Løsemiddelskader påvirker de fleste organer i kroppen og hjernen som helhet, og plagene som beskrives er gjerne tretthet og nedsatt nærhukommelse i så alvorlig grad at det kan gi problemer med å opprettholde arbeidet eller å fungere i en alminnelig sosial sammenheng. Andre varige utfall er et generelt lavere kognitivt tempo, innlæringsvansker og svekket koordinering, konsentrasjon og tale. Disse problemene er en direkte effekt av giftens nedbrytning av fettvevet i hjernen. Selv om hjernen som helhet er under angrep, faller den type symptomer som oftest beskrives under en mer generell paraply av ”oppmerksomhetsforstyrrelser”.
AD/HD er en diagnose som har blitt stadig vanligere de siste tiårene, og har i de siste årene vært tema for en del diskusjoner i media. AD/HD står for “attention deficit/hyperactivity disorder” på engelsk, altså mangler ved oppmerksomheten eller overaktivitet. Bak det navnet ligger det ulike undergrupper som nok har ulike årsaker og symptomsammensetninger, men det symptombildet som rapporteres av foreldre eller lærere inkluderer konsentrasjonsvansker og oppmerksomhetsvansker, gjerne i kombinasjon med fysisk overaktivitet og impulsivitet. Ut over løsemiddelskader og AD/HD har ofte nevroser, psykoser, hjerneskader og slag oppmerksomhetsproblemer som ett av sine symptomutfall.
Det kan på overflaten se ut som om symptombildet er svært forskjellig mellom disse lidelsene: Pasienter med løsemiddelskader er ofte passiviserte og tilbaketrukne, mens AD/HD pasienter er ivrige og overaktive. Hvordan kan dette stemme med at begge lidelsene skyldes oppmerksomhetsproblemer? Det kan derfor være av interesse å se nærmere på hva vi legger i begrepet ”oppmerksomhet” og hvordan det kan studeres vitenskapelig.
Verden som omgir oss tilbyr oss til enhver tid en rekke inntrykk som vi kan ta til oss. Alt som kan sees, høres og luktes rundt oss, alle kroppslige inntrykk av temperatur, metthet og berøring osv., og alt vi kan hente frem fra hukommelsen, fra handlelister til barndomsminner. Oppmerksomhet er den prosessen som lar oss velge noe å legge merke til, mens vi ser bort fra andre inntrykk. Et vanlig eksempel på oppmerksomhet er at dersom vi lytter til en samtale i støyete omgivelser, klarer vi vanligvis å følge meningsinnholdet i samtalen, selv om disse lydene ikke nødvendigvis er høyere eller tydeligere enn andre lyder som omgir oss. Samtidig vet vi at vi lett kan distraheres til å gå glipp av deler av samtalen dersom vi hører noe annet fra en kilde som ”trekker til seg” oppmerksomheten, for eksempel at noen sier navnet vårt.
Oppmerksomhet har altså mye til felles med det vi i dagliglivet tenker på som ”evnen til å konsentrere seg,” og ved denne sammenligningen blir det tydelig at oppmerksomhet er noe vi alle har og bruker hele tiden, men ofte skulle ønske at vi hadde mer av. Samtidig vet vi at vi noen ganger klarer å jobbe konsentrert over lengre tid, mens vi andre ganger ikke klarer å konsentrere oss om det vi skulle. Vi kan også tenke oss at noen har vanskeligere for å konsentrere seg enn andre, og at et symptom ved ulike psykiatriske lidelser kan være at oppmerksomheten ikke styres slik den skal.
Hvordan ville verden vært for oss om vi ikke hadde hatt oppmerksomhet? Vi ville blitt overveldet av kakafonien av inntrykk, og ikke vært i stand til å fokusere på en ting av gangen. Videre kan vi forestille oss at en mer primitiv form for oppmerksomhet kunne tillatt oss å fokusere på ett inntrykk, men ikke prioriterer mellom ulike oppgaver eller la oss avbryte det vi holder på med, slik at vi vil fortsette å se på TV selv om huset brenner ned rundt oss.
William James, en av de første amerikanske psykologene på slutten av 1800-tallet, er kjent for å si i sin berømte bok om menneskesinnet ”Alle vet hva oppmerksomhet er…” Til tross for at det er over hundre år siden William James skrev dette har forskningen fortsatt til gode å komme med en klar og målbar definisjon av oppmerksomhet. Det finnes ulike definisjoner som legger vekt på ulike aspekter ved begrepet, ulike modeller som forklarer hvordan oppmerksomheten virker, og en legger opp til at oppmerksomhet kan måles på ulike måter. En ting som er klart er at forskningen må bort fra såkalte homonculus-forklaringer – ideen om at det sitter ”en liten mann” i hodet som velger ut hva som er viktig og hva som ikke er viktig – for slike forklaringer er sirkulære siden de ikke forklarer hvordan ”den lille mannen” tar avgjørelsene.
Hvordan virker oppmerksomheten? Det synes tydelig at oppmerksomheten er en prosess som er delvis styrt og delvis automatisk, dvs. at vi til en viss grad kan velge hva vi får med oss, og til en viss grad er styrt av sanseinntrykkene rundt oss. Individet kan fokusere på å følge en samtale, men oppmerksomheten kan også trekkes automatisk til ting som forstyrrer oss eller interesserer oss i omverdenen. Sigmund Freud hadde et begrep om det ”det ubevisste” som innebar at vi kan bli påvirket av informasjon vi ikke er klar over.
Moderne forskning støtter i stor grad at slik ubevisst prosessering foregår, men at den gjøres på bakgrunn av prinsipper om informasjonsprosessering, snarere enn å være motivert av seksuelle eller aggressive drifter, slik Freud mente i sine tidlige teorier. Mennesket har en begrenset oppmerksomhetskapasitet, vi kan bare være oppmerksomme på en viss mengde informasjon til enhver tid, og det må derfor gjøres et utvalg blant all informasjonen rundt oss og tilgjengelig i hukommelsen vår. En slik utvelgingsprosess foregår hele tiden, noen ganger fordi vi fokuserer på det, men det meste av tiden går det av seg selv. En del handlinger vi utfører kan vi trene opp slik at de bruker mindre oppmerksomhetsressurser; når vi først lærer å kjøre bil må vi ta det veldig sakte og omstendelig, stadig minne oss selv på hvordan det skal gjøres, og vi kan ikke gjøre noe annet samtidig. Etter trening går det mer automatisk, og vi kan for eksempel lytte til radioen mens vi kjører.
Moderne forskning på oppmerksomhet tar ofte utgangspunkt i ideen om at ulike mentale faktorer kan være i konflikt med hverandre. En tenker seg at det kan være konflikt mellom motstridende sanseinntrykk, for eksempel at en hører flere samtaler samtidig, eller mellom motstridende handlinger en kan foreta seg, slik som å trykke på gasspedalen eller å trykke på bremsen når en kjører bil. Når slike situasjoner foreligger trenger vi oppmerksomheten for å styre våre valg. Det gjøres ved enten å fokusere på eller å undertrykke noen av de alternative signalene eller handlingene.
Slikt sett blir det tydelig at oppmerksomhet handler både om å ha en mental ressurs tilgjengelig, og å kunne kontrollere bruken av ressursen. Dette hjelper oss til å forstå hvordan pasienter med løsemiddelskader kan ”ha for lite” oppmerksomhet, mens personer med AD/HD ”har, men ikke klarer å styre” oppmerksomheten.
Hvordan studeres oppmerksomheten? Den eldste vitenskapelige tilnærmingen til oppmerksomhet dreier seg om introspeksjon og observasjon. Forskeren vurderer hvordan hun selv og andre friske er i stand til å styre oppmerksomheten, og hun kan sammenligne dette med hvordan det ser ut til å fungere hos pasienter med ulike lidelser. I dag studeres oppmerksomhet ofte i eksperimenter, der en presenterer deltagerne for en kontrollert situasjon, og så ser hva deltagerne legger merke til, hvilke valg de tar, og eventuelt om noen responser er raskere enn andre.
Et eksempel på et slik eksperiment er at deltageren sitter foran en dataskjerm, og skal trykke på en knapp så snart hun ser et tegn på høyre eller venstre side av skjermen. En side av skjermen blir markert med et blink like før tegnet vises. Markeringen er noen ganger på samme side, og noen ganger på motsatt side av der tegnet kommer. Med dette enkle eksperimentet har en funnet at like etter en side av skjermen blir markert er det enklere å se tegnet om det dukker opp på den samme siden (personen trykker raskere). Dersom det er en lengre pause mellom markeringen og når tegnet dukker opp er det vanskeligere å se tegnet (personen bruker lengre tid til å trykke), og det er faktisk lettere å se tegnet om det dukker opp på motsatt side.
Forskerne tenker at markeringen hjelper oss til å rette oppmerksomheten til en side, men en slik retting av oppmerksomheten har bare en viss varighet, og det er vanskeligere å flytte oppmerksomheten tilbake etter at den varigheten er over. Dette kan virke som en beskyttelse mot å stadig bli distrahert av inntrykk som ikke har noen verdi for oss.
Fra denne forskningstradisjonen som bruker eksperimenter, har det blitt utviklet standardiserte tester for oppmerksomhetsfunksjoner, der vi vet at personer med visse typer lidelser svarer forskjellig enn det personer uten slike lidelser gjør. Om en tester personer med oppmerksomhetsforstyrrelser, som AD/HD, med eksperimentet nevnt ovenfor, finner en at de ”tjener mer” enn friske når tegnet kommer like etter markeringen, men også ”taper mer” når det er lang pause mellom markering og tegn. Dette tyder på at for personer med AD/HD blir oppmerksomheten automatisk trukket til bestemte deler av omverdenen, og den kan ikke styres like effektivt som den kan hos andre.
En tredje tilnærming til å studere oppmerksomheten er å undersøke hvor intakte oppmerksomhetsfunksjonene er hos pasienter som har hatt hjerneskader. For eksempel ser forskerne at skader på bestemte deler av hjernen kan hindre oss i å være oppmerksom på bestemte deler av omverdenen, mens skader av andre deler fører til at en ikke lengre kan overse distraksjoner. I dag er det vanlig å studere oppmerksomhet med ulike typer hjerneavbildningsteknikker. Ved hjelp av moderne utstyr kan forskerne fange opp nervecellenes elektriske signaler eller endring av blodgjennomstrømningen i hjernen når friske frivillige eller pasienter jobber med oppmerksomhetseksperimenter. Med slike teknikker har en funnet at det i stor grad er hjernens fremre, midtre deler som brukes til å styre oppmerksomheten.
En helt ny teknikk er at forskeren kan forstyrre måten hjernen arbeider på ved hjelp av magnetiske pulser, og så se hvilken effekt dette har for oppmerksomheten. Slik kan en teste om en bestemt del av hjernen er nødvendig å bruke for å styre oppmerksomheten. I stadig større grad kombineres ulike teknikker for å få et så nøyaktig bilde som mulig av hvor og når i hjernen oppmerksomhetsfunksjoner utføres, og hvordan dette endres i ulike sykdomstilstander. Med disse teknikkene håper forskeren å lære mer om hvordan oppmerksomheten fungerer, hvordan den styres av hjernen og hvorfor den i noen tilfeller ikke fungerer. Forskeren håper at slik ny kunnskap i det lange løp kan hjelpe dem som har problemer med oppmerksomheten. Forskning på oppmerksomhet ved hjelp av eksperimenter og hjerneavbildningsteknikker er et av fokusområdene til vår forskningsgruppe for kognitiv nevrovitenskap ved UiB, som ledes av professor Kenneth Hugdahl.