”Jusstudenter tatt for ulovlig samarbeid. Universitetet har avdekket omfattende juks …”, ”På Høyden” 16.4 (vel, kanskje ikke helt på høyden…). Juridisk fakultet reiser ”mistanke” mot 205 studenter, Den sentrale klagenemnd skal vurdere disiplinærstraff. ”En svært alvorlig sak”, sier rektor, og går som jus-dekanatet skyhøyt ut i media. Blodtåken brer seg. ”Jukserne må selv ta straffen”, skriver jus-stipendiat (BT-kronikk 22.4). ”Kan vise seg å være tidenes juksesak”, skriver professor, og sidestiller studentplagieringen med plagiering og forfalskning innen forskning (BT-kronikk 26.4). At reglementsstridig plagiering på obligatoriske innleveringsoppgaver er straffbart fusk, synes hevet over diskusjon. Juks er juks og juss er juss, ferdig med det. Men mon Juridisk fakultet, med rektor på slep, selv har gjort sin juridiske hjemmelekse?
Et antall av ”The Bergen 205” har etter alt å dømme plagiert i strid med studiereglementet. På alminnelig upresist og ujuridisk nivå kan dette gjerne kalles fusk – som når skolejenter lurer seg unna gymtimene ved å fremstå som konstant menstruerende, journalist Kolbjørnsen i BT 27.4 (”Oss fuskepettere imellom”). Men er jusstudentenes plagiering (disiplinær)straffbart fusk, slik UiB og Juridisk Fakultet uten videre synes å legge til grunn? Etter mitt syn nei.
Om noen av de 205 kan straffes, beror på tolkning av universitetsloven §§ 4–7 og 4–8. For at straff ”kan” ilegges, må det (1) foreligge ”fusk”, og (2) forholdet må være ”forsettlig eller grovt uaktsomt”. Overtredelse av studiereglementets bestemmelse om krav om selvstendig arbeid er på ingen måte nok. Ei heller mer og mindre kvalifisert synsing om at det passerte er fy-fy umoralsk og straffverdig.
Fordi disiplinærstraff er et betydelig og straffelignende inngrep, stiller jussen krav om klar lovhjemmel. Det må være forholdsvis opplagt at kriteriet ”fusk” omfatter såkalt fusk med de innleveringsoppgaver det er tale om. Videre tilsier strenghetsgraden ved de aktuelle straffesanksjoner at ”fusk” bare omfatter forhold av en viss grovhet. Vi må innfortolke en trivialitetsterskel i kriteriet ”fusk”, slik at bagatellmessige forhold ikke rammes. Enn videre må det sees hen til at kjerneinnholdet i begrepet ”fusk” er fusk ved eksamen, hvilket mht. klanderverdighet og skadevirkninger ligger lysår fra såkalt fusk med innleveringsoppgaver. Rett nok rammer loven også ”fusk ved … eksamen eller prøve”, og ”fusk under gjennomføringen av vedkommende kurs”. Men sidestillingen med eksamensfusk, kombinert med de nyss nevnte momenter, tilsier at forholdet må være av en viss grovhet for å rammes. F.eks. vil det klart ikke være ”fusk” i lovens forstand om en muntlig leksepresentasjon på kurset består av 100% plagiat, selv om den slags godt kan sies å være fusk i mer populær forstand og omfattet av lovens ordlyd.
Om plagiering ved obligatoriske innleveringsoppgaver, altså ved besvarelser som må være godkjent før eksamen kan avlegges, er følgende å bemerke:
Det stilles ingen krav til faglig kvalitet for å få godkjent en slik oppgave. Det gis ikke engang Bestått/Ikke bestått. Vi hører om studenter som har fått godkjent innleverte kakeoppskrifter, eventyr på rim og historier fra danskebåten. Og det må klart godkjennes at man leverer inn juridisk tullball faglig jevngodt med ingenting. Når innholdsmessig nærmest blanke besvarelser godkjennes, er det da særlig verre å levere blankt i form av plagiat? Vel, litt verre er det, fordi det kan indikere akademisk umoral. Men hallo: Fra plagiat av en liten kursbesvarelse med null vitenskapelig verdi og akademisk nivå kun marginalt høyere enn ”norsk stil”, er det lysår til forskningsfusk. Og også til eksamensfusk, som nevnt. Det blir som å sammenligne epleslang med bankran, og si vrøvl om at er man troende til det første, så er man det også til det siste. Derfor: Å belønne tullballprodusenten med akademisk godkjent-stempel, og plage plagiatoren med stigmatisering og straff, blir vilkårlig og dypt urettferdig.
Videre: Forskjellen på plagiat og tillatt etterplapring er helt marginal. Et stort flertall av slike studentarbeider er innholdsmessig uhyre like; enda flere ligner sterkt på én eller flere andre besvarelser; mange besvarelser er i innhold bortimot identiske med andre. Dette kan skyldes alt annet enn etterplapring. Men hvilken som helst av de mange veldig like besvarelser kan meget vel være et resultat av mekanisk etterplapring som akademisk-moralsk skiller seg lite fra ren plagiering. Å gi etterplaprerne som har plagiert alt tankeinnholdet ”Godkjent”, og straffe plagiatorene som har forsømt den lille syntaktiske vri som ville gjort besvarelsen uangripelig, blir formalistisk, vilkårlig og urettferdig.
Enda verre blir det hele sett i lys av at selv besvarelser som ikke ligner på andre, godt kan være inntil 100 % forfattet av andre enn studenten, f.eks. en advokatmamma eller jusprofessor-pappa – sånt er plent umulig å sjekke. Skolebarn slutter ikke med å få hjelp med leksene bare fordi de begynner å studere juss.
Enn videre: De angjeldende innleveringsoppgaver er veldig små; de kommenteres vanligvis av ingen, og aldri av noen lærer; de må leveres om att og om att hver eneste uke; de godkjennes av student-gruppeledere uten status som lærere; de har kun som funksjon å anspore til egen læring; de vil for mange studenter neppe gi særlig faglig utbytte; de kan av mange med rette oppfattes som til det meningløse ineffektive læringsmidler som stjeler tid fra mer fornuftig studietidsbruk; de kan med rette oppfattes som tøvete tvangstiltak som det er faglig rasjonelt og rimelig å vri seg unna.
Selv om plagiering er brudd på reglementet, er normbruddet til det tilgivelige bagatellmessig. Det hele er så smått at det ikke kan kvalifisere som ”fusk” etter universitetsloven. Rettsgrunnlaget er rett og slett for dårlig: Hverken lovtekst eller lovforarbeider gir noe i favør av UiBs sak. UiBs mer og mindre legitime ønske om respekt for studieordning og reglement, kan på ingen måte veie opp mot dette. Vil UiB ha straffehjemmel, må loven endres.
Hvis plagieringen allikevel er ”fusk”, møter vi vilkåret om at fusket må være ”forsettlig eller grovt uaktsomt”. Dette er vanskelig juss, spesielt fordi lovteksten er oppsiktsvekkende dårlig. Men kort og forenklet: Forsett er en grovere skyldform enn grov uaktsomhet, som dermed blir det viktige kriterium. Ikke engang for alminnelig uaktsomhet vil ethvert lite avvik fra handlenormen – her: studiereglementets krav om selvstendig arbeid – være ansvarsbetingende. For å statuere grov uaktsomhet kreves enda meget mer: en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser mot aktøren. Det må foreligge et markert avvik fra det forsvarlige, slik at aktøren er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet. Graden av moralsk klander vil i tilfelle av fusk være et sentralt vurderingsmoment. Det samme gjelder arten av de interesser handlenormen tar sikte på å verne – er det tale om vern av andres liv, helse, eiendom eller konkurranseevne ut fra eksamenskarakter? Eller kanskje bare av aktørens eget læringsutbytte av noen små, nyttemessig diskutable skolelekser?
Selv klanderverdig ”fusk” er altså straffritt, så lenge forholdet ikke er kvalifisert grovt. Og fusk med obligatoriske innleveringsoppgaver er ikke særlig grovt: Avviket fra tillatt handlemåte – så som innlevering av juridisk tullball – er som nevnt lite. Og umoralen er som nevnt beskjeden, omtrent som ellers ved unnasluntring med lekser. Og unnaluringen er i verste fall ris til egen bak; UiBs interesse i at elevene gjør leksene sine er for usikker, fjern og abstrakt til å kunne tillegges nevneverdig vekt. Selv studenter som har bedrevet ”fusk” må dermed bli å frikjenne, fordi de ikke oppfyller lovens subjektive skyldkrav.
Konklusjonen må bli at ingen av ”The Bergen 205” kan straffes for brudd på universitetsloven.
Etter mitt syn har UiB-ledelsen, og enda mer jus-dekanatet med sin juridiske ekspertise, opptrådt klart illojalt overfor de 205 studenter, ved grunnløse anklager og dertil aggressive utkjør i media. UiB og Juridisk fakultet må umiddelbart trekke saken fra Den sentrale klagenemnd. Dernest bør de utvise en smule ydmykhet, og ta lærdom og selvkritikk. De har til det groteske forstørret splinten i studentenes øye, men ignorert bjelken i deres eget.
Fru Justitia avbildes gjerne med bind for øynene. Det samme bør rektor og jus-dekanus, når de om ikke så altfor lenge skal henges på UiBs veggallerier over avgåtte ledere.
P.S.
Fra Stompa & Co: Langåsen pensjonatskole, den store lyrikkonkurransen. Bergen lager dikt om buekorps, men Sørlandet vinner suverent – med et dikt av Vilhelm Krag. Herlig komikk! På dystre Juridisk fakultet, UiB, ville nok blide, flegmatiske Sørlandet blitt uthengt i media, truet med annullering av eksamen og utestengning fra lærestedet, og satt under tiltale for Den sentrale klagenemnd…
Kom tilbake, lektor Brandt; Tørrdal og rektor Ulrichsen er blitt gale!