En konstitusjonell monark i vår tid bør ikke vises misforstått servilitet eller respekt i en grad som bryter med grunnleggende demokratiske normer og prinsipper. Det er blitt påpekt at kongen bør regnes som landets eneste ekte 68er fordi han truet med å sette norsk statsskikk over styr hvis han ikke fikk gifte seg med sitt hjertes utkårne. Hvorfor kan han ikke velsigne deres avkom med større frihet når det gjelder hvilket tros- og livssyn de må innestå for?
Kongelig inngripen i organiseringen av forholdet mellom stat og kirke har lange historiske røtter. Norge ble kristnet av konger med ihuga tro på at kristendommen tjente deres - og dermed undersåttenes beste interesser. Utfordret, kunne de «tale Roma midt imot».
Flue på veggen
Gjennom statskirkeordningen podet grunnlovsfedrene dansketidens autoritære syn på forholdet mellom politikk og religion inn i en ellers hovedsakelig liberal forfatning. Den har overlevd parlamentarismens innføring, norsk tilslutning til internasjonale menneskerettskonvensjoner og mange forslag om opphevelse.
Gamle institusjoner forsvares gjerne kontant og ivrig, spesielt når de anses som truet. Hvem ville ikke vært en flue på veggen da kong Harald innkalte kirkestatsråd Trond Giske til audiens om statskirkeordningens skjebne?
Kongen ga tydelig beskjed om at han ønsket å beholde grunnlovens § 4 om monarkens bekjennelsesplikt - Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne. Stortinget imøtekom ham gjennom et hastig fremforhandlet forlik mellom de syv representerte partiene, men vil fjerne kravet om å «haandhæve og beskytte».
Offentligheten vet ikke hva Giske sa til kongen, eller omvendt. Verken i regjeringen eller blant stortingspolitikere ser det ut til at noen så seg kallet til å komme med motargumenter og dristet seg til å tale kongen midt imot.
Resonnerende fornuft
I vår politiske kultur bør det forventes at resonnerende fornuft og kraften i de beste argumenter, legges til grunn og debatteres i full offentlighet når grunnlovsbestemmelser utformes og endres.
Egennytte og kortsiktighet skal kunne tøyles av evne til prinsipiell tenkning og fremsynthet når bindende grunnregler med virkning langt inn i fremtiden vedtas. Kan det da forsvares at Stortinget unisont, uten nevneverdig debatt, har etterkommet kongens ønske om å beholde bekjennelsesplikten?
Siden Gjønnesutvalgets innstilling forelå i 2006 har statskirkeordningen vært gjenstand for mye offentlig debatt og en omfattende høringsrunde - «historiens største gruppearbeid», ifølge Giske.
Men Stortingets hurtigbehandling av stortingsmelding nr. 17 (2007-08), Staten og den norske kirke, viser at landets presumptivt fremste forum for debatt om grunnlovssaker, har skapt et oppsiktsvekkende offentlighets- og begrunnelsesunderskudd i denne saken. Da kongen brukte sine kongelige særretter, kortsluttet det åpen drøfting av § 4 og Stortingets vilje til å debattere kongehusets relasjon til statskirken forduftet.
Grunnleggende friheter
Offentligheten har kun fått ubegrunnede forklaringer på dette knefallet - man ga etter fordi kongen er kongen, kongen har bekjennelsesplikt ifølge grunnloven, det norske monarkiet er tuftet på bånd til statskirken etc.
Hvordan resonnerte stortingspolitikerne når de kom til tverrpolitisk enighet om dette? Var det av ærbødighet for kongens personlige ønsker? Hva tenkte republikanerne på Stortinget (les SV)? Det er et begrunnelsesunderskudd i dette spørsmål.
Kan våre folkevalgte forklare hvorfor de vil tvinge fremtidige statsoverhoder - noe de for eget og sine egne familiemedlemmers vedkommende ville regne som uhyrlig - til å bekjenne seg til en bestemt tro? I dag omfattes alle vanlige dødelige av grunnlovens bestemmelser om tros- og livssynsfrihet.
Når paragraf 4 beholdes, får ikke kongens etterkommere del i grunnleggende friheter som er selvskrevne for alle andre. Konformitetspresset som ble nedfelt i en grunnlovens statskonfesjonelle paragrafer, dens «mørke side» ifølge Henrik Wergeland, tillater nå et samlet storting opprettholdt i vår kongefamilie
Kongehusets berettigelse
Kongen har rett - og plikt ifølge grunnloven - til å si sin mening om Den norske kirkeordningens fremtid. Ønsket om å bevare bekjennelsesplikten er forståelig ut fra det norske monarkiets historiske bakgrunn, og spesielt med tanke på hans og eventuelt andre medlemmer av kongehusets vurderinger av hva som tjener dets overlevelsessjanser på lengre sikt.
Vårt kongehus er lite, opprettet ved folkeavstemning, et tredje generasjons foretak, og kanskje spesielt avhengig av synligheten, gjennom spektakulært seremoniell og samlende symbolikk som statskirketilknytningen gir det.
Dets behov for å bevise sin berettigelse i det 21. århundre kan gjøre det ivrig etter å «håndheve og beskytte» bestemte tapninger av norsk tradisjon og av kristendommen som ikke vil tjene verken dets egen overlevelse, langt mindre samlende integrerende krefter i det norske samfunn i fremtiden.
På særnorsk vis
Grunnloven av 1814 flettet sammen kongedømme, folkesuverenitet og statsreligion på en særnorsk måte. Men debatten gikk høyt om § 4 på Eidsvoll. Et betydelig mindretall var sterkt imot den. Christian Frederik og Carl Johan ble utfordret og tøylet da Norge ikke engang var en selvstendig stat.
I 2008 legger et samlet Stortinget seg flat for monarkisk vilje. Sammenlignes motivasjonene i dag og i 1814, fremstår knefallet for kongens ønske om å beholde paragraf 4 som særdeles påfallende.Paragraf 4 var ytterst situasjonsbestemt, en uppercut av en grunnlovsregel myntet på en valgtfyrste, en tidligere fransk revolusjonsgeneral, Jean-Baptiste Bernadotte, svensk kronprins og konvertert lutheraner fra 1810, for å utelukke ham fra den norske trone.
Flere som gjerne ville forhindre at Karl Johan ble norsk konge, påpekte at «en Constitution bygges for lang tid» og grunnlovsregler burde ikke formuleres av hensyn til enkeltindivider.
Hykle religiøs tilhørighet
Andre vektla troverdigheten hos statsoverhodet - at sann religiøsitet ikke kan ventes av dem som var villig til å skifte, eller hykle religiøs tilhørighet for å tiltre slike posisjoner. «Stedse» burde utgå, bemerket en morsom statsprest i forsamlingen, siden det utelukket ethvert menneske fra den norske tronen og forutsatte at den valgtes fødselsskrik måtte være en bekjennelse av den lutherske religion. § 4 ble vedtatt med 77 stemmer (av 112); til «evig Skjændsel for Forsamlingen», betrodde en av representantene sin dagbok. Eks-katolikken Karl Johan ble konge likevel. I grunnloven av november 1814 ble paragraf 4 stående, men burde blitt omformulert eller droppet siden kongen man fikk ikke «stedse» hadde tilhørt den evangelisk-lutherske religion.
En ateistisk monark
Kan vi bli snytt for en regjerende dronning fordi paragraf 4 beholdes?
Kanskje burde en allerede nå begynne å se seg ut andre steder enn Nidarosdomen som innsettelsessted for en monark? Kan vi forestille oss en agnostisk eller ateistisk monark som lover troskap mot grunnloven under åpen himmel, ved et kanskje alt i alt mer historisk gyldig og kraftig åsted for kongegjerningen, Hafrsfjordmonumentet «Sverd i stein»?
Kronikken sto først på trykk i Bergens Tidende 21. mai 2008