er viktig å forstå undersjøiske skred, som også kan gå i fjorder. Med hensyn til naturkatastrofer er kysten av Norge et sted der det kommer til å gå skred, sier Sejrup.
Iskappens utbredelse i de ulike istidene blir kartlagt blant annet ved hjelp av karbondatering av mikroorganismer. Mens isen dekker havbunnen kommer det ingen organismer i segmentene, men så snart isen trekker seg tilbake, blir det avsatt mikroorganismer i sedimentene, og disse kan dateres.
Allerede på tokt
Et viktig element i denne typen prosjektet er forskerutdanning, og mulighetene kandidatene vil ha til å bli brukt i industrien etter utdanningen. For og øke mobilitet og utveksling er det også et krav om at man må anisette kanidater på tvers av landegrensene. Prosjektet vil bli gjennomført sammen med partnere fra Universitetet i Tromsø, University Centre in Svalbard, North Energy Exploration, Durham University, Scottish Association for Marine Science, University of Ulster og Denmark and Greenland Geological Survey.
Det første toktet i forbindelse med prosjektet ble gjennomført allerede i juni med G. O. Sars.
Professor Hans-Petter Sejrup fra UiB klargjør en sedimentprøve om bord på G. O. Sars sammen med professor Colm O’Cofaigh fra University of Durham. Prosjektet er et samarbeid mellom en rekke land og institusjoner.
Allerede på 1880-tallet postulerte en norske geolog at det hadde gått en isstrøm rundt hele Skandinavia. Men først på 1980- og 1990-tallet ble kunnskapen allment akseptert. Og mens sedimentlagene på landjorden har vært utsatt for erosjon og en rekke andre krefter, har sedimentene på havbunnen stort sett ligget i ro i millioner av år, klare til å fortelle oss historien, og kanskje også noe om hva vi kan forvente oss av fremtiden.