– Jeg liker det faktum at museet skal være et sted for oppdatert forskning, sier Marit Paasche.
Hun er kunstkurator og nå ansvarlig for den offentlige utsmykkingen av Universitetsmuseets rehabiliterte naturhistoriske samlinger.
– Jeg er opptatt av museets kropp, og av det som skjer i møtet mellom de besøkende og de objektene som er stilt ut. Museet er også en slags beholder av tid: Det presenterer kunnskap og hukommelse. I tillegg har museet i dette tilfellet en svært sentral beliggenhet. Hva betyr det for en by å ha et slikt museum, spør Paasche.
Koro-utsmykking
Det er Koro som står bak utsmykkingen. Koro står for Kunst i offentlige rom, og har historie tilbake til 1976. Om seg selv skriver Koro at de har som hovedoppgave å sikre at flest mulig får tilgang til kunst av høg kvalitet i offentlige ute- og innerom over hele landet. Det store tekstilarbeidet i universitetsaulaen, laget av Kari Dyrdal, er også et Koro-prosjekt. Det samme er prosjektet «Ephemeral, a permanent collection» i Fakultet for kunst, musikk og designs (KMD) nybygg på Møllendal. Verket som er kommet på plass i KMDs lokaler er det første del av kunstprosjektet ved fakultetet.
Paasche har plukket ut to kunstnere. Marthe Ramm Fortun er performancekunstner, og har blant annet hatt utstilling på Munch-museet og Vigeland-museet. På Universitetsmuseet handler prosjektet hennes å undersøke tid, museets relasjon til byen og om å undersøke det som viser frem objektene, nemlig utstillingsarkitekturen.
– Prosjektet er tredelt. Første del er en fotografisk serie med bilder av Fortun, tatt på museet. Disse skal stilles ut i noen av montrene.
– Men hun er altså naken, slik hun var i prosjektet på Vigeland-museet?
– Det er hun, men jeg synes ikke nakenheten er et poeng. Hun bruker kroppen til å undersøke utstillingsarkitekturen, sier Paasche.
Andre del av kunstprosjektet er en serie med performance som strekker seg over ti år.
– Det er ganske unikt at kunstneren forplikter seg til et sted for så lang tid. Kunstneren vil gjennomføre tre performancer det første året og deretter en i året. I løpet av en så lang periode vil måten publikum ser på museet på ha endret seg. Fortun vil være i dialog med dette, sier Paasche.
90 personer vil kunne få være med på hver performance. Disse vil bli annonsert på forhånd, og være gratis. Utstillingen ender i tårnsalen, der publikum vanligvis ikke har adgang.
Siste del av Fortuns prosjekt er en serie med fotografier fra hver performance hun vil holde i løpet av disse ti årene. Disse bildene skal henges opp fortløpende i trapperommet.
Skulpturer i tre
Den andre kunstneren er svensk-norske Mattias Härenstam, som er utdannet ved det daværende Kunstakademiet i Bergen. Han skal lage to store skulpturer i tre som skal monteres i første etasje, knyttet til de to kunnskapshullene som binder læringslaben sammen med etasjen over.
– Rommene med kunnskapshull er spennende rom, som besøkende må man gjennom dem for å komme videre til dyphavsseksjonen, og de har også kontakt med etasjen under. Det vil være et rom med mye lyd og bevegelse, og slik sett er de i utgangspunktet ikke klassiske kontemplative rom, men vi likte dette levende aspektet ved rommene, sier Paasche.
Hun sier at Härenstam som kunstner er opptatt av forholdet mellom subjekt og objekt og mellom natur og kultur. Han interesserer seg også for det før-moderne verdensbildet, der det var flytende linjer mellom fantasi og virkelighet.
– De to skulpturene blir utrolig flotte, jeg gleder meg veldig, sier Paasche om verkene som skal monteres til våren.
Ville ha noe som diskuterer
Koro skriver at de i prosjektet på Universitetsmuseet er spesielt opptatt av å tilpasse utformingen av kunstprosjektet til så vel byggets som utstillingenes kulturhistoriske vernestatus.
– Var det et poeng å ha en utsmykking som er helt annerledes enn det man ellers finner på museet?
– Når jeg har jobbet med dette har det blitt mer og mer påfallende at det er viktig å ha kunstverk som diskuterer med museet. De to kunstprosjektene heter «Vi skal ikke lage lærebøker» og «Eksemplar og betraktere», og jeg mener bærer i seg noe av det som er essensen av museet: Forhold mellom objekt og betrakter og forholdet mellom kunnskap og tid. I et større perspektiv er museet felleseie, det er noe som skal brukes, et sted man skal kunne hente kunnskap, og et sted man skal kunne være i åpen dialog med, sier Paasche.
En kjempeanakonda
På Høyden har tidligere skrevet at det i trapperommet skal henge en stor fugleutstilling. Noen av de gamle dyrene vil også komme tilbake, og nye vil komme til.
– Vi har bestilt noen nye dyr, det var ikke alle som tålte sørvis, og andre var rett og slett ødelagt av elde, forteller prosjektleder for Utstillingsprosjektet Paul H. Amble.
Han forteller at museet har vært i kontakt med andre museum i inn- og utland for å finne passende dyr. Også fra samlingene i Bergen blir det funnet frem ting som tidligere har vært lagret i magasin. Der har blant annet en over fem meter lang anakonda hatt tilhold en stund. Nå kan nye generasjoner få stifte bekjentskap med den.
Ellers kan publikum blant annet få oppleve dyphavet, og de kan få se både pollen og bein og insekter. I tredje etasje skal det være skiftende utstillinger som skal kunne byttes hvert halvår. Når museet åpner igjen for publikum neste sommer vil det være en utstilling om bygget selv og dets historie her.
– Så tar museet selv over og planlegger hva som skal inn i disse lokalene. Dette kan for eksempel være et sted for tilreisende utstillinger, kanskje kommer det noe stort fra andre land, sier Amble.
Utstillingene på Naturhistorisk museum skal være ferdige i juni 2019, men hva som blir dato for nyåpning er ikke klart ennå. Fremdeles foregår det noe etterarbeid etter at UiB fikk bygget tilbake fra Statsbygg, men fra nyttår er planen at ting skal kunne flyttes tilbake.
