Leger møter ofte mennesker når de er midt oppi dramatiske hendelser i livet. Det er ikke alltid lett å beskrive eller forstå ringvirkningene av sykdom, verken for pasienten eller for den som skal hjelpe. Men Schei mener at slik fortståelse er viktig for at medisinsk kunnskap skal komme til full nytte. Over halvparten av legekonsultasjonene dreier seg om problemer det ikke er noen diagnose for.
- Medisinske problemstillinger er alltid også eksistensielle, fordi lidelse, angst, død, fødsel og helbredelse berører kjernen i menneskelig eksistens. Det er ikke nok å vite hvor hjerte og lunger er. En må være åpen for å lære av den enkelte pasient, vite noe om hva som kan utgjøre livet for ulike typer mennesker og hva som bryter sammen når en blir syk. Forståelse skapes i gode samtaler. For legen handler det om personlig modning og klokskap – og det utvikles ikke på laben, sier Edvin Schei ved Seksjon for allmennmedisin på Institutt for samfunnsmedisinske fag.
Denne uken ble antologien “På Sykeleiet - sykdom og medisin i litteraturen” lansert. Her har Schei sammen med Jan C. Frich og Knut Stene-Johansen funnet frem til tekster som setter ord på opplevelser knyttet til sykdom, håp, helbredelse, leger, medisinsk teknologi, forfall og død. Her er utdrag fra romaner, dramatikk og essays, samt noveller og lyrikk. Utvalget er hentet både fra norsk og utenlandsk litteratur.
Fruktbare innfallsvinkler har kommet i skyggen
- Jeg tror de fleste vil ha utbytte av å lese disse tekstene, men spesielt viktig vil det være for medisinstudenter og helsepersonell. Møtet med syke mennesker påvirker både følelsesliv, identitet og virkelighetsforståelse, og mange opplever nok i starten at de ikke er rustet til å møte alle menneskeskjebnene. Vi som underviser må legge mer vekt på å tilby undervisning som kan styrke livserfaring og personlig modning. Denne antologien kan for eksempel være et godt utgangspunkt for ettertanke og diskusjon, sier Schei, som blant annet underviser i konsultasjonsferdigheter.
Da han tok utdannelsen for tjue år siden, sto verken etikk eller psykologi på studieplanen, og da han begynte å jobbe syntes han tidlig det ble vanskelig å forholde seg til pasientene sine på en måte som ga mening. Etter først å ha skyldt på pasientenes dumhet, fant han ut at det nok var han selv som var problemet.
- Jeg måtte finne nye måter å tenke rundt det jeg gjorde. Jeg trengte mer kunnskap om mennesket, og begynte å lese mye psykologi, filosofi, sosialantropologi og denslags. Litt av problemet er jo at medisin har blitt en suksess som naturvitenskap og siden denne tilnærmingen har vist seg svært vellykket har andre fruktbare innfallsvinkler kommet i skyggen. Ingeniørmentalitet i medisinen skaper motstand mot å åpne for skjønn, følelser og usikkerhet, men samtidig er jo legearbeidet nettopp preget av slike fenomener som man ikke kan ha sikker kunnskap om. Grader av uvitenhet og uforutsigelighet vil alltid prege hjelperens møte med enkeltpersonen, sier Schei, som nå er fastlege i Eidsvåg to ganger i uken.
I 1998 startet han Filosofisk poliklinikk - et diskusjonsforum som setter fokus på menneskets mangfold. De arrangerer jevnlige temamøter og onsdag 31. mars skal Jill Loga ved Senter for europeiske kulturstudier snakke om “godhetsregimer”.
Mellommenneskelig vev
Etter sommeren er Schei invitert til Boston University, for å ha et forskningsopphold ved The Center for Philosophy and History of Science. I USA finnes sterke miljøer innen medisinsk filosofi og etikk. Amerikanske legestudenter har i flere år fått utdelt en antologi som er bygget over samme lest som den som nettopp er utgitt her i Norge.
- Jeg gleder meg til å jobbe med våre amerikanske kolleger. I den amerikanske debatten om bioetikk og medisinsk humanisme virker det som om erfaringer fra de skandinaviske landene, med sine allmenne velferdsordninger, er interessante.
Prosjektet han skal jobbe med har han kalt ” The importance of being a person. Ethical and existential dimensions of medicine”. Her vil han se nærmere på personbegrepet, og hvordan et mer eksplisitt menneskesyn i medisinen kan stimulere og utvikle legerollen.
Schei mener at vi lett forledes til å tenke på mennesker som isolerte individer.
- Selv om vi er innpakket i hver vår hud og er fysisk adskilt, henger vi svært tett sammen. Vi må ikke glemme hvor avhengige vi er av hverandre - helt fra fosterutviklingen inne en annen kropp, gjennom barndommen hvor vi lærer språk og tenkning av andre, og videre i livet hvor det å bety noe for noen, tilhørighet og kjærlighet, er avgjørende for livslengden og skaperkraften. Ved å tenke på at pasientene inngår i en mellommenneskelig vev, kan vi lettere se både sårbarhet og ressurser.
- Vi burde bruke mer tid på å tenke over hvor mangfoldig og uforståelig personbegrepet er. Det vil gjøre oss mer ydmyke og samtidig gi oss flere ideer når vi skal hjelpe medmennesker.