– Jeg bruker ikke begrepet «kvalitet» om mine egne arbeid. Det er et nedslitt begrep i offentlig sektor.
Det sa Nina Malterud i samtale med Jorunn Veiteberg på konferansen «Hva er kvalitet», arrangert av Kulturrådet, i forrige uke.
Malterud er professor i keramikk og tidligere rektor ved daværende Kunsthøgskolen i Bergen. Nå er hun ansatt som spesialrådgiver ved Fakultet for kunst, musikk og design – i tillegg til å være kunstner. Veiteberg er kunsthistoriker med doktorgrad og kurator, og medlem i Kulturrådet.
Konferansen avsluttet forskningsprosjektet «Kunst, kultur og kvalitet», som ble satt i gang høsten 2014.
«Spørsmål om kunstnerisk og kulturell kvalitet har i de senere årene fått fornyet oppmerksomhet både i kulturpolitikken og den bredere kulturelle offentligheten. På den ene siden handler det om kvalitet som et kulturpolitisk mål, og som et redskap i fordelingen av offentlige midler. På den andre siden handler det om kvalitetsbegrepets betydning i en tid da viktige kulturelle og samfunnsmessige endringer bidrar til å sette etablerte forståelser av kunst og kultur i bevegelse», heter det om bakgrunnen for prosjektet.
Kan man vedta kvalitet?
Spørsmålet er altså: Hva er kvalitet? Og hvordan oppdager man denne kvaliteten?
«Kvalitet» har lenge vært et ubestemt plussord i den kulturpolitiske retorikken, og det har kun i begrenset monn vært gjort forsøk på å gi termen et mer presist innhold, skriver Øyvind Prytz i innledningen til den første boken som gikk ut fra prosjektet; «Kvalitetsforståelser».
– Kan man politisk vedta at kunst og kultur skal ha høg kvalitet, spurte Tone Hansen, leder for Kulturrådet, i sin velkomsttale.
– Og hvorfor bruker man begrepet «kvalitet» i stedet for for eksempel «relevans» eller «skjønnhet»? «Kvalitet» blir et plussord uten at innholdet blir definert, sa Hansen.
Kulturrådet deler ut over 800 millioner kroner årlig. Hansen var tydelig på at kvalitetsbegrepet også hører sammen med makt. Hvem har makt til å definere hva som har god nok kvalitet til å fortjene støtte?
Fysisk signal
Nina Malterud har arbeidet som kunstner i mange år. Hvordan vet hun at det hun har laget er bra?
– Jeg får nesten et fysisk signal, det er en eller annen form for gjenkjennelse. Det kommer en slags sansning, som om jeg har laget noen uuttalte premisser for meg selv som det jeg har laget er et svar på, sa Malterud.
– Det hadde blitt et helt annet verk dersom jeg hadde tenkt at «nå skal jeg lage noe om øyet». Da hadde det ikke blitt mye å se på, det kan jeg love dere, la hun til.
Men i stillingen som seniorrådgiver bruker, og omgås, Malterud begrepet «kvalitet» på en annen måte. Hun fortalte at i korrespondansen med departement og andre institusjoner er trikset å fremstå som trygg og klar.
– Begrepet «kvalitet» var brukt 446 ganger på hundre sider i stortingsmeldingen om kvalitet i høgere utdanning, sa hun tørt.
– Det er et nedslitt begrep i offentlig sektor. Jeg synes man må bruke språket mer spesifisert, og heller si noe om egenskapene til det man vurderer. Det synes jeg også er viktig når man skal være sakkyndig; hva er det jeg faktisk er bedt om si noe om?
Hva med det man ikke forstår?
Finnes det noen felles kriterium som kan brukes på ulike verk? Jorunn Veiteberg viste frem «Fargane kjem» av Per Inge Bjørlo og Krigsseilermonumentet på Bygdøy av Joseph Grimeland.
– Dersom man bruker et parameter av klassiske verdier, som svarer på det man forventer, vil det utelukkende passe på kunsten fra i går. Spørsmålet da er hvordan man skal se på noe man ikke har sett før? Jeg mener man må være ydmyk overfor det man ikke forstår. Bjørlos verk lå i en kjeller i mange, mange år, sa Veiteberg.
«Hva er god kunst, og hva skiller kunst fra ikke-kunst? Hvilke egenskaper – eller kvaliteter – ved verket eller den kunstneriske praksisen er det som skal vektlegges i vurderingen? Hvem har definisjonsmakten, og hva er det som gir legitimitet til kvalitetsvurderingen? Hva skjer når «ekspertenes» smaksdommer kommer i konflikt med en mer folkelig smak?»
Dette skriver Øyvind Prytz og Jan Fredrik Hovden i innledningen til boken «Kvalitetsforhandlinger. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur», som ble gitt ut i fjor. Boken er en av flere som samler forskningsbidrag og essay om kvalitetsbegrepet og problemer knyttet til bruken.
Ingrid M. Tolstad har doktorgrad i musikkvitenskap. I sitt doktorgradsprosjekt fulgte hun en låtskrivercamp i ti dager og en eksperimentell teatergruppe over et halvt år. Målet var å finne ut hva som er årsaken til at noe blir en hit eller et teaterstykke som er banebrytende.
– Begrepet «kvalitet» var helt fraværende. Ingen av de jeg snakket med sa noen sinne at «dette har veldig god kvalitet». Det sa heller at «dette var jævlig bra», illustrerte Tolstad.
– Men samtidig viste det seg at de jeg intervjuet visste hvordan de skulle benytte begrepet «kvalitet» når de skulle søke midler fra kulturrådet, la hun til.
Hit-faktor?
I stedet for å snakke om kvalitet, snakket man om det man laget berørte noen. Eller om det bryter med det man forventer av sjangeren. Videre om sangene hadde hit-potensiale eller syng med-faktor. Og var det noe som kunne overraske?
– Kanskje kvalitet kan være hvilken virkning det man lager får, spurte Tolstad.
Anne Oterholm er leder for forfatterstudiet i Tromsø. Hun er også forfatter og har ledet Den norske forfatterforening. Nå er hun medlem i Kulturrådet.
– Spørsmålet jeg stiller meg når jeg leser noe, både mine egne ting og andres, er «hvorfor skal dette bli gitt ut». Hvorfor er dette skapt, og hva trenger vi det til?
