Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås kom i en kommentar nylig med en betimelig påminnelse om at rasebegrepet ikke bør benyttes om mennesker fordi det gir næring og legitimitet til rasetro og -fordommer.
Dette er fullt i tråd med FNs sluttdokument fra Verdenskonferansen om rasisme i Johannesburg i 2001, som “avviser doktriner om at noen “raser” er andre overlegne, og teorier om at det finnes forskjellige menneskeraser”.
Rase og rasisme
Moderne genetikk og evolusjonsbiologi har ikke frembrakt noen avgjørende nye argumenter som forandrer dette. Like fullt rykker Thomas Hylland Eriksen ut på kronikkplass 13. februar og argumenterer for at vi fortsatt trenger begrepet om “menneskeraser” fordi det fins så mye rasisme i samfunnet.
Selv om vi deler Hylland Eriksens hovedbudskap om at “rase”-forestillinger er skapt av moderne rasisme og mangler støtte i moderne genetikk og evolusjonsbiologi, kan vi ikke dele hans fatalistiske syn på at tenkning i “rase”-kategorier er uunngåelig. Det gjorde heller ikke den fransk-karibiske psykiateren og filosofen Frantz Fanon, som Hylland-Eriksen tar til inntekt for sitt syn.
Punkterer tankegangen
Det er særlig i sin første bok, Svart hud, hvite masker (1952) at Fanon effektivt punkterer essensialistisk tankegang om menneskeraser, paradoksalt nok i et polemisk utfall mot anti-essensialisten fremfor noen, Jean-Paul Sartre.
Fanon er ellers sterkt inspirert av Sartres eksistensialistiske filosofi, og i Svart hud, hvite masker henviser han blant annet til essayet Tanker om jødespørsmålet (1946), der Sartre hevder at jøden er overdeterminert i sin selvforståelse av en antisemittisk idé om det jødiske: Som oss alle, former jøden sin selvforståelse ut fra det han møter i Den Andres blikk.
Slik former også den ikke-hvite sitt selvbilde, møtet med den hvites blikk blir avgjørende for en trang til rettferdiggjøring av sin egenverdi som menneske. Dette er en trang til rettferdiggjøring den hvite ikke føler på grunn av slike ytre kjennetegn.
Ut fra sin hudfarge er derimot den ikke-hvite, mer enn jøden, fradømt retten til vurderes ganske enkelt som medmenneske, men det er denne retten Fanon forlanger, selv om han bruker ord som “neger”, “den svarte”, “mine fargete brødre” i sin argumentasjon.
Bare enkeltmennesker
Hans ståsted er Menneskets, og når han nekter å være representant for en kategori (les: rase), er dette hans avvisning av en dialektisk modell Sartre etablerer i essayet Svart Orfeus fra 1948. Sartre ser her négritude-bevegelsen og de fargedes opprør mot tradisjonell hvit rasisme som en antitese til den hvite kolonialismen, et syn Fanon avviser.
Han oppfatter ikke sin eksistens som antitetisk. Hverken den hvite eller den svarte eksisterer, hevder Fanon, bare enkeltmennesker gjør det.
Rasekategorier brukt om mennesker bryter med Fanons grunnleggende syn; at han benytter seg av datidens etablerte vokabular i sine bøker, endrer ikke dette, og det bør ikke få oss til å ta ham til inntekt for en foreldet posisjon i våre dagers begrepsdiskusjoner.
Oss og de andre
Fanons bøker burde klart heller avskrekke enn oppmuntre hvite europeere til å låse andre mennesker inne i rasekategorier: Hvem er det som har forvaltet definisjonsmakten til å dele seg selv og andre inn i raser?
Tilsynelatende nøytrale og objektive inndelinger har ofte vist seg å romme fordommer, maktinteresser, verdier og vurderinger som språket vi bruker om oss og de andre fortsatt er gjennomsyret av.
Vi vil sterkt fremheve seks grunner til å unngå å bruke “rase”-begrepet om mennesker:
1) Raser er ikke naturgitte eller essensielle, men språklig og historisk skapte størrelser.
2) De som skriftlig eller muntlig taler om menneskeraser, gjør det som oftest uten noen påfølgende definisjon eller reservasjoner mot den utbredte misoppfatningen at det finnes biologisk distinkte og vitenskapelig begrunnede menneskeraser.
3) Som debatten i Aftenposten tydelig har illustrert, kan denne omtrentlige og innforståtte bruken av rasebegrepet gi næring til den allerede utbredte troen på biologisk begrunnede og essensielle raser og raseforskjeller.
4) Den som anvender og gir legitimitet til å bruke rasebegrepet om mennesker, kan ikke kontrollere hvordan dette brukes eller misbrukes videre av andre språkbrukere.
5) Det finnes sterke økonomiske og politiske grupperinger som har interesser av at disse omtrentlighetene og misforståelsene skal vinne fotfeste i samfunnet og legitimere diskriminerende praksis og skjevfordeling i forhold til sårbare minoritetsgrupper.
6) Det finnes også sterke politiske grupperinger som har interesse av å forklare diskriminerende praksis med påståtte genetiske raseegenskaper hos de diskriminerte gruppene selv.
Påstand om intelligens.
Et aktuelt, men dessverre ikke nytt eksempel på punkt 6, er DNA-pioneren James Watsons uttalelse om at “svarte er mindre intelligente enn hvite”. Denne påstanden er tidligere blant annet fremsatt av forskerduoen Murray og Herrnstein i den omstridte studien The Bell Curve (1994). Her hevder de at den afroamerikanske befolkningen i gjennomsnitt scorer 15 poeng dårligere på intelligenstester enn den hvite.
Og de oppfatter ungdommens intelligensnivå som den viktigste forklaringen på sosiale problemer som fattigdom, skolesvikt og kriminalitet, og genetiske forhold som så betydningsfulle at det vil være begrensede muligheter for bedret intelligensnivå som følge av kulturelle og sosiale reformer.
Nynazisme og rasisme
De to forskerne tilhører en konservativ “tenketank” og støtter seg blant annet til funnene til den kanadiske psykologen Jean Phillipe Rushton ved University of Western Ohio. Det er kjent at Rushtons virksomhet for en stor del finansieres gjennom pengesterke nynazistiske og rasistiske nettverk i USA.
Rushtons rasehygieniske teorier har ellers velkjente skandinaviske forløpere som Oslo-apotekeren Jon Alfred Mjøen, som i boken Rasehygiene fra 1938 advarte mot blanding av såkalte “rene raser”.
Selv om Mjøens vitenskapelige metoder og begrunnelser vakte motstand blant andre norske raseforskere, fikk Mjøen betydelig politisk gjennomslag for sine teorier, både i Norge, Tyskland og i andre land som Frankrike og USA. Blant dem som leste og kritiserte Mjøens advarsler mot “raseblanding”, var nettopp Frantz Fanon.
Fleretnisk samfunn
Erkjennelsen av at ord kan virke skadelig med hensyn til å fremme respekt for menneskeverd og fredelig sameksistens i et fleretnisk samfunn, har ført til at vi i tur og orden har parkert uttrykk som “pengejøder” og “negerarbeid” på historiens skraphaug.
Vi skylder både oss selv og de som kommer etter oss, å gjøre det samme med begrepet om “menneskeraser”. Hvis man først har erkjent at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for å dele inn menneskearten inn i distinkte biologisk raser og i stedet ønsker å kritisk henvise til raseforestillinger som legitimerer rasistisk diskriminering, er det langt mer presist å snakke om “raseforestillinger” enn om “raser”.
Så pass presisjon bør vi nå kunne strekke oss mot i omgangen med en av våre farligste språklige oppfinnelser.
Kronikken sto også på trykk i Aftenposten 3. mars 2008